Den følelsen av at alle i klassen stirrer på deg når læreren forteller hva som har skjedd. Hva som SKJER, rettere sagt. Den følelsen, når du egentlig ikke vil snakke med noen, alle spør om det går bra, hva skal man svare da? Det kan være vondt å svare at det går bra, men det kan være enda vondere å si at "Nei, det går faktisk ikke bra" selvom det er det som lønner seg. Denne perioden er forrvirrende. Slitsom. Den forandrer deg helt. Ting blir aldri de samme etterpå.
Kreft. Det er det jeg snakker om. Når læreren din forteller klassen at du ikke har det så lett hjemme fordi stemoren din har kreft og du får medfølende, men sårende, blikk. Hun har hatt det i over fem år, og vi har kjempet sammen, gjort oss sterke, aldri sluppet taket. Men en gang må man slippe, når stemoren din ikke orker mer. Når hun har forferdelige smerter, og må operere inn noe greier jeg egentlig ikke aner hva er, i ryggen. Hun har ikke orket å gjøre noen ting det siste året, og vi var alle klar over at julen 2011 var hennes siste.
Jeg lurer så fælt på hva hun tenker. Nå ligger hun, den gode og snille stemoren min som virkelig ikke fortjener det her, i en sykehusseng og ikke får til å snakke. Pappa besøkte henne, men fikk ikke kontakt, hun klemte ikke tilbake på hånda hans, hun har bare nikket og ristet på hodet. Kanskje hun ikke tenker i det hele tatt? Eller kanskje hun tenker at hun skal overleve dette. Hun skal våkne opp når vi besøker henne, og hun skal snakke med oss. Håpet er der, har alltid vært der, og vil alltid være der.
Noe av det vanskeligste med å gå igjennom en "kreftprosess", er å ordlegge seg. Jeg har veldig problemer med å skrive det her, fordi jeg har gått igjennom så utrolig mye. Så mye at jeg ikke engang husker alt. Jeg husker ikke hvordan stemoren min så ut før, da hun ikke var så spinkel og tynn, nesten litt ødelagt på grunn av alle medisinene, operasjonene, strålingene, og cellegiftkurene. Vi er alle veldig lei oss for det som skjer nå. Det går mot slutten. Men det blir vel en lettelse?
Man skal IKKE ha dårlig samvittighet for å være lettet når en person dør av kreft, for da blir det værre. Det er de pårørende som får det verst etterpå, den syke personen får det bare godt. De får fred, og jeg tror det fins liv etter døden og at vi kommer til å treffes igjen. Hvis du har vært i en sånn situasjon i mange år og blitt vant til det, er det deilig å tenke at det er ETT steg igjen. Ett steg til "friheten". Jeg gleder meg til å kjenne på den følelsen, at jeg slipper å ta så mye hensyn til syke personer. Jeg har allerede gått igjennom begravelse, bisettelse osv. siden morfaren min døde av kreft for litt over et år siden.
Jeg husker den gangen vi oppdaget at kreften var kommet tilbake. Vi hadde akkurat kommet hjem fra broren til stemoren min sitt bryllup, jeg og halvlillebroren min (som er seks år nå) satt i sofaen og lekte med lekene hans. Vi hørte mange rare lyder, og ting gikk så fort. Vi fikk beskjed av pappa om å gå ut fra huset mens han ringte sykebilen (det var heldigvis på sommeren dette skjedde, så det var ikke kaldt), så vi løpte ned på plenen, og hoppet på trampolina. Vi ante ikke at det skulle ende opp sånn her. Etterhvert begynte jeg og broren min å lekesloss, og jeg begynte å blø på leppa. Jeg gikk inn døra nede i kjelleren for å hente papir, der jeg møtte min eldste stebror.
Han visste ikke hva som hadde skjedd, så han gikk opp for å se. Etter en stund fikk vi ikke høre noe mer før de ropte på oss. Vi gikk opp, og så stemoren min på en båre. Hun hadde et tomt blikk og blod på tskjorta på grunn av sprøyter. Pappa var skremt. Hun hadde fått epilepsianfall, og måtte på sykehuset. Dette året var forferdelig langt, mange tårer er grått, og jeg husker det som om det var i går.
Kreft har blitt en del av hverdagen min. Jeg husker ikke hvordan livet uten å ha en syk person rundt seg er, men noe sier meg at det er en deilig følelse. Tenk å kunne slippe å bruke mange penger, og mye plass, på medisiner og sånne ting. Jeg gleder meg. Er ikke redd for å si at jeg gleder meg til at alt er over. Vi må bare stå sammen og gå det siste steget. Se lyst på ting, og finne noe positivt i alt negativt. Vi må backe hverandre opp, støtte hverandre, og vise hverandre kjærlighet. Vi må ikke være redde for å gråte foran hverandre, for den største styrken du har er gråten. Det er utrolig sterkt å gråte foran andre og være ærlig i en sånn situasjon, og du må ta imot alt du får. Ta imot alle de gode klemmene du kan få, de gode ordene og de gode menneskene.
Jeg er så glad jeg har en lærer som har vært igjennom det samme, gode venner (der også noen har vært igjennom det), verdens beste kjæreste som støtter meg, og ikke minst familien min. Jeg er så glad vi har hverandre! <3
- Lotte Christine Melby
Annonse. 
ph/ tinelinea
