donnaogsara

så rart at du skulle ta opp det samtaleevne akkurat nå, for i dag på skolen hadde vi foredrag om akkurat dette;o

men jeg tror helt seriøst jeg hadde tatt abort, for jeg hadde ikke taklet det, siden jeg er såppas ung liksom :(

Altså, nå er jo jeg 15 år, og blir 16 iår!
Jeg har alltid vært imot abort.. Tanken på drepe et barn i utvikling.
Det er ikke sunt for noen å gjøre sånt.
Så som du sier hadde det vært smart å kanskje gi den bort ellerno!
:)

Så bra at du tar opp et så viktig tema!

Jeg for min del med situasjonen jeg er i nå; student på heltid, eneste inntekt er studielån, singel og 20 år hadde tatt abort. Jeg er rett og slett ikke klar for å få barn. Tror nok at det hadde vært vanskelig å ta den endelige avgjørelsen, men jeg vet at det er det beste for jeg er ikke klar for å ta vare på et barn. Hadde situasjonen vært annerledes, der jeg hadde både kjæreste, jobb og vært ferdig med studiene hadde jeg nok valgt annerledes.

Dere som skriver at man dreper et barn må sette dere ned å lese litt mer om det, for det ligger så himla mye mer i det enn bare det. har kanskje mye å gjøre med at dere som kommenterer dette er 15-16 år da. Les dere litt opp på det først er mitt tips ;)

Hadde ikke tatt abort. Hadde rett og slett ikke takla og levd med at jeg gjorde det, tror jeg !

Bra innlegg :)

Selv hadde jeg nok tatt abort. Har ingen planer om å få barn før jeg ihvertfall er 30. ;-)

Look: http://nettenestea.com/?p=21726 :-)

Mjeeh, jeg er veldig positiv til det. Tenk deg for eksempel at du er 15-16 år, er i det viktigste året på ungdomskolen/første året på vgs, har planer og drømmer, og finner ut at du er gravid. Vet med meg selv at det ville ødelagt livet mitt totalt. Samme om jeg hadde en fast kjærste og familie som støttet meg. Og jeg vet også med meg selv, og det er sikkert slik for mange, maange andre; jeg hadde ikke klart å gi fra meg noe jeg hadde båret inni meg i 9 måneder, med mitt blod og mine arvestoffer. Så da hadde ungen måtte ha vokst opp med en mor som gikk på trygd. Jeg ville ikke klart å leve med meg selv om jeg ikke kunne tilfredstille de kravene som stilles når man får barn.

Hvorvidt det er egoistisk eller ikke å beholde/ ta abort, tror jeg vi kan diskutere opp og ned i mente. Men fakta er at om du ikke er klar for barn, men allikevel får et, må du kunne ta vare på det og la det få en god oppvekst, noe du mest sansynelig ikke kan om du får barn i en alder av 15, vil jeg kvalifisere det som dumskap. Du må først klare å ta vare på deg selv ordentlig før du skal ta vare på noen andre også.

Eg hadde tatt abort. Er ikkje i noke fast forhold no, og har ikkje begynt å studere anda. Trur ikkje det er bra for meg, eller babyen.

Eg hadde tatt abort. Er ikkje i noke fast forhold no, og har ikkje begynt å studere anda. Trur ikkje det er bra for meg, eller babyen. Likevel er det viktig at abort ikkje blir brukt som eit prevansjonsmiddel. Eg er veldig nøye med p-pillene mine, og er forsiktig med ubeskytta sex. Men aldri sei aldri, det er nesten umulig å vite ka ein vil gjere i ein sånn situasjon, umulig å sette seg inn i situasjonen på førehand :)

Viktig tema. Selv ville jeg aldri ta abort. Tenk så mange som ikke kan få barn, tenk bare om man ødelegger sine muligheter til å få barn senere. Jeg har sagt til min samboer at hvis jeg skulle bli gravid, så velger jeg å beholde selv om vi studerer begge to, og det egentlig ikke passer å få barn. Abort er uaktuelt uansett.

Jeg er for abort! Hadde jeg blitt gravid nå hadde jeg uten tvil tatt abort. Jeg er 25, ferdig utdannet og alt det der. Men allikevel; er absolutt ikke klar for barn. Og jeg har heller ingen planer om å bli alenemor, så derfor; abort.

Jeg er også for at man skal kunne ta fostervannsprøver og sjekke at barnet er friskt. Vet at mange syntes det er grusomt, men i mine øyne er det bedre å ta abort dersom man bærer på et barn som ikke er friskt. Det er ikke til å legge under en stol at det er MYE mer slitsomt, både for foreldre og søsken), men også barnet.

Tror heller ikke at jeg ville gjort det, egentlig. Det kommer selvfølgelig an på. Hadde jeg vært fattig og ikke hatt familie som kunne hjulpet meg med ungen, så måtte jeg jo gjort det, men i mitt tilfelle nå så tror jeg at jeg kunne blitt en god mor. Men jeg vil det innerst inne IKKE.

Jeg synes det kommer helt ann på situasjonen du er i. Er du blitt voldtatt som 15åring, eller hatt et lite kondom-uhell som 24åring så er det to helt forskjellige ting. Personlig hadde jeg uten tvil tatt abort nå i en alder av 16, og det er kun fordi jeg mener at jeg ikke over hodet er i stand til å forsørge et annet menneske på dette stadiet i livet :-) Dessuten har jeg en utdannesle å begynne på. Takk for engasjerende innlegg!

jeg er så enig! vi hadde en debatt om dette på skolen i dag og det var bare jeg og noen få andre som var enige om at abort er feil i de fleste tilfeller, og hvis jeg hadde blitt gravid nå(jeg er 15) tror jeg ikke jeg hadde tatt abort! jeg har såppas mange rundt meg til å hjelpe meg og jeg kunne ikke levd med meg selv om jeg hadde tatt abort, for i mine øyne er det å ta et liv og jeg har kommet til å tenke på det resten av livet mitt!

Hahah, du skulle sett trynet mitt da jeg leste overskriften! tbh ble jeg på grensen til vettskremt :p menja. Abort er et vanskelig tema, og man kan egentlig ikke vite hva man hadde gjort før man har vært der. Jeg mener at man burde ta abort eller adoptere bort ungen når man er ung, men da jeg hadde tidenes pregnancyscare for noen år siden som pågikk et par uker, var jeg rimelig bestemt på å beholde ungen selv, til tross for at jeg gikk 1. året videregående, ikke hadde inntekt og the works. Dobbeltmoral <3 men jeg hadde nok gitt den bort, eller tatt abort, om jeg hadde vært gravid da, det hadde vært det beste for både barnet og meg. Barn skal ikke få barn, pleier jeg å si. De aller fleste er rett og slett ikke i stand til å ta vare på et barn når de selv er såpass unge, det blir feil. Man kan jo si at det er greit, men egentlig så er det jo ikke det. Man mister ungdommen, den tiden man skal ha det morsomt og ha minimalt med bekymringer! ..wow. Avhandling. beklager :( haha

Jeg er veldig enig med deg! Jeg har ikke hjertet i det hele tatt til å fjerne babyer! Uansett!

Personlig vet jeg ikke hva jeg ville ha gjort! Men foreldrene mine var veldig unge når de fikk meg(mamma var 16 og pappa 17) og det gikk jo bra!:) De måtte jo droppe utdanninga si og ta crapy jobber og bo i en liten hybel, men noen år senere tok de voksen utdanning og fikk bra jobber som interesserte dem og fikk råd til å kjøpe seg hus, så jeg føler meg veldig heldig som har så snille og unge foreldre!:) Alle i familen dems sa at de ikke burde beholde meg, og at de aldri kom til å få utdanning og at tenåringsforhold ikke varer. Men 17 år senere er de fortsatt sammen, de er tilogmed gift.! Men det er jo ikke alle det går like bra med, Men det viktigste er å selv vite hva man vil gjøre, og IKKE gjøre det de andre mener er riktig! Og folge hjertet sitt og holde på sine egne verdier og holdninger :)

Jeg har faktisk aldri tenkt på det, men jeg tror jeg hadde tatt abort. Ja, jeg kunne fått ungen, og gitt den til noen som 'trengte' den, men da hadde jeg aldri klart å gå hele livet mitt uten å tenke på det barnet hver dag, å komme til å oppsøke den, å forvirre deres liv. Nei, abort tror jeg hadde vært best for meg. Men så eg jeg femten, hva vet vel jeg. Håper bare det ikke skjer på en god stund. :-)

Jeg har tatt en abort , og er glad jeg tok det valget. Jeg er 17 år, og er ikke klar for å bli mamma. Jeg hadde heller ikke klart å gi ungen min til en annen familie, med tanke på at jeg har sittet å holdt rundt ungen min i timer, kanskje dager , får så å gi slipp på et uskyldig barn som er en del av meg. Det hadde jeg aldri klart. Jeg tok abort før det var en baby i magen min, så følte ikke jeg tok livet dens. men "faren" til barnet ville også jeg skulle ta abort, så det gjorde det litt lettere. Er sikkert noen som syns det er teit at jeg tenker sånn her, men hva med russetiden? skolegangen? jeg skal snart flytte ut, og det kunne jeg ikke gjort om jeg hadde fått et barn , gi og med at jeg flytter for å bytte skole. Jeg har ikke jobb, og heller ikke mye penger. Jeg har ikke plass, og jeg er ikke klar for å gi slipp på både skole og venner enda.

Jeg skal ikke anbefale noen å gjøre sånn og sånn, men jeg syns abort var det beste valget for meg og min situasjon :-)

Jeg er så enig med deg ;) Jeg hadde aldri hatt hjertet til å ta abort :) fysj..

Som de fleste i langvarige forhold, har jeg hatt et par pregnancy scares. Den siste var den skumleste, og den gikk mye inn på meg. Jeg er usikker på om jeg var gravid, og mistet veldig tidlig (mange mister før de vet de er gravid) eller om tante rød bare spilte verdens ondeste puss. Jeg ville ikke fortelle kjæresten min det med det samme ettersom han bekymrer seg mer enn hva jeg gjør. Men etter en stund fortalte jeg at jeg følte noe var rart og at jeg måtte ta en test. Da snakket vi mye om hva som skulle skje nå. Hva om jeg var gravid? Fordi jeg har verdens snilleste kjæreste visste jeg at han ville ta det bra, men at han var så rolig og bare sa "men det er da ikke noe problem, vi tar det som det kommer" kom overraskende på meg. Jeg hadde ikke tatt abort, til tross for at jeg ikke er ferdig å studere og ikke egentlig har økonomien til det. Vi hadde funnet løsninger, og barnet hadde aldri kommet til å lide på noe som helst måte. Jeg tror man selv må vurdere om man har mulighet til å gjøre de endringene som trengs for barnets skyld. For å være en bitter mor som føler at barnet tok fra henne ungdomstiden vil i alle fall ikke jeg være. Barnet har ikke selv valgt å bli født, så om foreldrene i ettertid kommer til å klandre barnet synes jeg det er bedre å ta abort. Det kommer til å gjøre psykisk vondt, men man får vel psykisk vondt av å ikke kunne stille opp for sitt eget barn også. Jeg er hverken for eller i mot abort, jeg mener det er en mulighet man kan vurdere. Jeg er ikke hverken for eller imot hvitløk heller, det bare passer ikke på kake.

Hei

Jeg tok selv abort som 17-åring og har i ettertid sett det på som det beste valget for meg ungen sin skyld. Jeg tror det var fordi min søster selv ble gravid som 17-åring og hvordan det har gått med henne og sønnen. Det gikk ikke så bra etter hennes fødselsdepresjon og hun har vært helt psykisk ustabil, voldelig kjæreste osv. Men også fordi jeg har hatt en jævlig oppvekst sjøl. Jeg vil bare at ikke barnet mitt skal lide pga meg. Jeg vil ha en utdannelse og at ungen min skal vokse opp i et sunt miljø med sunne forbilde. Sliter også psykisk med angst og depresjon så derfor tok jeg valget med å ta abort.

Vel, for dere som er i mot abort: alle skal selvsagt få ha sin mening, meeen, jeg håper alle kan tenke over hvor heldige vi er i Norge som faktisk har muligheten til selvbestemt abort. I veldig mange land er det forbudt å ta abort, selv om graviditeten skyldes voldtekt. Dette resulterer i at veldig mange kvinner føder barn som de senere etterlater for å dø. Ikke nødvendigvis fordi de ikke ønsker å ta vare på barnet, men fordi de i det landet de kommer fra vil bli fryst ut av samfunnet dersom de har et barn født utenom ekteskapet.

Dessuten, for oss i Norge er det ikke bare snakk om at folk tar abort fordi de ikke ønsker å få barn tidlig osv., mange tar dette valget pga for eksempel fysiske tilstander som kan gjøre det risikabelt å gå gjennom et svangerskap, de kan ha alvorlige arvelige lidelser som de ikke ønsker å videreføre, de kan ha blitt voldtatt, eller komme fra en familie der utenomekteskapelige barn ikke er akseptert. Uansett, grunnene til at folk velger abort er uendelig mange, derfor blir det litt dumt når de fleste av argumentene over her går på at "uansett om jeg er ung og ikke har utdannelse, ville jeg beholdt barnet", for det er ikke nødvendigvis den eneste årsaken til at folk tar abort.

Selv er jeg veldig for. Jeg mener det er enhver kvinnes valg om hun ønsker å gå gjennom et svangerskap og å få den livsforandrende oppgaven å oppdra et barn. I et demokratisk og fritt samfunn som Norge er er det utrolig viktig at vi opprettholder slike rettigheter. I land der abort er forbudt utføres de likevel, men på steder og av personer som ikke er egnet til å gjøre det. Det er ikke trygt for noen. Hvordan hadde samfunnet blitt dersom vi kriminaliserte abort? Skal man da tvinge kvinner, eller jenter til å gå gjennom et svangerskap de ikke ønsker, eller er klar for?

Jeg håper dere som er i mot abort kan se litt større på saken. Den har mange fler enn én side. Det er ikke slik at alle som tar abort gjør det av egoistiske årsaker, eller at de gjøre det for å redde seg unna en tabbe etter en one night stand. I Norge er abort lovlig, og de som velger dette fortjener ikke å bli dømt, eller å få høre at de har drept et barn. Jeg tror valget deres er vanskelig nok fra før. :)

Jeg ville tatt abort om jeg hadde fått barn nå. Jeg har en litt "medisinsk" tankegang og vil ikke kalle den en baby før den er levedyktig. Når jeg skal ha unge vil jeg være økonomisk stabil og være 100 % klar for det slik at jeg kan gi barnet mitt et lykkelig liv uten så mange bekymringer :-) Samt at jeg vil at barnet mitt skal vokse opp med foreldrene sine. Jeg har lagt merke til at det er veldig mange alenemødre, dette pga barnefaren ikke var klar til å få barn men allikevel så ville barnemoren beholde den.

Jeg er veldig enig med deg. Abort er noen av de tingene i livet jeg aldri vil klare å gjøre. Selv om jeg har en sykdom som vil gjøre meg sengeliggende i flere år, så ville jeg ikke klart det. Jeg har tenkt mye på det, og jeg tror faktisk at jeg hadde blitt så knust at jeg hadde tatt livet mitt. Så ikke er det for meg.

Men jeg kan fullstendig forstå andre, og respektere valget deres. Om en venninne av meg hadde blitt gravid i alder av femten, og tatt abort ville jeg støttet henne. Og tenk på alle de som blir gravide etter voldtekt. Ellers som "Ina" skriver over her, er det mange andre grunner til at man tar abort. Sykdommer, ikke mulighet til å ta vare på barnet, voldelig mann osv.

Moren min jobber som beredskapsmor for noen år tilbake siden. Det vil si at vi passet på unger (alt fra noen dager til år) helt til de fant ett fosterhjem som de kunne bo fast i. Mange av foreldrene der var dop missbrukere, så barna hadde abstinenster de første ukene vi hadde dem. Andre kom fra voldlige eller 'gale' familier, og barna ble tatt fra foreldrene. Men det var også noen barn som kom til oss fordi foreldrene rett og slett ikke forstod hva barnet trengte. De klarte faktisk ikke å ta vare på det i det hele tatt.

Det som er viktig å tenke på før man tar abort er at det er veldig mange familier rundt omkring i Norge (og verden selvsagt) som faktisk ikke kan få barn av diverse årsaker. Adopsjon syns jeg er noe av det beste som finnes her i verden, det gir ett barn et fantastisk familie og foreldrene noe de mest sannsynelig har hatt lyst på i årevis. Jeg takler ikke folk som sier at adoptivbarn ble adoptert bort fordi foreldrene ikke ville ha dem. Veldig ofte kan ikke foreldrene ta vare på barna, og de kommer til en familie som vil ha helt umettelig kjærlighet for dem. Det koster masse, og tar lang tid å adoptere. De som adopterer gjør det av ren kjærlighet. Jeg var ett 'uhell' av foreldrene mine, for de ville vente til storebroren min var blitt litt eldre før de fikk ett barn til. Når du adopterer er man så veldig klar over hva man gjør, og foreldrene bruker så mye tid og energi for å få noe de har lengtet etter.

(litt avsporing, men men)

poenget er at jeg er fullstendig enig med at jeg ikke kunne tatt abort. Jeg ville heller adoptert bort barnet, og sørget for at det kom i ett godt hjem om jeg ikke kunne beholdt det selv. Men det er mitt valg, og andre har ulike synspunkt. Alle er like forståelige, med mindre det er en voksen dame som gjør det for utseendes skyld.

Hei, Magne i VG Nett her. Nå ligger innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG.

Det får være opp til en hver enkelt person å avgjøre.

Blir man plutselig gravid, og ikke har muligheten til å ta vare på et barn akkurat der og da, så er det beste for alle parter abort.

Men, er man så dust at man bare ikke gidder å bruke beskyttelse - da er man bare dum!

Bruk beskyttelse, så slipper du det problemet.

Jeg har to barn selv, med 20 mnd mellomrom. Hadde jeg blitt gravid nå, eller enda kjipere, for et par mnd siden - rett etter fødselen, så tror jeg at jeg likevel ville vurdert abort. To bleieunger er mer enn nok akkurat nå. Men om et par år, er jeg nok klar igjen!

Jeg tok abbort da jeg var 16-17, og har faktisk ikke angra noe på det.

Man burde ikke gå å tenke at man ødelegger et liv.

De fleste oppdager ''saken'' i uke 5, og da er det ikke noe som helst enda,

det har ikke engang fått hjærne. det er så og si ikke noe som helst før embryo fasen er over

-Ikke engang sikkert det ville ha overlevd svangerkapet heller...

Når man er så ung, burde man ikke satse på at man klarer seg med barn.

Kjansen for at du og faren vil holde sammen er rimelig liten, og vil du VIRKELIG

utsette barnet for å vokse opp med adskilte foreldre..?

Som sakt, jeg har ikke angra noe som helst på valget mitt, jeg fikk heller noen år på meg til

å finne ut hva jeg virkelig ville, finne han jeg virkelig ville ha et barn med - et barn skal jo

trossalt være et resultat av kjærlighet, ikke et tilfeldig ligg..

Nå er jeg 25uker på vei og storkoser meg hvær dag med å kjenne sparkene fra jenta vår.

Abbort er ikke mord, det er bare gammle menn om tenker slike syke tanker...

Å tenke på en abort som å ta et liv blir litt det samme som å tenke at gutter tar mange liv hver gang de får en utløsning eller jenter tar liv når de får eggløsning. Idioti.

Jeg hadde tatt en abort hvis jeg ble gravid nå, uten tvil.

Må huske på at det er en gutt inne i bildet og, selvom det er onenight stand, sowhatever. da ødlegger du både barnets og hans liv. istedefor å bare velge å få barn senere med en som vil ha barn med deg. skal aldri tvinge noen til å bli forelder vettu.

Jeg har tatt abort. Og jeg kan ikke si jeg sliter mye med det den dag idag, og enig med en litt over her, at det er ikke blitt noe liv i den perioden man kan ta abort, det er derfor muligheten er der. Og situasjonen min den gang var at jeg skulle i fengsel om noen måneder, ville ha blitt mor i fengsel. Ingen jobb, ingen fremtidsplaner og 18. Jeg angrer ikke et sekund på at tok abort, men tankene er der plutselig, men jeg går ikke å tenker at idag kunne den bli ett år, altså - jeg husker ikke datoen jeg tok abort, det fester seg ikke så innpå en, kanskje for noen, men ikke for meg.. Men idag fortalte jeg forloveden at jeg kanskje var gravid, vi vet ikke enda, men livssituasjonen idag er en helt annen enn hva den var, jeg vil ha det. Det er ingenting i veien for at en liten tass skal få vokse opp i leiligheten vår, og jeg er forlova, og han vil bli en fantastisk far. Hvis det er en grunn for å tenke på abort, så burde den være såppas god for å fjerne begynnelsen på ett liv, og om det ikke er det, så er det jo ingen grunn for å ta det bort?.. Det er bra muligheten er der syntes jeg, ingen fortjener en mor på 14 som man ser kommer til å ende opp som festgroupie på trygd.....

Jeg har tatt abort som 16 åring, og tok det harde valget av flere grunner. Min daværende kjæreste med noe psykiske problemer var utro mot meg og forholdet var veldig usikkert samtidig som han var bestemt på at jeg burde ta abort fra det sekundet jeg fortalte at jeg var gravid, jeg har langt over normalt streng mor (og faren min er alkoholiker), noe som gjør at jeg føler at ungdomstiden min ikke får startet før jeg fyller 18 og hun ikke kan låse meg inne lenger. Men den største grunnen til at jeg tok dette valget var fordi jeg synes det er så alt for mange barn som vokser opp med mamma og pappa som ikke er sammen og jeg vil at når den tiden hvor jeg vil ha barn kommer, skal jeg være i et mer seriøst og sikkert forhold, og føle at jeg faktisk kan klare å ta meg av og gi barnet de mulighetene og tingene jeg ønsker å kunne gi det. Jeg føler rett og slett at jeg hadde følt skyld over å ikke kunne gi barnet mitt det jeg ville eller tatt meg av det slik jeg ønsket. Likevel går det ikke én dag hvor jeg ikke tenker på valget mitt, om det var riktig eller galt, om hvordan ting hadde vært og skammen skyller over meg gang på gang, dag etter dag, over den forferdelige følelsen av å ha "valgt bort" et annet menneskes liv. Samtidig sier noe inni meg at valget mitt var for det beste for alle... jeg vet ikke... skyldfølelsen er utrolig vond å leve med, og aborten kommer nok til å prege meg resten av livet.

Vil gi deg skryt for å følge samvittigheten din. Veldig bra!

Jeg har en ung mor. Hun var 16 år da hun fikk meg. Så jeg snakker fra erfaring. Å få barn når du ikke er klar for det, økonomisk, personlig og støtte messig er feil. Både for mor og barn. Du har en mor som sannsynligvis kommer til å angre. Ett barn som føler seg uønsket.

Ønsker du deg ikke barn når du blir gravid, ta abort!

Jeg var alene med et barn på to år da jeg ble gravid med en jeg hadde et turbulent forhold til. Abort var det eneste "fornuftige" alternativet idet jeg hadde dårlig råd og lite avlastning. I utgangspunktet var jeg imot abort, men av hensyn til det barnet jeg allerede hadde så jeg ingen annen utvei. Aborten forfulgte meg i mange år; dårlig samvittighet, lite forståelse fra de rundt meg, og mange tabuer rundt det "å ta liv". Idag, 20 år etter er jeg godt etablert, har god råd og har fått et barn til. Jeg angrer ikke på aborten; det var ingen andre valg, men hvert år får jeg tanker på den tiden dette barnet skulle vært født. Det blir litt mindre vondt etterhvert som tiden går, og idag kan jeg si at jeg er ferdig med det. Om min datter som er i tenårene skulle blitt gravid i dag ville jeg rådet henne fra å ta abort, og istede hjulpet henne gjennom. De praktiske utfordringene ved å få barn er mindre enn de følelsesmessige traumene som kan oppstå ved en abort og min datter skal slippe disse. Så min oppfordring til dere jenter er; Ta vare på dere selv, bruk prevensjon - og vær svært selektive på hvem dere har sex med. Kroppen deres tåler mange partnere, men det gjør ikke sjelen deres. Vern om deg selv; du er det viktigste du har.

Tydelig at det er veldig mange unge jenter her, som sier ting som; jeg kunne aldri tatt abort, da kunne jeg aldrid levd med meg selv. Selv om ditt, selv om datt, hadde jeg ikke tatt abort. Og det er forsåvidt greit det, men hallo! Det dreier seg ikke om DEG og at DU synes det er fælt. Tenker man sånn velger du egentlig ikke bevisst å bli mor, du velger bare at du ikke orker abort. Det er barnet og hvilket liv barnet kommer til å få som betyr mest. Det er mange ting å tenke på før man velger verken det ene eller det andre. Har du jobb? Mulighet for jobb? Klarer du deg selv økonomisk? Eller satser du på at NAV eller din mor og far skal forsørge deg?

Klarer du deg hvis du ender opp som alenemor? Mange par sliter voldsomt etter at de er blitt foreldre, spesielt vanskelig er det når man er ung og vil være med på ting men ikke kan. Blir du alenemor kan du ikke gå ut etter ungen har lagt seg, og det kan bli tungt i lengden. Selv om du har mange venner og familie kommer de nok ikke til å sitte hos deg hver kveld. De går på kino, du må bli hjemme. De reiser til utlandet på skole et år, du blir hjemme, de planlegger sommerferien, du kan ikke bli med fordi du ikke får barnevakt akkurat da. Eksen din går ut i helgene og treffer nye jenter og lever livet, du sitter hjemme med ungen. Veldig satt på spissen nå, men poenget mitt er at man må tenke nøye gjennom hva det faktisk innebærer å bli mor. Abort er vel ikke akkurat en ønskesituasjon, men noen ganger er det faktisk best sånn. Og forresten, noen av disse jentene i "Unge mødre" er jo prakteksempler på hvordan det kan gå...tragisk..noen der som burde ventet 10 år før de fikk barn...minst !

Sjølv ville eg aldri tatt abort fordi eg meinar at livet begynner med befruktning, altså frå dag ein. Livet har ein uendelig verdi, og barnet/fosteret/embryoet i mors mage har like stor verdi som alle andre. Derfor ville aldri eg tatt abort.

Men det er sjøvasgt ikkje enkelt å bære fram eit barn om ein er svært ung og i eit fast forhold eller om du er blitt voldtatt. Det sant at nokon tek abort fordi det er risikabelt i forbindelse med mors liv, og då står vi over eit spørsmål om to liv. Men det er slett ikkje alle som gjer det av den grunn. Det fins mange ulike grunnar til at folk tek abort, og eg vil ikkje rakke ned på dei som har tatt abort. Men mange abortar kunne vore unngått, men tanke på altfor lite "grunnlag" å ta abort på. Det er eit vanskeleg valg å stå i om du er ung, og alt du har planlagt blir forandra.

Men eg meinar at adobsjon er eit alternativ. Men det er på en måte mindre "godtatt" av det norske folk enn abort... Argument som "At ho kunne gi frå seg sin eigen unge?!" blir brukt, men det er(etter mi meining) eit mykje betre alterativ enn å drepe(unnskyld språkbruken, men det er faktisk det som skjer når ein tek abort) barnet i magen. I seinare tid får mange psykiske problem etter dei har tatt abort, og mange angrar på valget seinare. Då er det vel mykje betre å vite at barnet ditt er tatt hand om av nokon andre, om du ikkje klarar det sjølv? Men det er eit vanskeleg valg!

det er ikke alltid det er meningen å bli gravid. la oss si du er 16år, har kjæreste og blir gravid. du er 16 år!! barn skal ikke få barn. du er ikke halvferdig med å leve livet ditt. jeg respekterer folk som ikke klarer tanken på abort, men å få barn SÅ ung?? jeg mener at man ødelegger ungdomstida si. Selv har jeg tatt abort én gang. jeg kan ærlig innrømme at det var gruuuuusomt! men det var verdt det :)

Jeg er veldig usikker...

Når jeg prøver og forstille meg selv som gravid så tror jeg at jeg ikke hadde tatt abort, men dette er jo mye på grunn av at jeg har en fantastisk familie som ville stilt opp for meg når jeg trengte det.

På en annen side er jeg overhodet ikke klar for å få barn (er 17, snart 18), men jeg vet at jeg ikke hadde klart å gi fra meg barnet mitt. Hadde sikkert rømt med ungen i siste liten om jeg hadde planlagt å adoptere barnet vekk. for etter å ha holdt min egen lille datter/sønn, MIN lille baby, så ville jeg aldri gitt slipp på han/henne igjen...

Om du blir voldtatt av en gammel gris. Ville du beholdt barnet da? Dere som skriver "Dere dreper et liv" osv... Sett dere litt inn i saken. Selvfølgelig burde man tenke seg godt om.

Ingen vits i å avlive et lite menneske bare fordi en tilfeldigvis har dårlig råd for tida! Det finnes masse muligheter om en er litt kreativ. En kan la barnet bo et år hos besteforeldrene (ca. et halvt år etter fødselen) mens en selv får tjent litt penger, og da blir jo ungen kjent med flere mennesker enn bare mamma. Og mamma kommer selvsagt på besøk hver dag. Jeg tror ingen mødre som velger en sånn flexiløsning kommer til å angre på lang sikt, selv om det kanskje føles litt "uverdig" i begynnelsen å måtte "gi fra seg" ungen sin..

Til "faen": Det er vel ikke ungen sin skyld at "faren" er voldtektsmann? Men ellers er voldtekt en svært vanskelig sak, med mange involverte, mange følelser.
Forstår heller ikke hva det har å si om mannen er, sitat, "en gammel gris" eller en ung hingst? Mener du liksom det er mindre ille å bli voldtatt av en ung hingst? Og da mener du indirekte at abort ikke er SÅ viktig hvis voldtektsmannen er kjekk?

Jeg er selv barn av en ung mor. Noen fikser det helt fint. Andre ikke. Personlig mener jeg at det burde vært en aldersgrense for det å få barn. Man må være 15 for å ha sex, 18 for å kjøre bil, 20 for å drikke sprit... men noe så alvorlig som å ha ansvar for et annet menneskes liv kan man gjøre når som helst? Uforståelig for meg. Nå er det riktignok mange voksne som oppfører seg umodent i forhold til barn men det er nå engang sånn at den delen av hjernen som styrer feks. konsekvenstenkning faktisk ikke er ferdig utviklet før man er rundt 25 år. Ut i fra min egen erfaring med ung mor ville jeg aldri valgt de samme for mitt barn - mord eller ikke. Jeg har vært vitne til unge mødre uten nåla i veggen som ikke har noen aning om hvilket ansvar det er å ha barn. Uten penger. Uten utdannelse. Spørs om ikke de barna hadde foretrukket en annen start på livet. Jeg hadde ihvertfall det.

Spørsmål til bloggeren: Hadde du båret fram barnet (og adoptert det bort) uansett, også hvis:

1 Du hadde blitt gravid etter et overgrep (voldtekt eller incest)?

2 Hvis du fikk vite at barnet kom til å bli sterkt funksjonshemmet/ har en alvorlig sykdom?

3 Hvis du fikk vite at svangerskapet og fødselen ville gjøre deg invalid, og/ eller ødelegge deg nedentil for alltid (du ville aldri mer kunne ha et fullverdig seksualliv, eller få barn igjen)?

Du skriver: "- Jeg hadde rett og slett ikke klart det, med tanke på at dette er noe som skal utvikle seg, til en del av meg."

- Kanskje pipen hadde fått en litt annen tone hvis det lille "frøet" kom fra en i den nærmeste familien? Da hadde det kanskje ikke lenger vært så fristende å være edel og tapper å bære frem barnet?

Angående adopsjon:

- Har du ingen problemer med at barnet kan havne hos noen som har et annet livssyn (kanskje tilogmed et du tar avstand fra) enn deg, og veldig ulikt verdisyn enn deg selv?

Håper du har tenkt grundig gjennom dette før du kom fram til at du selv aldri ville kunne ta en abort, og lett føde og adoptere bort et barn.

Til kommentatorene: Det er både skremmende og provoserende at det fortsatt finnes mennesker som likestiller abort med drap!

Hilsen en som iallefall har etpar av tærne i den virkelige verden.

Okindin: Jeg mener at jeg iallfall har et par tær i den virkelige verden- og jeg mener at abort er drap!- Et voldsomt uttrykk, men vi kan godt si at det er å avslutte et liv. Og jeg er hverken 15 år, dum eller gal! Du snakker som om at graviditet etter voldtekt og incest som om det skulle være det normale. Det er idiotisk å dra frem det argumentet når det er så sjelden at det blir barn av slikt!

"3. Hvis du fikk vite at svangerskapet og fødselen ville gjøre deg invalid, og/ eller ødelegge deg nedentil for alltid (du ville aldri mer kunne ha et fullverdig seksualliv, eller få barn igjen)?"

Hæ? Ødelagt nedentil? Hvilken fødsel prater du om? Vanlige fødsler ender som regel godt- om det så blir vaginalt eller keisersnitt... En pleier da ikke å bli ødelagt nedentil!!

Jeg syns bloggeren er både klok og reflektert. Takk! Godt at de fleste 15-16 åringer beskytter seg godt hvis de ikke vil bli gravide, for abort er en uting. Jeg mener da egentlig at er en ikke voksen nok til å ta konsekvensene ved en graviditet (bære det frem), så bør en avstå fra sex. Kanskje ikke så dumt å vente litt til?

Hei!

Liker godt det du har skrivet her :) Er imot dette jeg også, og jeg mener det er mord! Blir man gravid og ikke har mulighet til å oppfølge dette så må jeg si at dette bare er ren dumhet! Det er en grunn til at det finnes beskytelse! Men vist man blir gravid selv om man er beskyttet (som min mor var når jeg ble til), gjør heller noe med det når ungen kommer. Gi det heller bort! Penger får man altid tak i. Grunnen til at jeg er i mot abort er fordi jeg er kristen og mener at det er ikke deg selv som gjør deg gravid det er faktisk Gud og at det er en mening om dette å sette et barn til verden. Du er blitt skapt for å skape noe! Ink bebiser :)

Ha en velsignet dag alle bloggere!

Hvis man er i en livssituasjon som tilsier at man ikke kan ta vare på et barn, så bør man heller ikke bli gravid! Det finnes noe som heter prevensjon som er til for å forhindre dette. Blir irritert når jeg hører om jenter som blir har hatt "uhell" og blitt gravid som tar abort!

Tordde jeg hadde det samme synet på ting når jeg var på din alder... Men der tok jeg feil... Jeg var 15 år, nesten 16 og hadde min første ''ordentlig'' kjæreste, vi var forsiktige, og brukte alltid beskyttelse, men en dag var vi uheldige og kondomet sprakk.. Jeg tok angrepillen, og trodde da at alt var i orden, helt til to mnd etterpå når jeg kjente på hele kroppen at ting ikke var som det skulle.. Jeg var gravid, og hele verden bare raste.. Hva skulle jeg gjøre?? Ikke hadde jeg jobb, ikke engang begynt på videregående, og typen var ikke noe til barnefar for å si det mildt... Ikke var det noen rundt meg som kunne hjelpe meg heller.. Så der sto jeg, og måtte ta et valg.. Å bære frem et barn i 9 mnd å gi det bort til noen fremmede, som jeg ikke visste om kunne ta ordentlig vare på det, og være snille mot det.. For Er ikke sikkert de ville vært det, selv om de ønsker seg barn nok til å adoptere, mange som ikke engang er snille med sine egne barn.. Jeg valgte derfor å ta abort, selv om jeg var i mot det, for synes det var bedre enn alternativet.. Å ha et barn jeg ikke var i stand til å ta vare på, eller å gi det til noen andre og aldri vite om barnet mitt har det bra... Jeg står for valget jeg gjorde.. Angrer.. Men vet det var det riktige å gjøre der å da.. Vet at jeg var moden nok til å ta vare på et barn, men hadde ikke midlene til det og ingen kan leve på bare kjærlighet... Har nå en nydelig jente, og selv om jeg ikke var så gammel når jeg fikk henne (21) Så var jeg ferdig med skole, hadde jobb, hadde samboer og mye bedre mulighet til å gi ungen min et godt liv.. Så denne gangen var ikke abort engang en tanke!

Tror det er vanskelig å si hva man mener før man sitter i det selv.. Da kan man virkelig vite hva man står for, og gjøre det som er rett.. Ikke rett i forhold til hva andre mener, men hva man selv føler er riktig i den situasjonen!

Alle er forskjellige og enhver situasjon er forskjellig. Det er lett å si at man ikke ville klart det men det kan hende saken er en annen når man er i situasjonen. Alle må ta sin egen avgjørelse basert på egen situasjon, ingen andre har egentlig noe å si når det gjelder det. Jeg ville aldri satt et barn til verden for å adoptere det bort, men det er min mening.

Forresten, ser over her, at du ( SIRI) sier at de fleste fødsler går kjempe bra.. Men det er ikke tilfelle.. Det er utrolig mange fødsler som ender i stygge rifter og keisersnitt som faktisk kan gjøre at du aldri kan føde igjen.. Kjenner personlig damer med disse problemene, og jeg er en av dem.. Revnet så mye under fødselen, at jeg har mistet mye av følelsen, og har problemer med å ha S** med samboeren min.. Så de eventyrene du har blitt fortalt er nok ikke sanne.. Men er selvfølgelig mange som også slipper unna noen problemer..

Og du sier også at det ikke er tilfelle at mange graviditeter er et resultat av voldtekt og incest, du skulle nok lest litt om det, for er skremmende hvor mange som blir gravide som følge av et overgrep...

Mener ikke å høres besk ut, men du må sjekke litt fakta før du skriver :)

Synes alle dere som skriver "jeg hadde aldri tatt abort, det er drap" og lignende, bør tenke dere om. Hadde du blitt voldtatt av din egen far, så mener du at du hadde beholdt ungen. Liksom, søstera di blir både tante og får seg en ny søster/bror.

Jeg hadde ikke tatt abort selv hvis jeg hadde blitt gravid på en normal måte, selv om jeg er "kun" 18 år, men hadde jeg blitt voldtatt av noen i familien, hadde jeg tatt abort, det er jeg 100% sikker på.

For meg er ikke en liten klump med celler et barn. Så jeg hadde nok tatt abort hvis jeg hadde blitt gravid i ung alder. Men det er avskyelig at mange bruker abort som prevensjonsmiddel! Fysj.

J eg har opplevd en abort fra "pappasida" den gangen jeg og min kone nettopp hadde møtt hverandre, og jeg trodde jeg var snill å lot henne ta den avgjørelsen selv når det vist seg at hun hadde blitt gravid ved første mulighet. På grunn av ung alder og usikkerhet on vår fremtid sammen, valgte hun å ta abort.........Det barnet som aldri fikk bli født har jeg savnet i 30 år nå, så vær snill og ikke vurder den muligheten. bær fram barnet ditt med stolthet, det finnes alltid ei hjelp å få når dere er blitt to....

Alt kommer an på hver enkeltes livssituasjon, å ta aort er ikke et enkelt valg. Men uansett utfall er det noe som man må leve med resten av livet. Hvis man velger å bære frem barnet er det ikke "bare" å gi det bort etter fødselen, da man har knyttet bånd til det under svangerskapet. Å være 16 år og gravid må være en veldig vanskelig situasjon, man er ikke ferdig med utdannelse, barnefar er ganske sikkert like ung +/-, og ungdommstiden forsvinner på et blunk. Da er man nødt til å bli voksen fort, selv om 16 år fortsatt betegnes som "barn" i manges øyne. Det er mange som takler denne situasjonen ja, men min mening er at det er veldig tidlig å bli mamma i den alderen. Jeg selv ble mamma som 23 åring, og selv da syntes mange rundt meg og barnefaren at vi var for unge. Et barn krever mye og koster mye, og uten utannelse/jobb er man veldig avhengig av å ha et hjelpsomt nettverk rundt seg. Jeg syns både de som velger å ta abort og de som velger å bære frem barnet i den alderen er tøffe. Det krever stort mot til å ta den vanskelige avgjørelsen.

Jeg blir mer og mer imot abort selv. Det er faktisk drap. Det er levende liv som vi jenter tar med loven i hånd. Misforstå meg rett, jeg går ikke rundt og kaller jenter som velger abort for mordere. Jeg respekterer de som velger det - men valget kan jeg ikke respektere. Akseptere, ja. Men ikke respektere. Det finnes så mange muligheter, så hvorfor ta det livet?

Siden dette er et hypotetisk spørsmål, så er svaret ja. Det finnes ingen respekt for å sette et barn til verden når man selv er barn, selv om man gjør en god gjerning ved å gi det bort. Når tenåringer får vite at de er gravide er de avhengige av å ha et godt nettverk rundt seg (særlig familie). Å bringe det til verden handler ikke om å gjøre det som er best for deg selv eller barnet, men om å tenke på konsekvensene. Et barn er ikke noe du bare kan sette bort, det er noe man må ta ansvar for. Å tenke at barnet kan få nye foreldre..er en ekstremt selvforherligende tankegang, og vitner om mangel på livserfaring. Hva hvis barnet finner ut at det er adoptert og vil finne sin biologiske mor? Hva hvis barnet ikke får det bra hos sine foreldre, men må lide? Til alle tenåringsmødre: bruk prevensjon, ta ansvar (enten abort el. beholde), ikke tro at Andre skal ordne opp.

Jeg ville sannsynligvis tatt abort. Men det finnes jo et alternativ hvis man ikke vil det. Har man ikke ressurser eller nettverk til å ta seg av et barn, men ønsker ikke å ta abort, kan man velge å adoptere bort barnet.

Men jeg må jo si at det er ganske merkelig at så mange unge jenter i Norge blir uønsket gravide når det er så lett og billig å få tak i prevansjon. Og enda rarere: det hender det er de samme jentene igjen og igjen. Et av de mest grunnleggende overlevelsesinstinkter er jo å lære av sine feil?

Jeg er helt enig med deg! Jeg hadde aldri klart å leve med den skyldfølelsen jeg vet jeg hadde fått av å ta abort. Jeg synes det er merkelig når noen sier de tok abort før det ble barn i magen. Forskjellen mellom dette befruktede egget og det som vi definerer som en baby er jo bare noen få måneder! Det er vi med vårt valg og vår handling (abort) som hindrer at vi får se det som en baby. Da har vi jo tatt livet av en baby! Hadde vi ikke gjort noe, så hadde det jo blitt det som vi ser som en baby.

Og å si at det bare er en baby når det er blitt levedyktig, er også merkelig. En baby klarer seg jo ikke på egen hånd etter at den er født engang. Er den da levedyktig eller ikke?

Barn skal ikke få barn? Det er greit nok, men hvorfor er vi fra naturens side i stand til å få barn når vi er så unge? Kanskje det er vi nordmenn som får barn altfor gamle?

Til slutt må jeg også si at det blir sagt at kvinner skal kunne bestemme over egen kropp. Men en baby er faktisk ikke en del av kvinnens kropp. Det kan man studere medisinsk. Men den utvikler segg inni kvinnens kropp og får næring fra henne.

Selvfølgelig klarer vi ta vare på en baby! Vi bor i et av verdens beste land, med masse hjelp å få. Det er egoistisk å si at det ødelegger våre drømmer. Selvfølgelig kan man forebygge å bli gravid, men dersom det skjer, så er ikke det verdens undergang! Det er jo et av naturens undre! Og vi må være modne nok til å ta følgene av det. Da kan man gå videre med rak rygg uansett om livet blir litt annerledes enn tenkt.

Glimtet i deres blå, brune og grønne øyne ble aldri sett. De fikk ikke lov til å leke, danse, le og synge. De fikk ikke lov å elske og hate...

Ikke kall det drap !!! Vi er jo "humanister"!!! Kall det "selvbestemt abort"

Vi er jo intellektuelle... bor i en høytstående kultur!!! Vi må jo skjønne at det er til samfunnets beste å fjerne disse små som truer vår "velferd"!!!

Om du ikkje vil ta abort, så er det berre å ta sine forholdsreglar.

Om jenter bruker p-pille og samtidig alltid krever at gutten bruker kondom, så er sjansen for å bli gravid omtrent null.

Vil ikkje gutten bruke kondom er han ikkje nok glad i deg.

Skulle eg velje så ville eg valgt abort.

Hei! Vil respondere på tanken din om å GI barnet livet- men med andre foreldre! Det er så mange som gjerne ville tatt seg av barnet som sitt eget. Synes det er flott at du bringer det opp. Skulle ønske det var lettare å gjere dette i Norge -at det var eit "tema" og at det kunne tilretteleggast for dei som skulle ønske det. Har tenkt mykje på dette og lurer på kva folk flest tenker om det! Hadde det blitt akseptert i samfunnet vårt?

Har sjølv ingen barn dessverre. Er jordmor og synes det er eit under kvar gong eit lite menneske kjem til verden -Fantastisk å være vitne til og tenke på utviklinga fra 1. dag i mors mage......

Takk for initiativ til denne bloggen! Vil tipse om organisasjonen Menneskeverd: www.menneskeverd.no

Å ikke ta abort for en som ikke har noen gode framtidsutsikter er verre enn å ta abort. Du kan ikke "drepe" noe som verken har hjerte eller hjerne.

Veldig bra skrevet Elisabet! Er helt enig!

Jeg hadde aldri tatt abort uansett! Er sterkt imot det! Et liv er et liv uansett hvor gammelt det er, og jeg mener vi ikke har rett til å bestemme over liv og død på den måten. Hvor går grensen til at et liv liksom er verdifullt? Bare fordi man ikke kan se det? Hvorfor er det mindre verdt bare fordi det fortsatt ligger i livmoren?

Også ved overgrep, hadde jeg aldri tatt abort, selv om det hadde vært tungt. Hvorfor skal jeg drepe barnet mitt på grunn av faren? Det er ikke barnet sitt skyld. Det er blitt et liv, og h*n er uskyldig oppi alt dette. Klarer man ikke å fostre det opp så finnes det alternativer som adopsjon for eksempel. Jeg kan selvfølgelig forstå hvorfor andre vil ta abort i slike situasjoner selv om jeg fortsatt er imot det.

Jeg blir rett og slett kvalm når voksne med stabil økonomi og partner velger abort fordi "det ikke passer"! Det de fleste ikke tenker på, er at veldig mange sliter psykisk etter en abort. De fleste klarer aldri å glemme det, og mange kan til og med risikere å aldri kunne bli gravid igjen!

Når man har sex, vet man om konsenkvensene dersom det "går galt". Er man gammel nok til å ha sex, er man også gammel nok til å ta ansvar. Vet om mange som har blitt gravid som "ikke var planlagt". Da må disse ha vært grådig slurvete med prevensjon. P-piller er så og si 100 % sikker dersom man tar de riktig som egentlig ikke burde være et problem.

Å ta abort på grunn av sykdom synes jeg også er forferdelig. Hvorfor er f.eks en med downs syndrom mindre verdt enn oss? De lever fortsatt et fullverdig liv. Hvorfor må alle være like? Ingen er perfekte. De aller fleste har en eller annen form for "genfeil". Dessverre er bare "genfeilen" hos downs mer tydelig enn andre "feil". Ingen hadde kommet på å drepe et barn med downs etter det var blitt født. Hvorfor er det ok før?

Å drepe et barn fordi man er redd for framtiden er aldri en løsning. Hvordan er å drepe h*n det beste for barnet?

(Jeg er forresten 23 og studerer medisin med planer om å bli fødselslege ;))

Hei.

Det kommer helt an på situasjonen du er i. Jeg skulle virkelig ønske at min mor hadde tatt abort da hun var gravid med meg. Moren min var ustabil og hadde lite kunnskaper om hvordan hun skulle oppdra barn. Jeg opplevde mange tøffe år da jeg bodde hjemme. Og hvis jeg hadde blitt gravid nå, hadde jeg tatt abort pga det jeg har opplevd. Ikke fordi jeg ikke verdsetter livet. Jeg elsker å leve! men det er vanskelig å leve når en har opplevd mye. Idag sliter jeg med angst, depresjoner og søvnproblemer som nesten utvikler seg til paranoia. Det ville jeg aldri at mitt barn skal oppleve. Selvom jeg aldri ville hatt ville fester med masse fulle folk mens barnet var hjemme, ville jeg fremdeles vært usikker på hvordan jeg skulle oppdratt det og unngå ting som skjedde med meg da jeg var liten. Det er så mye annet som frister, som f.eks venner som skal ha fester osv. hva gjør du når du har en unge på soverommet? det er så lett å gjøre feil. Og gjør du feilen først en gang, kan du lett gjøre det hundre ganger. Jeg vil erfare litt mer før jeg får barn. Jeg ville kanskje adoptert bort barnet, men da hadde jeg gått med en følelse at mitt barn levde der ute, men jeg kunne ikke være sammen med det. Det hadde blitt en sorg på lik linje med abort. Men med abort slipper du å oppleve det båndet mellom mor og barn siden du ikke har vært til ultralyder og født det. Det er tungt å måtte gi et barn fra seg til adopsjon når du har vært gjennom veldig mye for det.

Nå er jeg bare 18 år og det er så mye som venter på meg. I tillegg må min psykiske helse bli bra slik at det ikke går utover barna mine.

Men på den andre siden, hadde jeg visst at jeg hadde en sykdom eller noe som gjorde at jeg kom til å slite med graviditet hadde jeg beholdt, siden jeg er i et fast forhold og vet at jeg ikke hadde vært alene om det.

Til dere som sier at det ikke er et liv før det er en baby...

Tenk dere om: Når mener dere at denne celleklumpen går over til å bli levende???

Jeg mener at så snart sædcellen og eggcellen har smeltet sammen så er dette et nytt liv!

Abort er en lovlig form for drap av ett barn som skulle levd. Uansett omstendigheter burde barnet få mulighet til å leve.

veldig glad det finnes mulighet for abort.

jeg hadde selv samme tanke "jeg tar ikke abort om jeg blir gravid. det vil jeg ikke klare".

Men det hele endret seg da jeg faktisk ble gravid. Jeg gikk på p piller,så sjansen var minimal,men jeg ble gravid, hadde uregelmessig mens så tenkte ikke mye over det før magen ble stiv og kroppen ikke var som vanlig.

Jeg hadde fortsatt igjen noen år på skolen, ikke hadde jeg økonomi til å kunne sette et barn til live, ikke var jeg sammen lenger med barnefaren. så hvorfor skulle jeg sette et barn ut i en usikker hverdag.

Idag er jeg veldig glad jeg tok det valget jeg gjorde, selvfølgelig tenker jeg på at jeg nå kunne sittet med et lite barn løpende omkring. Men jeg angrer ikke på det valget jeg gjorde, det var det beste for begge parter

Du trenger da ikke ta abort.

Er da til slutt vi som jobber i dette landet, som betaler for alle uansett.

Jeg er 27 :) og har 2 herlig jenter, men dette var 2 planlagte barn som ble født inn i et stabilt forhold, hus, bil jobb hele pakka.

Når det kommer til abort er det ikke et JA eller NEI svar det er for inviduelt og nyansert. Om en 15 år gammel jente blir voldtatt/misbrukt og blir gravid skal hun da få tatt abort? Om vi ser på det sort hvitt så er vel det et nei svar, da hun dreper et liv. Hva om du er alenemor til 2 barn og blir gravid med en som du ikke har et seriøst forhold til skal du ta bli alene mor til 3 barn? Eller skal du ta abort om du blir gravid i et godt forhold men ingen av dere ønsker barn?

Porblemstillingne er mange, men når du bruker abort som prevansjon middel, når du tar abort fordi du ikke gadd å ta på gummi... da er det å misbruke en ordning som er ganske brutal.

Det er par i min omgangskrets som ikke kan eller klarer å få barn, så det hadde blitt overlykkelige om de hadde for adopert en baby. Men som jeg sa det er ikke noe fasit på dette men det bør kansje være litt strengere regler når det kommer til abort. Så om noen spør meg om mitt syn på abort sier jeg bare det kommer ann på sitvasjonen.

dere snakket om det med om jeg hadde hatt null penger, ingen jobb, ingen framtid. I norge har vi et godt støtteapperat så om du virkelig ønsket og ta vare på barnet så får du hjelp til det, ta min søster hun var sammen med en psykopat, ble gravid, brukte graviditeten til å gå i fra han da hun ikke ville utsette barne for den fysiske volden han brukte. Hun hadde ikke jobb, bolig osv. Så hun bodde hjemme en periode til hun fikk bostøtte, og andre støtte ordninger. Fikk egen leilighet og når barnet var 1,5år starta hu i barnehage og søstra mi tok utdanning. Nå har hun hus og et herlig lykkelig barn på 9år, go jobb og en fremtid. Så kansje et barn er en måte for den jenta for å starte veien til et bedre liv og mot en bedre femtid. Det er rart hvordan et lite barns kjærlighet kan motivere og styrke :)

JAAAAAAAA!

For et idiot spørsmål! Det er som å spør om du bør ta lån og kjøpe et hus til 14.000.000 når du tjener 190.000 i året. Selvfølgelig bør du ta abort. Du skal ikke ha unger før du vet du kan gi ungen alt den trenger. Du kan ikke gi ungen en helvetes ting! Tenk litt! AAAAAAAAAGH jeg blir gal av idioter.

Er så enig med Sylvei; adopter heller bort! Det er helt sikkert vanskeligere for foreldre å gjøre det, men det er jo uten tvil det beste for ungen! Tenk at 9 måneder kan gi et helt liv.

Og til de som kommenterer at det ikke er noe barn før etter 12. uke; Jeg var selv på UL i min uke 10, da er barnet altså 8 uker, og man ser klart og tydelig at det er et barn! Ser hodet og formene, hjertet slår osv.

Hadde selv aldri kommet til å tatt abort, uansett hvilken situasjon jeg hadde vært i. Selvsagt kan en være "uheldig med timing'a", men det vil jeg påstå bare er en liten filleting i 2011. Her i Norge får en hjelp til å finne jobb om en ikke klarer det selv, man får støtte til det meste, man kan ta utdanninger gjennom fjernstudier, som privatist osv osv. Ergo mener jeg mange faktisk gjør det "lettvint" når de velger abort.. (Og med "mange", mener jeg altså ikke "alle", bare så det er understreket!) Uansett hvor dårlig situasjon jeg hadde vært i, hadde jeg gjort hva som helst for å gjøre det best mulig for barnet, noe jeg tror de fleste kan klare. Hvertfall om en er en oppegående person selv. Hardt belastede mennesker, ifbm narkotika osv, skal jeg ikke uttale meg så mye om, annet at det går an å få hjelp/legge seg inn/bli lagt inn til barnet er født - for så å adoptere bort.

Så om en rett og slett ikke vil ha barn; gi det i det minste livet og velg adopsjon i stedet :)

Jeg tok abort som student da jeg var 21 år. Det var det beste valget for meg. Hadde jeg blitt gravid idag som 27 åring og samboer hadde jeg også tatt abort. Jeg er ikke klar og har heller ikke økonomien til å oppdra et barn. Etter at jeg tok abort har jeg ikke slitt med psykiske "bivirkninger".

Abort? Tror du e galen e, er jo slik dere småjentene tjener penger idag, få barn, være alenemor.

ikke ha sex før du er klar til å kunne leve med konsekvenser er mitt beste råd.. For hvis du er aktiv som 15-åring ( waaaaay tooo young) så får du meg værsegod ta deg av barnet ditt også og ikke drepe det! egoistisk spør du meg! Tror du er så moden at du faktisk har samleie men gjør det pga dine lyster og nysgjerrighet! Så hvis du tror at du er moden og har samleie fordi du vet hva det betyr og hva det kan føre til, så får du ta konsekvenser. og ikke bare ta abort etter abort etter abort fordi du nyter sexen..Blir så provosert jeg, sorry..

De eneste som skulle få lov til å ta abort etter min mening er de som er i livsfare, dvs at de kan dø pga svangerskapet, eller at ungen mest sannsynlig kommer til å bli dødsfødt, og de som er blitt voldtatt.

Resten...stå bak dine handlinger!

Hei.

Jeg synes det kommer helt an på situasjonen en er i. Da jeg ble gravid som 18-åring valgte jeg å beholde barnet. Har aldri angret ett sekund. Var, som flere her har skrevet, sikker på at jeg ALDRI kunne ta abort.

Etter å ha fått 4 unger, satt jeg der og var plutselig gravid igjen, og valgte å ta abort. Grunnene var mange, men det viktigste er at jeg aldri har angret på å ta bort barnet. Elsker de 4 jeg har, kunne ikke vært dem foruten.

Til de som ALDRI kan ta abort (13.14.15.16.17.18-åringer) : Det er for tidlig å si, en skal aldri si aldri........

Ellers, takk for et fint innlegg:)

Hei.

Jeg er en gammel mann på 45 år.

For 20 år siden ble min daverende kjæreste gravid og spørsmålet om abort kom opp.

Heldigvis valgte min ex som da var kun 17 år,uten utdannelse osv. ikke abort.

Resultatet er en flott ung dame og min eneste datter.

Psykiske ettervirkninger av abort blir desverre alt for lite omtalt også.

Vet om en del "gamle mennesker"på min alder som har fått problemer.

Til dere unge som kommer i samme situasjon,det finnes alternativer freks.adopsjon.

Uansett å ille det ser ut,alt er bedre enn abort.

Ha en fin dag alle sammen :)

Det er ikke så farlig om en ikke har jobb, penger, eller noen fremtid. det en må passe på er at den biologiske faren er i full jobb og tjener brukbart med penger. Da trenger en overhode ikke tenke på abort. Dette vet jeg alt om, og noen vil gjerne kalle meg kynisk, men slik regelverket er idag så må x en min betale for barnet, barnehagen og leligheten min. Selv om du selv velger å være utro, eller kaste han ut. En vil også motta dobbel barnetrygd fordi du er alene. Dersom faren ikke går med på å betale det du ønsker, så tar du bare turen til det lokale NAV kontoret hvor de som regel er svært behjelpelige med meg.

Barnets far klager heile tiden at han betaler mer en det det kostet da vi bodde ilag, og jeg har da derimot et bedre økonimisk liv etter at jeg gikk ifra han. Håper ikke at de vil endre på regelverket så lenge jeg har småbarn.

Bare fordi barnet er knyttet til moren via navlesnoren betyr ikke at vi har noe mer rett til å ta livet av den enn når det er født. Tror mange kunne tenkt seg å "abortere" når barnet er kommet i trassalderen :) Jeg klarer ikke å se forskjellen på liv om barnet er i magen eller ei. Jeg fikk se barnet mitt på ultralyd når det var 10uker gammelt og det hadde armer, bein, etc. og lå og sprellet. Og det skal liksom ikke være liv? Skal en kunne ta liv pga. av uheldige omstendigheter? Kjenner en arbeidskollega jeg gjerne skulle ha snaret hodet av, men omstendigheter rettferdiggjør ikke handlingen. Heller ikke på et barn i magen. Eneste grunn jeg kan tenke meg er hvis det er fare for morens liv.

Jeg var 18 år da ble gravid, har ikke angret at jeg fikk jenta mi. Men jeg respekterer fullt ut de som velger å ta abort. Barnet må føle seg ønsket og få nok kjærlighet og respekt fra foreldrene/moren. De som ikke ønsker seg barn, må få ta valget om abort uten å bli dømt.

Nå som jeg har født et barn tror jeg det er veldig vanskelig, selv om man i utgangspunktet ikke ønsket seg barn, å gi fra seg barnet etter fødselen. Man blir fort knyttet til barnet, og å la det vokse opp hos noen andre.. En flott tanke, men jeg tror det hadde vært veldig sårt og vondt for mange som hadde gitt fra seg barna selv rett etter fødselen? En evig uro over hvordan barnet har det, hvordan det ser ut, ønske om å se det osv. ?

Vanskelig tema, bra blogg forresten. :)

Jeg var 16 år når jeg ble gravid hadde akkurat påbegynnt mitt første år på vg...

Hva skulle jeg gjøre? Mange hadde nok ment at jeg burde t abort, for hva hadde jeg og tilby et barn, som bodde hjem og fikk ukelønn av mamma og pappa... Men jeg kunne bare ikke ta abort, og jeg har aldrig angret på det valget jeg tok! I dag har jeg 3 herlige barn, hus, bil, jobb og allt som de fleste andre foreldre... Om man så må få hjelp av sos en kort tid så gjør vel ikke det noe, man kommer alltid opp på egne ben og allt løser seg etterhvert.. Livet stopper ikke om man får barn!!

Man kan alltid angre på de barna man IKKE fikk, men jeg lover at man ALLDRIG angrer på de barna man får!!!=)

For abort jeg.

Dere er trangsynte en god gjeng av dere. No affence og ikke noe personlig.

Dere må ikke bare tenke på dere selv. Men også barnet, det livet, det lille frøet eller fosteret som vokser inni dere. Det er et ansvar på hele 20 år! Og 20 år det er lenge det! Man skal ikke tenke sånn hvis man finner ut at man er gravid at "jeg klarer ikke og ta abort, for jeg kunne aldri klart å levd med meg selv etterpå".

Jeg synes alle som blir ufrivillig gravid skal veie igjennom for og imot før dem bestemmer seg for å beholde barnet. Og ta ansvar utifra det som er best for barnemoren og barnet. Og stille seg disse spørsmålene...

Vil du klare og være en god mor for dette barnet livet ut? Men hvertfall til det blir 20 år og regnes som voksen? Vil barnefaren være der og stille opp? Hvis ikke, vil du være sterk nok hvis han begynner og lage problemer for deg og barnet? Har du familie rundt deg som kan hjelpe deg og stille opp for deg? Vil du klare og fullføre studiene dine når barnet er gammel nok? Vil du klare og sette et annet individ som er 100% avhengig av deg fremfor deg og dine egne behov? Vil du klare og gi avkall på ungdomstida di, russetida eller den tida da du er ung og skal faktisk leve og oppleve mest mulig? Vil du klare deg økonomisk når den tid kommer da du må flytte ut og bo i egen leilighet med barnet? Vil du klare og ta lappen hvis du ikke allerede har den?

Men det viktigste av alt; vil du klare og gi barnet noe forutsigbart og noen trygge rammer livet ut?

Tenk dere om jenter! Det er ikke bare og beholde dette barnet. Det kan få katastrofale følger. Og det å faktisk mislykkes som foreldre kan være det største sviket og tapet både for dere selv og barnet.

Jeg tar ikke stilling til abort. Hver enkel jente må utifra sin livssituasjon må gjøre det som er best for barnet og henne selv. Og ta valget derifra. Her er det ingen valg som er rett og galt. Og Ikke vær hard mot de som velger abort. Men vær heller hardere på de som setter ungene til verden. Det er ikke alle som skulle vært foreldre!

Så må man også huske på at vi lever i 2011, og jeg har flere venninner som har barn, og de klarer seg fint på pengene de får fra staten. Er du alenemor så får du jo mer, og har barnefar vett i hodet skaffer han seg en jobb og forsørger mor og barn.

jeg hadde behold, uten tvil, i hvert fall hvis det var med typen min.

hadde det vært one night stand, hadde jeg ikke beholdt.

vil at barnet mitt skal være et kjærlighetsbarn, og ikke et uhell :-)

eg har tatt abort sjølv.. det er ikkje noko morro, det er ikkje å drepe eit menneske! som mangen synes og dei fleste som seier det er rundt 14-16. eg er berre 19. men det var det beste avgjørelsen i mitt liv. vis ikkje eg hadde gjort det hadde eg aldri fått muligheten til å bli ferdig med vidregåande. eg er imot abort. men akkurat da var eg berre 15 år! eg hadde sikkert klart det med hjelp av familie og venner men eg tenkte først og fremst på utdanninga mi. Ein skal tenka utrulig godt gjennom det før ein gjer detta og setta først og fremst seg sjølv.. klara eg detta, vil eg virklig få hjelp av andre osv osv. og vertfall prate me han som gjorde deg gravid og tenke på hans sitvasjon. personlig so synes eg at ei på 14 til 17 ikkje burde bli gravide pga skule og økonomisk sett. håpa eg ikkje traff nokon på detta, var ikkje meint til å såra nokon.

Jeg sa også at jeg ALDRI skulle ta abort UANSETT. MEN.... så ble jeg gravid da jeg var 19. Hadde ikke fast kjæreste, slet psykisk og hadde ikke penger.. Når du er i den situasjonen forandrer tankene seg! hva er best for barnet? Jeg angrer ikke et sekund!! Nå er jeg gift, har hus og god inntekt. Nå er jeg gravid. Og jeg vet at dette barnet får det bedre, enn det første - hvis jeg hadde beholdt det.

Syns det er dårlig å si bastant at man aldri hadde kunnet å ta abort. Hvis du hadde vært i den situasjonen hadde du kanskje tenkt anderledes?

jeg er i mot abort uten om i spesielle tilfeller, hvor mors eller barns liv er i fare eller hvor det er incest eller voldtekt inne i bilde. men når 16 åringer blir gravide og er helt fra seg for de vet ikke hva de skal gjøre fordi de er så unge og mener at de ikke klarer å oppfostre ett barn, har jeg ingen sympati, hvis man er gammel nok til å ha sex, må man også være gammel nok til å håndtere konsekvensene det kan føre med seg. nå er det ikke unge jenter som står høyest på abort statestikken, det er faktisk kvinner mellom 25 og 35 år, som er ferdig med utdanning, ofte har en kjæreste, har leilighet osv, men "det passer ikke helt for de å få barn akkurat nå", dette synes jeg er avskyelig. man skal ta livet av et voksende liv fordi man skal på feire om noen måneder?( dette er faktisk ikke engangs tilfelle) dette er hva Norge og den liberale abort politikken har utviklet seg til. kanskje det er på tide å stramme inn litt på politikken? eller så er det på tide at folk skjønner at den beste måten å ikke bli gravid på er og ikke ha sex i det hele tatt.

Jeg var helt enig i deg for noen år siden. Jeg kunne ikke skjønne hvordan noen kunne ta abort og ha samvittighet til det. Det var da jeg var yngre.

Jeg er nå 19 år, og jeg kan på en måte klare å sette meg i den situasjonen selv fordi det plutselig kan hende meg. Jeg har ikke begynt på utdanningen min, har 3 vikar-jobber, har ikke lappen og jeg har ikke penger til å i det hele tatt kunne flytte ut. Derfor kan jeg skjønne at noen velger å ta abort. Det er et stort ansvar, og noen blir veldig knyttet til barnet når det blir født selv om de vet at de ikke kan ta ansvar for det.

På grunn av dette har jeg ikke like mye imot abort nå som før. Men har man økonomi til det, så synes ikke jeg at noe annet er grunn nok. Gjort er gjort og plutselig er man på tjukka. Det er ikke barnet sin feil, så ikke straff det heller :)

heisann,dette er ett veldig heftig tema...

men det jeg mener først er at man kan virkelig ikke sette seg inn i situasjonen utenom og ha vært der!

jeg er mor selv og har sitti med valget.. og det man tenker når man ikke er gravid kan være noe helt annet enn når man sitter der gravid.

sånn ellers så mener jeg at folk må ta annsvar når dem puler! blir du gravid under voldtekt,incest osv så er abort greit. men blir du gravid ellers fordi man ikke gidder bruke prevansjon så ta annsvar og behold....

Dette er et svært sensitivt tema, som vi alle sammen burde ta stilling til - For seg selv!

Jeg tror nok at de aller, aller fleste har flere bekjente som har vært nødt til å ta dette vanskelige valget, og jeg er en av dem. Kun mine næreste venner vet om dette, fordi jeg ikke er intressert i å få skjenneprekener fra folk som ikke har vært i min situasjon.

Da jeg var 17 år, gikk på videregående, hadde et avstandsforhold med en fyr som jeg ikke har noe kontakt med den dag i dag. Det er utrolig hvor mye man forandrer seg på 6 år - Vi to er så forskjellige nå, at det er vanskelig å forestille seg å ha permanente bånd knyttet mellom oss, som jo et barn ville vært. Siden den gang har jeg flyttet mye rundt, reist i Asia, Europa og Amerika, fullført en utdannelse og begynt på en annen. Jeg er økonomisk uavhengig, og har fått gjort utrolig mye som jeg tviler sterkt på at jeg har fått opplevd som alenemor. Intet vondt ord om alenemødre, jeg har flere venninner i den situasjonen som jeg respekterer så utrolig mye. Sterke kvinner! Samtidig er jeg utrolig lykkelig fordi jeg tok ansvar for mitt eget liv, og klarte å tenke over hvordan min (og det eventuelle barnets) framtid kom til å bli...

Oppfordrer uansett alle til å se en dokumentar om dette temaet: 12th and Delaware (kan sees på nrk sine nettsider). Vi er utrolig heldige i Norge som har et så liberalt syn på abort, og som gir oss kvinner retten til å velge selv! Norske kvinner har kjempet for dette i så mange år!

Hei

Jeg forståer meg ikke på dissa 15 - 16 årige jentene som sier at de aldri kunne tatt abort eller aldri ville latt kjæresten ellr familie tvinge dere til og fjerne det. Dere som ikke har vært i den situasjonen selv vet ikke hva dere snakker om. Jeg var 18 år, hadde hatt kjæreste i to år, og ble gravid i bytte mellom p pille merker.. Jeg har ønsket meg barn siden ja jeg vet ikke når så dette burde vel vært en drøm i oppfyllelse? Feil. Samboeren sa du må ta abort, det var ikke noe annet og si om det, du skal ta abort ellers så går jeg fra deg.. Jeg var ei usikker og redd jente og alt gikk så fort at jeg ikke egentlig fikk tenkt skikkelig gjennom det... Fikk bestilt time hos legen som tok en test, positiv.. Samboeren min hadde et psykisk overtak på meg, i mange år (har bare nylig kommet ut av det).

Jeg har alltid vært i mot abort selv og aldri trodd jeg skulle gjøre det. Jeg fikk time på sykehuset og de undersøkte meg og tok ultralyd.. Jordmor kjente og antok 10 uker.. Ultralyd viste at jeg var i den 12. uka.. Grensa for selvbestemt abort er som kjent 12 uker... Det vil si at barnet mitt var ferdig utviklet med alle organer som et barn skal ha.. Avgjørelsen om abort eller ikke måtte tas der og da, jeg var alene inne med legene, og de spurte om jeg var sikker, jeg svarte ja, selv om hjertet mitt skrek NEEI! . Dagen etter ble jeg lagt inn for abort.. Og jeg var så nervøs da de trillet meg inn på operasjons stua... Jeg husker den dagen så klart som krystall..(Samboeren jeg hadde da ver ikke med på sykehuset, han kunne ikke brydd seg mindre, og spurte ikke engang hvordan jeg hadde det da jeg kom hjem mamma pappa og søsteren min var med på sykehuset) I dag er jeg 24 år, snart 25. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på at jeg ville hatt en sønn eller datter... Selv om det faktisk i ettertid var det rette valget, så var det ikke MITT valg.. jeg ble tvunget til abort av en samboer som ikke engang har tenkt noe på det i ettertid.. Det tok meg 8 år og komme meg ut, og bli sterk nok til og bryte ut av et usunt forhold.. Misfortså meg rett han var aldri voldelig mot meg og han har store psykiske problemer, men han var sinnsykt manipulerende og brukte mye verbalt misbruk.. Hans poppvekst var ikke god, men alikevel.. man kan ikke skylde alt på at man er syk hele tida heller... Jeg tok abort, og det var den verste opplevelsen i mitt liv selv om jeg var i narkose gjennom det... Og det skjer aldri igjen. Jeg har nå utdanning, men foreløbig ingen fast jobb ennå. MEN hadde jeg blitt gravid igjen nå hadde jeg aldri i verden tatt abort..

Fortsettelse:

Jeg støtter kun abort som har en medisinsk årsak eller som følge av overgrep, incest, eller voldtekt. Abort som en prevansjonsmetode er bare helt feil... Jeg har hørt om godt voksne damer som har tatt både 5 og 10 aborter... Som vel vitende om prevansjon likevel velger og ikke bruke det.. REN DUMSKAP.. Hvis man ikke vil bli mor eller far.. BRUK PREVANSJON.. og angre pille er ikke prevansjon! de bør kun bruker i nødtilfeller som hvis kondomet sprekker... Jeg har nå en ny kjæreste, som bor i utlandet, og vi bruker ikke prevansjon... Men de er fordi vi begge har lyst på barn og sier at om det skjer så skjer det.. Og jeg er 100% klar for og bli mamma nå. Jeg var det da også men selv om det egentlig vvar det rette der og da så angrer jeg bittert på det den dag i dag og det kommer til og forfølge meg hele livet. Mest fordi jeg var så langt på vei.. Jeg elsker barn, og er sjalu på alle venninnene mine som har fått eller skal få barn... Sønnen eller datteren min ville vært skolebarn nå.. Men om jeg hadde beholdt barnet hadde jeg kanskje ikke kommet dit jeg er i dag... Full utdannelse, men likevel arbeidsledig for øyeblikket. Skulle jeg få barn nå er likevel fremtidsutsiktene for barnet mitt mye større. Selv om jeg harstoor familie og mange til og kunne hjulpet meg den gangen. Men det var ikke et lenge og godt overveid valg fra min side.. Jeg tok testen hjemme, dagen etter hos lege. åar dager etter sykehuset og dagen etter aborten gjennomført. Alt skjedde så fort. Så dere som tror dere vet hva dere ville og ikke ville ha gjort.. Dere vet ingenting før det rammer dere selv... Jeg respekterer kun de som velger abort pga en veldig gpd medisinsk eller annen årsak.. Mitt søskenbarn mistet sin sønn for 2 år siden, hans kone var 5 måneder på veg og ultralyden viste at noe var forferdelig galt, de ble kalt inn for fostervannsprøve. Resultatet viste at lille Lukas hadde kromosom feil og alvorlig hjertefeil. Han ville ha dødd før fullgått svangerskap eller rett etter fødselen.. De tok det tunge valget og ta abort.. Når man er så langt på veg er ikke abort det samme lenger, da må man faktisk gjennomføre en fødsel. Jeg klarer ikke engang og forestille meg hvor vondt det må ha vært for henne, og søskenbarnet mitt. Hans kone har album med bilder av lille Lukas, som hun kalte ham. Mitt søskenbarn har ikke sett Lille Lukas, fordi han klarer ikke tenke på ham som et fullkomment barn, sier han. men jeg tror nok han savner ham likevel... De valgte og prøve igjen pog ett år etter at Lukas ville vært født, omtrent så kom en liten jente til verden. Så nå har de to vakre jenter, men mangler en liten gutt.. De valgte og avslutte svangerskapet, fordi det var det tryggeste for mor og barnet ville uansett ikke overlevd. Men tenk for en beskjed og få i 5 mnd, alt frem til da var gode nyheter og plutselig raser alt sammen.

Når det gjelder adopsjon, så kunne jeg aldri bært på et barn i ni mndr for så og gi det fra meg, kroppen går igjennom utrolig mange forandringer og muligens store påkjenninger i et svangerskap.. Og det er dine gener og ditt barn. Surrogat mor er en annen sak, men det er jo ikke lov i Norge, noe som er en helt annen sak men vet ikke om jeg kunne gjort det heller. Kanskje for familien som søster men jeg aner rett og slett ikke.

Jeg sier ja til selvbestemt abort i saker der det er fare for mors liv eller barnet ikke er levedyktig, men det burde være en grense for antall aborter man kan ta, og for og være helt ærlig burde man ha lisens for og kunne bli foreldre, har sett så mange barn lide pga foreldre som ikke bryr seg om dem slik de burde.

jeg har hele tiden hatt den samme meningen som deg, at abort ville vært fy fy og nei nei. men nå er jeg 22, snart ferdig med utdanningen min hvor utsiktene om fast jobb er dårlig, uten fast partner, trangen til å reise rundt er stor. Å få barn nå ville verken vært bra for meg eller barnet. Jeg har ingen økonomiske garantier, når jeg har kun meg selv og forsørge er det jo greit men å ha barn koster. Også det og måtte flytte rundt for å få jobbe er hvertfall ikke gunstig for et barn. Jeg har ingenting i mot det, men for et barn er det absolutt ikke særlig heldig. Også kommer det med og reise rundt, det er en once in a lifetime opportunity. Nå eller aldri. Også sist men ikke minst så kommer det med alenemor. ALDRI om jeg hadde ville hatt et så stor ansvar alene!

Jeg hadde tatt abort.

Vil ha utdanningen i orden, og at andre ting skal være på plass for at et eventuelt barn skal få en bedre oppvekst enn det jeg hadde. (Jeg var et "uhell", og jeg måtte ta ansvar for meg selv fra jeg var 5 år gammel. Derfor.) En må sette seg selv i første rekke. Rett og slett.

jeg er 16 år selv, og fikk vite for litt over to uker siden at jeg var gravid. hadde hatt mistanke om det en stund, men fikk jo selvsagt sjokk når jeg fikk konstatert det. så måtte jeg ta et valg, beholde det eller ta abort. jeg valgte å ta abort. det hadde ikke vært rettferdig for verken meg selv eller barnet om jeg hadde valgt å beholde det. jeg er 16 år, og har hele livet foran meg. jeg skal leve, ha det gøy, fullføre utdanningen min og få en god jobb før jeg i det hele tatt skal begynne å tenke på å få barn. barnet hadde kommet, og hatt en mor som kanskje ikke hadde klart å passet på det bra nok, en far som ikke kom til å være til stede, og generelt fått en dårlig start på livet. derfor er det utrolig trangsynt å "være imot" abort som du sier, for om du selv hadde sittet i situasjonen så hadde det blitt noe helt annet enn at du bare skal "tenke" deg at hvis du hadde blitt gravid når du var 15 år så hadde du ikke klart å tatt abort. for du har ikke peiling på hvordan det egentlig er. sett ting litt i perspektiv før du uttaler deg.

for min del var ikke abort uaktuelt, før den dagen jeg stod i situasjonen selv hvor jeg var nødt til å ta et valg. hadde planlagt hele livet, og barn var overhodet ikke en del av planen, ikke med det første i allefall. Da jeg fant ut at jeg var gravid, var jeg bare 2-3 uker på vei. Jeg gråt, ante ikke hva jeg skulle gjøre. Hos legen fikk jeg tusenvis av papirer på hvordan en eventuell abort skulle utføres, og følte meg presset av legene til å ta abort. Ikke har jeg noen fortid med barnevern, jeg har et godt forhold til familie, venner og et stabilt forhold, skolegang fullført. Likevel ble jeg behandlet som et barn på ville veier. Jeg bet tenna sammen, leste papirene mens tårene strømmet på. Det var da jeg forstod at abort, for min del, alltid kommer til å være uaktuelt. Om jeg skulle fullført det, måtte det være mot min egen vilje og makt. Mitt barn. Barnet hadde allerede fått et hjerte som banket. Hvordan kan man ta bort noe slikt? Valget ble tatt, uavhengig av hva venner, kjæreste og familie mente, til tross for at jeg hadde (delvis) den støtten jeg bare kunne drømt om. Jeg skulle bli mamma, til en liten engel, til tross for at jeg fortsatt bare var 4-5 uker på dette tidspunktet. Ett par uker senere mistet jeg barnet mitt, og savnet er den dag i dag like tungt som den dagen livet gitt tapt for den lille, for over tre måneder siden. I dag skulle jeg vært snart 19 uker. Jeg teller dagene, ukene og månedene. Ingenting skulle jeg heller ønske enn at min lille fortsatt var i magen. selv om barnet ikke fikk utviklet seg til større enn et lite frø, vil alltid jeg føle at jeg mangler en liten del. Det er min historie, min mening. savner deg.

abort er ikke mord. man dreper ikke et barn. man fjerner et embryo, som ikke engang er et foster enda.

sånn helt seriøst, det blir bare veldig uintelligent å påstå noe annet...

Selv er jeg 16 år og gravid :) jeg tar ikke abort forde. Fordi jeg mener akk det samme selv, til bare at jeg skla ha barnet mitt. Vet også nå at det er en gutt :) og er 18 uker på vei til tirsdag :)

Jeg vet jeg ikke hadde klart det, uansett hvor gammel jeg hadde vært. Alder spiller ikke akkurat så stor rolle.

Om jeg, som er 15 år, hadde blitt gravid, hadde jeg tatt abort. Jeg er verken for, eller imot abort, fordi for meg, så spørs det på hvilken situasjon man er i hvis man blir gravid.

Det du skrev om at du heller hadde fått ungen og så gitt den til noen andre, kan være en like vannskelig situasjon som å ta abort. En mor blir veldig knyttet til ungen sin når den kommer til verden. Så hadde jeg enten måttet gi fra meg ungen min til noen andre etter å ha født den, eller å ta bort barnet, når det egentlig ikke er ett barn enda, så hadde jeg valgt det siste

Enig med Nikoline! Og deg! Nå er jo jeg kristen da, så jeg tror på at alt er skapt av Gud.

Men uansett, det er ett liv! Hadde jeg ikke klart å oppdra det, hadde jeg likevell fått det, og kansje heller gitt det bort til noen som elsker barn. :))

Er for abort. Tok abort selv som 19-åring og det er et valg jeg aldri har angret på, noe av det mest fornuftige jeg har gjort hittil i livet.

Bedre å ta bort en unge, enn å beholde en unge man egentlig i utgangspunktet ikke hadde lyst på.

Jeg er student, har dårlig økonomi og har ikke fast partner. I tillegg har jeg ikke lyst på barn. Er det da rettferdig ovenfor den ungen at jeg skulle fått den, bare fordi jeg prinsipielt er imot abort?

Når en unge skal bli født skal det være en stor glede, ikke noe man bare måtte gå med på.

Jeg er livredd for å bli gravid, derfor er jeg flink å bruke beskyttelse, men skulle uhellet først være ute, da tror jeg nok jeg vet hva jeg hadde gjort.

Kjenner ei som var såååå imot abort, og syns det var så grusomt at noen ville ta abort og hele greia. Gjett hvem som ble ufrivillig gravid som 17-åring og måtte spise sine egne ord?