donnaogsara

Igår når jeg gikk på bussen, var den proppet full av ukjente mennesker. En haug av randome mennesker, som jeg aldri hadde sett før. Siden bussen var så full, var det ingen 2-mans sete ledig, og jeg måtte sette meg ved siden av en. Jeg tittet meg rundt, det var mange seter ledig ved siden av andre mennesker. Og jeg fant meg en plass.

Så begynte jeg tenke... Hvorfor satt jeg meg akkurat her? Hvorfor ikke hos den lille gutten med gameboy, eller den typiske "kjekkasen"? Hvorfor ikke hos hun damen, eller hun han som sover? Jeg satt meg altså hos en gammel mann, hvorfor?

Kanskje fordi han så hyggelig ut. Eller fordi jeg ikke gadd gå lengre inn i bussen? Men jeg tror egentlig det ligger litt dypere enn det. Jeg tror det ligger litt i innstinktet vårt, hvor vi velger å sette oss. 

Og nå snakker jeg ikke bare om en busstur. Jeg snakker generelt. Vi stoler på andre mennesker hele tiden, uten å egentlig tenke over det. Vi velger det ut ifra enkelte ting. Når jeg først tenkte over det, så pleier jeg som regel alltid å sette meg hos de eldre! Er det fordi jeg vet de er hyggelige? Og ikke er typen som tar noe ut av veska mi?

Utrolig rart når du først begynner tenke på dette egentlig. Han satt stille, sa ingenting, hørte ikke på musikk. Perfekt for meg som bare ville ha en rolig tur hjem igjen. 

Hvorfor velger vi de menneskene vi velger? Det går jo tross alt ikke på personlighet, eller fordi vi vet de har lik hobby som oss. Det er jo helt ukjent. Selvom vi kanskje ikke tenker over det, så er det jo instinktet vårt, som trekker oss mot å sitte akkurat på den plassen.

Skjønner dere hva jeg mener, eller er det virkelig bare tilfeldig?

- Sara Careface