donnaogsara

Vol 1. kan dere lese HER. Slutten: Det var utrolig rart å gå fra en skole med 700 elever til å komme til en skole med hele 68 elever, der alle kunne navnet til alle. Alle visste hvem hverandre var, og alle visste at jeg var innflytteren.

I min nye klasse var det rundt 5 jenter. Lene Mari, som dere kanskje har fått med dere hvem er, var en av de. Vi fant kontakten veldig greit, men de andre jentene i mellom hadde mange krangler å gikk fast til møter hos rektor. Jeg som var ny, endte med å sitte alene fordi jeg ikke ville ta sider. Det var fler ganger jeg gråt før jeg skulle på skolen, og alt jeg ville var å reise tilbake til Oslo. Til vennene mine, til merkeklærne mine. Derfor valgte jeg å bytte barneskole, til Nordre Oppdalen.

Nok en gang, var det en ny skoledag. Jeg hadde bodd på Hadeland i rundt 3 måneder nå, og hadde enda ikke funnet noen å være med. På Nordre ble jeg tatt godt imot, selvom de fleste ristet litt på hodet av meg. Jeg hadde kommet i kledd kun rosa, og snakket jo tross alt "alt for pent"

Når jeg var i Oslo, lo de fordi jeg snakket så bredt, og sa ting som "gossin" og "i morra". Når jeg var på Hadeland lo de fordi jeg snakket pent sa ting som "tannpasta" og "blyantspisser". Nok en gang var jeg midt i, og som jeg tidligere sa, var jeg fryktelig påvirket av Oslo og miljøet jeg var i der.

Jeg ble blandt annet truet med bank av noen jenter som gikk på ungdomsskolen, fordi de mente jeg hadde "stjelt stilen" til ei anna jente jeg ikke visste hvem var en gang. Fordi vi hadde så like klær? 

På Hadeland kjenner alle, alle. Alle kunne navnene til hverandre, og alle var som regel gode venner. Jeg begynte stortrives i den nye klassen min, og jeg husker jeg hadde det utrolig morsomt når jeg sa til de i Oslo som hadde sånn 30 gutter i klassen at jeg hadde vært sammen med 50% av gutta i 7.klasse her. Det var altså EN, fordi de var hele to gutter i klassen.. hahaha. 

Jeg overdriver ikke når jeg sier at det var en helt annen verden for en elleveåring...

To be continued...