donnaogsara

Jeg tror at alle mennesker i hele verden har enkelte øyeblikk i livet sitt hvor de føler seg ekstremt ensom og alene. Som om ingenting går den veien man vil, alt går i feil retning. Som om ingen egentlig bryr seg. Som om alt er et eneste stort ork. Og det er som oftest i disse øyeblikkene at man som menneske er ekstra sårbar, og av egen personlig erfaring er det også i disse øyeblikkene at man fokuserer på alt som ikke er bra, både med seg selv, livet sitt og verden generelt.

Man legger vekt på alt det som er negativt og vondt, og legger bort og glemmer alt det som er positivt og fint. Det blir lagt på hyllen. Man føler at man er helt alene om å føle det akkurat sånn, at man er den eneste som har det så inderlig vondt. og det er i hvert fall helt umulig å forestille seg at også andre kan føle det så ille som en selv gjør.

Men, man er aldri alene. Ingen i hele verden er alene om å føle seg ensom og alene av og til. Om å føle seg verdiløs, ubetydelig, mindre verdt og som om ingenting går ens vei. Ingen er alene om å ha det vondt enten av og til, eller stort sett hele tiden over lengre perioder. 

Du er aldri alene. Du er ikke alene om å lytte til triste sanger hvor du føler at artisten har fulgt med i livet ditt og siden skrevet en sang om det. Du er ikke alene om å ha kjærlighetssorg. Du er ikke alene om å ha personer i livet ditt som påvirker deg negativt. Du er ikke alene om å ha mistet noen. Du er ikke alene om å bli behandlet dårlig. Du er ikke alene om å lide som følge av en diagnose.

 Du er ikke alene om å gråte deg til sengs hver natt, og våkne av at øynene dine er hovne fra kvelden før. Du er ikke alene om å føle at ingen forstår deg. Du er ikke alene om å ville gråte ut til vennene dine, men ikke vite hvordan. Du er ikke alene om å prøve og fikse noe som ikke kan fikses. Du er ikke alene om å tenke tanker som at du vil bort fra denne verdenen.

Du er ikke alene om å isolere deg selv. Du er ikke alene om å holde alt inne. Du er ikke alene om å føle deg misforstått. Du er ikke alene om å ha dårlig selvtillit. Du er ikke alene om å ha angst for et eller annet. Du er ikke alene om å ha et unormalt forhold til både mat og trening. Du er ikke alene om å føle at ingen bryr seg. Du er ikke alene om følelsen av å ikke vite hvem du virkelig kan stole på.

Du er ikke alene om å forfalske et, eller tusenvis av smil. Du er ikke alene om å føle at alle dømmer deg bak ryggen din. Du er ikke alene om å ikke ville våkne opp om morgenen. Du er ikke alene om å føle at du ikke klarer å åpne deg opp for noen. Du er ikke alene om å føle deg som noens andrevalg. Du er ikke alene om å gå gjennom noe vanskelig, og du er heller ikke alene om å ha det vondt.

Tenk på hvor mange mennesker som faktisk føler og går gjennom de eksakt samme følelsene som du selv gjør.

Tenk på hvor mange mennesker som kan relatere seg til deg og dine problemer. Tenk på hvor mange mennesker som tenker de eksakt samme tankene som deg. Bare tenk på det. Jeg har tenkt disse tankene relativt ofte opp gjennom de siste årene, og det er egentlig ganske rart alt sammen.

Du er faktisk aldri alene så ikke føl det sånn heller. Vi er mange mennesker som har følt på de samme følelsene, som har kjempet de samme kampene, som har hatt de samme problemene, som har lidd under de samme diagnosene, og sånn fortsetter det i det uendelige. Det høres kanskje rart ut, men jeg blir fryktelig trist av tanken på at akkurat nå så er det mennesker der ute som kjemper den samme kampen som jeg selv har kjempet. Jeg vet ikke hvem disse menneskene er, og de har ikke noe ansikt for meg, men jeg blir likevel trist av tanken.

Jeg skulle ønske at det ikke var slik, men dessverre så vil det alltid oppstå ting som er vondt her i livet. Sånn er det bare. Men alt det vonde vi går gjennom vil bare gjøre oss til sterkere personer.

Tenk på alt vi lærer, hvordan vi utvikler oss og på de mange erfaringene vi blir rikere. Tenk på det, du. Og selv tror jeg at det kommer et eller annet positivt ut av alt negativt, uansett hva det er. Det er kanskje vanskelig å få øye på det, men absolutt ikke umulig. Ting er kanskje vondt nå, men du vil ikke føle det sånn for alltid. Det blir bedre. Det blir det alltid, og det er jeg helt overbevist om. Tenk fremover, og på hvor stolt du vil være av deg selv den dagen du med hånden på hjertet kan du at du klarte det. Du vant.

Så uansett hvor ensom og alene du føler deg, vit at du ikke er det. Aldri. Det finnes mennesker der ute som forstår seg på akkurat det du går gjennom, og som vet hvordan du føler deg. Det finnes mennesker der ute som er villig til å høre på deg, for det siste du bør gjøre er å holde alt det som er vondt inne. Det hjelper ikke, og det vet jeg av personlig erfaring. Det hjelper å prate, eller skriveBare få det ut et eller annet sted, uansett hvor det er.

Du er ikke alene, jeg er her hvis du trenger det.

- Donna <3

Dette innlegget er originalt skrevet av - Camilla Didriksen. Desidert noe av det vakreste jeg har lest i hele mitt liv.

Den følelsen av at alle i klassen stirrer på deg når læreren forteller hva som har skjedd. Hva som SKJER, rettere sagt. Den følelsen, når du egentlig ikke vil snakke med noen, alle spør om det går bra, hva skal man svare da? Det kan være vondt å svare at det går bra, men det kan være enda vondere å si at "Nei, det går faktisk ikke bra" selvom det er det som lønner seg. Denne perioden er forrvirrende. Slitsom. Den forandrer deg helt. Ting blir aldri de samme etterpå.

Kreft. Det er det jeg snakker om. Når læreren din forteller klassen at du ikke har det så lett hjemme fordi stemoren din har kreft og du får medfølende, men sårende, blikk. Hun har hatt det i over fem år, og vi har kjempet sammen, gjort oss sterke, aldri sluppet taket. Men en gang må man slippe, når stemoren din ikke orker mer. Når hun har forferdelige smerter, og må operere inn noe greier jeg egentlig ikke aner hva er, i ryggen. Hun har ikke orket å gjøre noen ting det siste året, og vi var alle klar over at julen 2011 var hennes siste. 

Jeg lurer så fælt på hva hun tenker. Nå ligger hun, den gode og snille stemoren min som virkelig ikke fortjener det her, i en sykehusseng og ikke får til å snakke. Pappa besøkte henne, men fikk ikke kontakt, hun klemte ikke tilbake på hånda hans, hun har bare nikket og ristet på hodet. Kanskje hun ikke tenker i det hele tatt? Eller kanskje hun tenker at hun skal overleve dette. Hun skal våkne opp når vi besøker henne, og hun skal snakke med oss. Håpet er der, har alltid vært der, og vil alltid være der. 

Noe av det vanskeligste med å gå igjennom en "kreftprosess", er å ordlegge seg. Jeg har veldig problemer med å skrive det her, fordi jeg har gått igjennom så utrolig mye. Så mye at jeg ikke engang husker alt. Jeg husker ikke hvordan stemoren min så ut før, da hun ikke var så spinkel og tynn, nesten litt ødelagt på grunn av alle medisinene, operasjonene, strålingene, og cellegiftkurene. Vi er alle veldig lei oss for det som skjer nå.  Det går mot slutten. Men det blir vel en lettelse?

Man skal IKKE ha dårlig samvittighet for å være lettet når en person dør av kreft, for da blir det værre. Det er de pårørende som får det verst etterpå, den syke personen får det bare godt. De får fred, og jeg tror det fins liv etter døden og at vi kommer til å treffes igjen. Hvis du har vært i en sånn situasjon i mange år og blitt vant til det, er det deilig å tenke at det er ETT steg igjen. Ett steg til "friheten". Jeg gleder meg til å kjenne på den følelsen, at jeg slipper å ta så mye hensyn til syke personer. Jeg har allerede gått igjennom begravelse, bisettelse osv. siden morfaren min døde av kreft for litt over et år siden. 

Jeg husker den gangen vi oppdaget at kreften var kommet tilbake. Vi hadde akkurat kommet hjem fra broren til stemoren min sitt bryllup, jeg og halvlillebroren min (som er seks år nå) satt i sofaen og lekte med lekene hans. Vi hørte mange rare lyder, og ting gikk så fort. Vi fikk beskjed av pappa om å gå ut fra huset mens han ringte sykebilen (det var heldigvis på sommeren dette skjedde, så det var ikke kaldt), så vi løpte ned på plenen, og hoppet på trampolina. Vi ante ikke at det skulle ende opp sånn her. Etterhvert begynte jeg og broren min å lekesloss, og jeg begynte å blø på leppa. Jeg gikk inn døra nede i kjelleren for å hente papir, der jeg møtte min eldste stebror. 

Han visste ikke hva som hadde skjedd, så han gikk opp for å se. Etter en stund fikk vi ikke høre noe mer før de ropte på oss. Vi gikk opp, og så stemoren min på en båre. Hun hadde et tomt blikk og blod på tskjorta på grunn av sprøyter. Pappa var skremt. Hun hadde fått epilepsianfall, og måtte på sykehuset. Dette året var forferdelig langt, mange tårer er grått, og jeg husker det som om det var i går.

Kreft har blitt en del av hverdagen min. Jeg husker ikke hvordan livet uten å ha en syk person rundt seg er, men noe sier meg at det er en deilig følelse. Tenk å kunne slippe å bruke mange penger, og mye plass, på medisiner og sånne ting. Jeg gleder meg. Er ikke redd for å si at jeg gleder meg til at alt er over. Vi må bare stå sammen og gå det siste steget. Se lyst på ting, og finne noe positivt  i alt negativt. Vi må backe hverandre opp, støtte hverandre, og vise hverandre kjærlighet. Vi må ikke være redde for å gråte foran hverandre, for den største styrken du har er gråten. Det er utrolig sterkt å gråte foran andre og være ærlig i en sånn situasjon, og du må ta imot alt du får. Ta imot alle de gode klemmene du kan få, de gode ordene og de gode menneskene.

Jeg er så glad jeg har en lærer som har vært igjennom det samme, gode venner (der også noen har vært igjennom det), verdens beste kjæreste som støtter meg, og ikke minst familien min. Jeg er så glad vi har hverandre! <3

- Lotte Christine Melby

Det er sikkert mange som vet at min mor jobber som frisør, og siden hun for tiden ser etter en eller to nye frisører til salongen hennes, tenkte jeg å hjelpe henne litt igang og skrive en liten annonse her på bloggen også.

"Vi søker en ferdig utdannet frisør til 80% stilling. Det er gode muligheter for at stillingen kan utvides til 100% etterhvert. Drømmekandidaten er dyktig, sosial, dreven og ansvarsfull. Salongen er liten, men vi har våre mange faste kunder som alltid kommer tilbake til oss når de skal gjøre noe nytt med håret sitt. Drop-in.

Vil du ha muligheten til å jobbe med det du liker og ønsker en fleksibel hverdag anbefaler vi deg å søke. 

Kvalifikasjoner:

- Skandinavisk talende.
- Fagutdannet frisør.
- Mestrer både dame og herrefaget. 

Egenskaper:

- Omgjengelig og serviceinnstilt.
- Ryddig og pålitelig.
- Selvgående
- Gode samarbeidsevner.

Vi tilbyr:

- Mulighet for fast stilling.
- Et sosialt arbeidsmiljø
- Fleksibel deltids/ muligens heltidsjobb.

 For ytterligere informasjon om stillingen kan du kontakte Shukrije Gjeladini på mpbil: 481 99 373, eller sende din søknad sammen med en CV direkte til brumunddalfrisor@live.com."

- Donna <3

Du skal se på meg rett før jeg våkner, og når jeg åpner øynene skal du fortelle meg hvor vakker jeg er. Men du skal ikke gjøre det når jeg blir irritert av det og du vekker meg ved å gjøre det.
Du skal lage frokost til meg uten at jeg vet det og legge en lapp ved siden av hvor du forteller om en ting du liker spesielt godt ved meg. Men du skal ikke gjøre det om jeg er kvalm og ikke har lyst på frokost. Du skal kunne forutse at jeg er kvalm og ikke vil ha frokost innimellom.

Du skal sende meg meldinger mens vi er fra hverandre hvor du spør om hva jeg gjør og si at du elsker meg. Men du skal ikke gjøre det om jeg ikke orker å svare.
Du skal holde rundt meg og dulle med håret mitt til jeg sovner om kvelden. Men du skal ikke gjøre det om jeg føler det blir for trangt og varmt så jeg blir irritert.
Du skal hele tiden overbevise meg over hvor pen jeg er. Men ikke si jeg er pen når jeg vet jeg ikke er det.

Du skal finne på fine gaver til meg under høytider og bursdager, og jeg skal ikke trenge å måtte tipse deg om hva jeg vil ha, for du skal kjenne meg godt nok til å vite nøyaktig hva jeg vil ha.
Du skal ta på meg hver gang jeg går forbi deg for å få meg til å tenke at du vil være nær meg hele tiden.
Du skal ringe meg hver kveld vi ikke sover sammen for å småprate slik du vet jeg elsker.
Du skal tenke selv og komme med romantiske forslag på ting vi kan gjøre sammen, uten at jeg skal måtte oppmuntre deg til det.

Du skal ikke kjefte tilbake når jeg kjefter på deg. Du skal smile til meg og roe meg ned med en stor klem.
Du skal fortelle meg at jeg er den eneste, og at du aldri vil ha noen andre.
Du skal ikke si at du syns noen andre er pene selv om jeg spør deg om det, jeg vil egentlig ikke vite det.
Du skal være alt jeg vil ha, ikke noe mindre.

Dette innlegget er skrevet av Emilie Flatner.

Tre magiske ord? Som betyr så inderlig mye mer enn bare "jeg er glad i deg". Som bør komme på det helt riktige tidspunktet. Når man virkelig mener det.

Men hvordan vet man? Mange sier "det vet man bare, det kjenner man i kroppen". Men jeg tror faktisk man kan bli litt lurt. I begynnelsen har du jo gjerne et forelskelsesrush som varer lenge, der hormonene flakser rundt i hele kroppen og gjør deg lykkelig. Når du ligger i armene hans, kjenner varmen fra kroppene deres og ser hverandre inn i øynene. Og får verdens fineste følelse i kroppen. Når det bare er dere to, og du aldri kan tenke tanken å ville ha noen andre. Det er lett å føle tusenvis av fine følelser, forelskelse og kjærlighet. Men hvordan vet man at man virkelig elsker?

Det er jo bare tre ord vi mennesker har funnet på. I mange andre land bruker de samme setning på flere måter, for eksempel I love you. Å elske er et mye sterke ord. I mine øyne. Jeg hater mennesker som misbruker det, selv om jeg gjør det på en måte selv. Jeg sier at jeg "elsker" mange ting, klær osv. Men det er ikke det samme. Kjærestepar på seksten år som skriver "elsker deg" på slutten av hver eneste melding, gjerne femten ganger om dagen, overdriver det litt syns jeg.. Man får da gjøre som man vil, men jeg syns ikke de ordene bør komme for fort.

Jeg har sagt det til én person før. Det var min første store kjærlighet, og etter bare noen måneder klarte jeg ikke å holde det inne i meg. Jeg var redd for at han ikke kom til å si det tilbake. Men det gjorde han, og den følelsen var så utrolig god. Jeg tror jeg var ganske forelsket i selve forelskelsen. Hvem vil vel ikke ha en av det andre, eller samme, kjønn som elsker deg av hele sitt hjerte og vil gjøre alt for deg? De fleste drømmer vel om det. Derfor kan kanskje ordene komme litt for fort, for noen. For andre kan det ta lang tid. Det kan være skummelt og altfor seriøst.

Men jeg tror egentlig det er lett å lure seg selv litt. Kanskje man egentlig bare vil høre de ordene tilbake, og at man derfor pusher det frem litt for fort? Å elske noen av hele sitt hjerte kommer ikke av å ha vært forelsket i noen måneder. Mitt syn på det er at den følelsen kommer når forelskelsen har lagt seg litt. Og man vet at man har funnet den rette. Med alle sine positive sider, og mangler. Man er ikke blendet av kjærligheten, og prøver ikke å få den til å virke mer romantisk enn den er. Ord er ord, men handling er enda viktigere.

Å elske noen vil jeg si betyr at man har kommet til det stadiet der man kan vise seg selv nøyaktig slik man er, hele tiden. Følelsen av aksept og trygghet er der, og man er villig til å kjempe for forholdet. I gode og onde dager, ikke bare de gode. At man ikke gir opp dersom man møter noen motbakker, og ikke er avhengig av nyforelskelsen hele tiden. Den vil alltid forsvinne litt, naturligvis, men det er viktig å vedlikeholde de følelsene i blant. Man burde kunne være bestevenn med kjæresten sin, gjøre de riktige prioriteringene og ofre seg en gang i blant. Det er noe mer enn bare nyforelskelsen (selv om det er lett å bli lurt, den er jo så sinnsykt deilig), og akkurat det tror jeg egentlig ikke jeg har opplevd før.

Få høre deres historier da :) Har dere sagt ?jeg elsker deg? til noen, etter hvor lang tid og hvordan sa dere det? Fikk dere høre det tilbake, eller var det kanskje den andre personen som sa det først? Fortell meg!

- Donna <3

Dette innlegget er hentet fra NetteNestea.

Jeg har tenkt litt i det siste, hva er det som gjør mennesker så trist? Er det forbudt kjærlighet? Er det tragediene som rammer oss i livet? Er det ordene og meningene som vi blir fortalt, som sårer oss? Eller er det det vi frykter mest som lammer oss?

Jeg trur at hvis man skal få det bra med meg seg selv og andre, så må man tilgi og godta den man er. Man må gi tilgivelse for å få helbredelse. Man må tilgi seg selv for det man har gjort og angrer på, man må tilgi andre for det dem har gjort. Det ligger i oss selv, det er vi som bestemmer hvor vi skal dra, hvordan vi skal leve, og hvor vi skal ende opp. Ingen andre kan bestemme det for oss.

Det vi tenker skaper vi mere av. Tenker man positivt om seg selv, så får man positivitet tilbake. Uansett hva folk sier, hva folk mener om oss så er det vi som tar det innover oss, og når vi bryr oss om hva andre tenker og forteller, det er da det begynner å bety noe. Det er egentlig bare tomme ord, vi bestemmer selv om det skal bety noe eller ikke.

Jeg skjønner nå at hemmeligheten til et bra liv er å tro på seg selv og takle det som gjør oss vondt, på en måte vi vil skal gjøre ting bedre. Hvorfor ta innover alt det negative som folk sier? Hvorfor bry seg? Du må godta den du er, og når du ser realiteten skjønner du at det har ingenting å si hva folk mener. Fordi så lenge du er fornøyd med deg selv, så kan ingen ødelegge selvbildet ditt. Denne metoden har jeg brukt, og det fungerer. Ved å tro på deg selv, og være glad i deg selv gjør ting så mye enklere for deg, og du vil finne veien til lykke.

Når du våkner om morgenen å ser deg i speilet, si positive ting til deg selv. (Det høres kanskje ironisk ut, men det fungerer). Fortell deg selv i speilet hva som er bra med deg og vær stolt over den du er. Smil med sjelen, smil med sinnet ditt og leveren. Bare smil masse!! Du vil kjenne at du får frysninger i kroppen og du vil kjenne at ting løsner. Selvom du er på ditt verste, bare smil og tenk på alt du vil gjøre fremover, og vit at du kan gjøre hva enn du vil. Ingenting kan stoppe drømmene dine, har du en drøm så følg den!

Jeg vet at mange tenker at det er selvdigger å si pene ting til seg selv. Men, hvorfor er det det? Jo, fordi janteloven er sånn og du har hørt av de rundt deg. Men tenk etter, er det virkelig så forferdelig å være glad i seg selv? Nei.

Er dere ikke enige?

Dette er ett gjesteinnlegg av Cecilia Marilyn Keinapel // http://keinapel.blogg.no/

Hello peeps!

This is Chasse. Jeg vil bare si at jeg, Donna og Helle har spist burger meny og det var kjempe godt. Det var hvertfall digg etter en lang kveld på by'n. Kakee!

Eller, ingen kake........... :( Anders, er ikke jeg søt?

Forresten, på en skala fra en til ti.. hvor glad er du i kake? PS: Kake kan bety noe annet enn du tror! : ))

Hilsen Chanettelin ♥