donnaogsara

Jeg føler meg inspirert men samtidig veldig lei og uinspirert. Jeg vet ikke helt hva som gjør det, men jeg har skikkelig humørsvingninger for tiden.. Det ene øyeblikket er jeg glad, fornøyd med livet mitt, positiv osv, mens det andre øyeblikket er jeg lei meg og føler at jeg ikke får til noe som helst. Jeg føler for å hylgråte. Det er så komplisert at jeg ikke skjønner det selv engang.. går det ann egentlig? Eller er det bare meg?

I dag har vært en slik dag. Jeg stod opp og var i topphumør, tok en tur på kjøpesentret sammen med fetteren min, bestilte pizza, kom hjem og alt var egentlig helt topp. Så kom kvelden, plutselig tar jeg meg selv i å være ekstremt lei meg. Jeg lå liksom på sofaen og prøvde desperat å finne noe å gråte over. Det er som om jeg har mange skjulte, vonde følelser inni meg som vil ut på en eller annen vis. Som om det er en eller annen sorg jeg har "hoppet over", som nå vil at jeg skal sorge. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg kjenner at det holder meg tilbake. 

Jeg liker ikke den følelsen. Jeg håper den forsvinner snart. Usj.

- Donna <3

Så usannsynlig som dette hørtes ut, så har jeg faktisk blitt fadder-mamma til en helt herlig søt liten jente i Afrika. Kjære lesere, møt mitt fadderbarn Aminata Forah.

Aminata er bare 7 år gammel og fyller 8 den 14.mai. Jeg skal følge denne lille herlige skapningen gjennom mange år og være hennes fadder-mamma. Jeg føler at dette er et utrolig stort ansvar for meg og jeg skal virkelig gjøre mitt beste for å gi henne et godt liv. 

Hjerteknuseren min <3 Var hun ikke bare superskjønn? :-)

Jeg er en stolt mamma!

- Donna <3

Som jeg savner den tiden da forelskelse var noe helt nytt. En ukjent, litt skremmende men likevel utrolig deilig følelse. Den gutten man møtte på byen eller på en fest, og snakket med i timesvis de neste dagene. Den crushen, småforelskelsen. Den pirrende følelsen. Det konstante smilet om munnen.

Den tiden da jeg lagret bilder av denne gutten på pcen min og brukte de som bakgrunnsbilde på mobilen. Også gikk jeg rundt hele dagen og så på bildet hans. Beundret han. Det nydelige smilet. Det kicket jeg fikk i magen hver gang en tekstmelding fra han tikket inn. Den følelsen av å ville hoppe opp og ned og skrike av glede. Vise alle venninnene mine meldingene hans. Lese de om og om igjen. Vente med å svare for at han ikke skal vite at jeg er helt betatt av han. Begynne å svare.. og slette igjen. And so on.

Jeg savner den tiden da man dro på første date. Film og godteri. Eller kino, så ut og spise. Alle timene jeg brukte på badet for å se best mulig ut. Shopping av nye klær til første daten. Den følelsen av å vite at du er hodestups forelsket i denne gutten. Denne fine gutten som får deg til å smile hele tiden. Alt blir plutselig så mye bedre, alt annet også liksom. Jobb, skole, venner - alt får en ny vending. 

Jeg savner å være i den lykkerus boblen. Jeg savner å være nyforelsket og jeg savner simpelthen å hoppe opp og ned av en tekstmeldingsglede..

 - Donna <3

Vi bor i Norge, ett av verdens rikeste og tryggeste land. Vi har det så godt, vi har tak over hodet og mer enn nok mat på bordet. Vi lever et moderne liv, og har absolutt alt vi trenger. Ikke minst har vi muligheter til å gjøre hva vi har lyst til, muligheter til å gjøre noe stort, vi har muligheten til å gjøre en forskjell. 

De fleste av oss er godt kjent med det faktumet at det finnes veldig mange andre mennesker i verden som ikke har det så godt som oss. Vi vet at flere tusen barn dør av sult, hver dag. Vi vet det, men likevel ignorerer vi det. Vi tenker at "noen andre kan hjelpe dem"  og glemmer ofte at vi er "de andre". Vi kan hjelpe!

Vi må åpne øynene og hjertene våre. Hvordan kan vi la dette skje? Hvordan kan vi sitte i våre trygge hjem og ikke være bekymret når vi faktisk har muligheten til å gjøre en forskjell? Jeg har ikke meldt meg på "Norges mest engasjerte blogger for Plan Norge" helt uten grunn, her er min mulighet til å vise at jeg er engasjert og vil gjøre en forskjell!

Nå skal vi ha en innsamlingsauksjon hvor vi skal tjene inn penger til de foskjellige prosjektene som Plan Norge jobber med. Blant annet kan vi:

1. Hjelpe de sultrammede på Afrikas Horn. Plan sørger for rent vann, mat, medisiner og skolegang.

2. Vi kan bygge en fremtid for barna i Haiti. Noe som er verre en selve jordskjelvet, er tiden etterpå.

3. Vi kan støtte Plans arbeid for jenters rettigheter. Der barn har det ille, har jenter det ofte verst. 

4. Hjelpe barn i Senegal å overleve. Her kan vi bidra til at barn får vaksiner, medisiner og rent vann. 

5. Vi kan være med og bygge skole i Liberia. Gi barna en mulighet til å utdanne seg og en bedre fremtid.

6. Vi kan bli med og bygge studio i Senegal. På denne måten kan vi gi barna muligheten til å bli hørt, kanskje når vi hører deres ord kan vi forstå bedre hva de går gjennom.

7. Vi kan donere pengene fra innsamlingsauksjonen til Åpen Donasjon. Dette vil si at pengene vil bli brukt der behovet er størst. 

Så, våre kjære lesere. Søndag den 18. Mars 2012 skal jeg og Sara til Oslo (jobber fortsatt med å finne sted) og ha Innsamlingsauksjon for å hjelpe de fattige barna. 

For å knyte denne auksjonen til mote, kommer vi til å selge klær vi ikke bruker og pengene går selvfølgelig til Plan Norge. Vi håper at så mange som mulig vil støtte oss, og kanskje til og med donere noen av deres klær til auksjonen. La oss sammen gjøre en forskjell. ♥ 

Er dere med? 

- Donna <3 

PS! Jeg blir veldig glad hvis dere vil gi meg deres stemme som Norges mest engasjerte moteblogger. ♥

Jeg tror livet handler veldig mye om detaljer, og at det er heller de små tingene i livet som betyr mer enn de "store". De enkle gestene i hverdagen som gjør oss glade og gir mer mening til livet vårt. De gir oss håp og mot til å fortsette videre, de lar oss vite at vi er elsket og blir satt pris på. Hva mer trenger man da?

Her kommer en liten liste med de små tingene som fyller meg med glede.. 

1. Frokost på sengen. Du trenger ikke nødvendigvis noen til å bringe den til deg, stå opp og lag deg en skikkelig frokost, og krymp under dyna igjen mens du nyter den sammen med en fin film eller serie. 

2. Morgenkos. En pute er ikke det samme som å ligge og kose på den gutten/ jenta du elsker, men noen ganger føles det så godt og bare holde noe i armene dine.

3. Et smil fra en fremmed, give one and you'll get one back.

4. En utendørs lunsj med en god venninne. Ingenting er som følelsen av sollys på ansiktet ditt.

5. 5 minutter med dyp pusting. Prøv det.

6. Det øyeblikket det slutter å regne. Alt lukter rent og friskt. Fantastisk.

7. En vakker solnedgang eller soloppgang. Ingenting er mer inspirerende enn vakre naturen.

8. En ekstra halvtime med søvn. Hopp til køys en halvtime før en kveld og se hvordan dette forandrer hele dagen din.

9. Et omtenksomt spørsmål fra en venn. "Hva er ditt favoritt barndomsminne?" Hun prøver å lære hva som gjør deg lykkelig.. Hvor vakkert at hun bryr seg å vite.

10. Å finne penger du ikke visste du hadde. Legg alltid igjen småpenger i lommene, i fremtiden vil du ikke engang huske at du gjorde det - og du vil bli mer overrasket enn du tror.

11. Lukter som vekker minner. 

12. Når noen tar deg i hånden. Åh, det er noe virkelig intimt og meningsfullt ved å holde hender. 

Denne listen kan gå on and on.. har dere noe dere setter ekstra pris på? :-)

- Donna <3

Jeg får en sånn klump i halsen hver gang jeg ser et kjærestepar kose og dulle. Jeg blir så misunnelig at jeg kunne gråte..

Jeg har kjæreste. Jeg har et godt forhold og jeg elsker kjæresten min over alt på jord. Men når man bare ser hverandre 2-3 ganger i året føler man seg alene likvel. Å ha en kjæreste men likevel ikke ha en. 

Av og til lurer jeg på hva vitsen er, hvorfor torturerer jeg meg selv på denne måten? Hva er et forhold uten kvalitetstid? Uten nærhet? Hvordan kan han da være den kjæreste personen i mitt liv når vi nesten aldri møtes?

En ting med avstandsforhold er at man lærer å sette pris på hverandre. På de stundene vi får sammen, de dagene jeg ligger i armkroken hans og han holder rundt meg. Sier at han elsker meg. De dagene vi føler at det er verdt det, all ventetiden! De dagene er så fantastiske, men altfor få.. 

Han er mitt livs første og største kjærlighet. Min første forelskelse. Det første kysset. Hvordan kan jeg kaste bort det? Vi er Dimmy og Donna, og en slik kjærlighet får man oppleve bare én gang i livet. Han er den beste gutten, bare den beste! Men avstand kan være utrolig utfordrende til tider, og virkelig ikke lett noen ganger.. 

"The few hours I spend with you, are worth the thousands hours I spend without you."

- Donna <3

Jeg er en skikkelig følelsesrik og romantisk jente. Jeg elsker romantiske gester i hverdagen, av og til skulle jeg ønske livet mitt var en romantisk komedie. Bare det at en gutt eller kjæresten åpner døren for meg, tar meg med ut på middag eller lager mat til meg, overrasker meg med små-personlige ting her og da.. gjør meg såå glad at jeg sprekker av lykke. Små gleder i livet er virkelig de mest verdifulle!

I år gleder jeg meg så utrolig mye til Valentines Day. Fordi, nemlig. Mandag den 13. februar reiser jeg og besøker verdens beste kjæreste i Kosovo! GLEDE. Vi skal bo på ett 5 stjernes hotell og feire Valentine der. Det gleder jeg meg til, bare være med hverandre igjen.. kvalitetstid er så viktig, og når vi bor så langt unna hverandre trenger vi virkelig det!

Og nå har vi ikke sett hverandre på flere måneder.. i tillegg skal det bli utrolig godt å ta seg en pause fra det daglige stresset, og bare koble helt ut i noen dager!

Hva med dere? Hva er deres planer til den store kjærlighetsdagen? ♥

- Donna <3

Åh, vi var så unge da. Så naive. Vi trodde på ekte kjærlighet, som i romantiske filmer. Gutt møter jente, de forelsker seg. Blir sammen og gifter seg. Happily ever after. 

Men så slår realiteten inn. Krangler og diskusjoner. Uenigheter. Sårende ord og oppførsel. Ego.

Åh, vi gir opp så fort, vi. Får vi ikke den lykkelige slutten vi drømmer om, gir vi opp med engang. Finner oss en ny kjæreste, som skal tydeligvis være så mye bedre. Men nei. Av og til må man bare være litt sterk. Kan vi ikke være litt sterke da? Værsåsnill, hold ut.

Man må gjøre seg selv lykkelig, vi må jobbe med forholdet vårt. Vi klarer det. Jeg vet vi klarer det. Jeg elsker deg. Det er så lett å bare sette en vegg i mellom, si noe man kommer til å angre på senere.. og hva skjer til slutt? Det hele slår tilbake på deg. Du sitter igjen med et knust hjerte, såret og alene..

Åh, bli da. La oss klare dette her sammen. Jeg elsker deg, og det vet du. Vi kan bli bedre sammen, sterkere. Vi kan være sammen for alltid, vi. Bli, okei? I love you. Always you. Only you. 

- Donna <3

I sommer flytter jeg for meg selv, og det føles utrolig deilig å endelig kunne si det. Ja, jeg skal flytte. Helt alene til store, skumle Oslo! Jeg skal være uavhengig, ta ett nytt og større skritt inn i "voksenlivet". Betale husleie, regninger, være mer økonomisk og ta kontroll over pengebruket mitt. Det har aldri vært en av mine sterke sider, jeg lurer på hvordan det kommer til å gå.

Jeg skal gå Motekonsulent på Utdanningshuset, før Ledelse og Administrasjon i hele 3år. Eller det er iallefall planen. For nå. Jeg gleder meg mest til det førstnevnte, motekonsulent. Åh, det skal bli så godt. Søknaden er sendt, så nå er det bare å krysse fingrene for at jeg kommer inn. 

Jeg blir egentlig litt redd av tanken på å flytte helt alene til et helt nytt og ukjent sted. Det er nervepirrende, skummelt og spennende. Men videre i livet må man jo uansett, skole og utdanning er det aller viktigste, alltid. Uansett tid og sted.

Jeg håper og krysser fingrene for at alt går i riktig retning, at jeg lykkes med planen min og klarer en dag å komme dit jeg vil. Jeg skal iallefall gjøre mitt beste, og det hele starter om bare noen få måneder.. Oslo♥

- Donna <3

Ah.. jeg har tidenes verste emoperiode om dagen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det, jeg er trist, lei meg og egentlig helt uten grunn. Jeg blir ikke fornøyd med håret, måten sminken sitter på, klærne mine, kroppen min.. jeg klager og irriterer meg over det minste ting. Ingenting. Humørsvinginger døgnet rundt.

Jeg har bare lyst til å legge meg ned, låse meg inne en hel uke. Vekk fra alt og alle, verden rundt meg. Bare gråte og synes synd på meg selv. Sette livet mitt på vent en liten stund.. bare fordi. 

Jeg trenger kanskje en forandring.. men samtidig ikke. Jeg er veldig fornøyd med livet mitt som det er, men hvorfor klarer jeg ikke å smile? Hva er galt med meg..

Hvorfor gjør det så utrolig vondt når jeg egentlig har tusen grunner til å være lykkelig? Ah..

- Donna <3

Mange av dere har spurt hvordan det er å jobbe i Voice, hvordan jeg får jobbe så mange plasser Norge rundt men likevel kun være ansatt i én butikk.. Jeg tenkte å oppsummere alt i ett innlegg, og forklare litt hvordan Voice fungerer.

Når jeg fikk jobb på Match ante jeg ikke at mulighetene var så mange. Voice er en intern kjede og består nemlig av flere butikker som Match, VIC, Boys of Europe og Jean Paul. Disse butikkene samarbeider ofte med hverandre og "låner" hverandres ansatte ved behov. 

Det jeg elsker mest med jobben min er å kunne reise forskjellige steder, møte forskjellige kunder og utfordringer, ta sjanser og gripe enhver mulighet. Ingen dag er lik på jobben, og man lærer noe nytt hele tiden. Jeg elsker å kunne ta en vakt her og der, prøve noe nytt hele tiden. Det gjør liksom det hele så mye mer spennende, og jeg føler meg veldig nyttig hvis jeg får stille opp og hjelpe til.

Jeg er så heldig som får jobbe med så eksklusive klesmerker som Jean Paul, Riccovero, Part Two osv. Det er klær med god kvalitet, og høy klasse. Jeg må innrømme at både synet mitt på merkeklær og stilen min har endret seg en del siden.. Jeg finner nesten ikke noe jeg liker i de andre butikkene lenger, det er som om "det holder ikke". 

Å jobbe i Voice gjør selvfølgelig også at jeg blir en del fattigere og kjøper en god del mer klær enn før. Men jeg trives, jeg elsker virkelig jobben min og jeg kunne ikke bedt for mer. Butikksjefdrømmen min vil bli til virkelighet en dag, det er ikke noe jeg tviler på lenger. Det er bare ett spørsmål om tid, jeg brenner for dette og jeg SKAL få det til. Koste hva det koste vil :-)

- Donna <3

Dette er den tredje fortsettelsen for min mobbehistorie, les Vol. 1 her og Vol. 2 her.

Mobbingen fortsatte. Den var psykisk og intens. Hver dag som gikk ble tyngre, jeg følte meg mindre og mindre bra. Håpløs. Sjanseløs. Blikkene deres sluttet aldri å stirre. Men hvorfor meg? Skulle det ikke bli bedre på videregående? 

Med tiden fikk jeg meg noen venner, og av og til føltes det som om jeg var på vei ut av dette mobbehelvettet. Endelig, men av en eller annen grunn klarte jeg ikke å fokusere på noe annet enn blikkene, baksnakkingen, den direkte mobbingen, drittslenging. De var alltid der for å minne meg på hvor "dårlig" jeg var. Jeg knakk sammen, og jeg har siden brukt lang tid på å bygge opp selvtillitten, det totalt ødelagte selvbildet. 

Nå var det nok. Nå var det jammen meg nok. Etter 3 år i Norge, innså jeg at kanskje problemet lå hos meg? Kanskje jeg rett og slett var for redd til å slippe folk inn? Kanskje.

Jeg valgte å overse alt sammen. Blikkene deres, dritten de sa om og til meg. Ryktene. Jeg var bedre, og det visste jeg. Jeg valgte å la alt sammen gå sin vei, og tenkte at de som var mine venner kunne velge selv, om det var meg eller ryktene de ville tro på. Jeg trengte ikke å bevise noe, for noen.

Dette hjalp meg veldig, det ble mitt motto. Min motivasjon. Dere aner ikke hvor mye ting forandrer seg, bare din egen tankegang forandrer seg. Jeg ble så mye sterkere, og jeg ble selv overrasket over hvor lite disse blikkene deres påvirket meg i ettertid. Jeg begynte å stirre tilbake, rett og slett. Det var dem det var synd på. Jenter som snakker mye dritt gjør det fordi de rett og slett er fulle av dritt selv. Logisk nok kommer det ikke stort annet ut av munnet på dem.

Jeg fikk plutselig så mye motivasjon, og selvtillitt. Jeg var likevel forsiktig, men så absolutt mye lysere på livet. Jeg innså at jeg selv måtte stå frem, og ta intitativ til å bli kjent med folk. Noe som absolutt ga gode resultater, og mange fine vennskap jeg fortsatt har. 

Alt ble bedre med tiden, så mye bedre. 

Etterhvert fikk jeg meg min første kjæreste. Mathias. Han var så søt, og han var en stor del av denne "lykken". Starten på de bedre dagene. Han fikk meg til å innse at jeg var bra nok. Mer enn bra nok. Forholdet våres varte i bare noen måneder, men han er likevel en veldig viktig person i mitt liv. 

Min første, ordentlige bestevenninne som jeg delte alt med. Lill Mari. Hun var lik meg på alle måter, og vi hadde det utrolig gøy når vi var med hverandre. Vi har vært bestevenninner gjennom godt og vondt, og Lill er en av de personene jeg verdsetter høyest. Hun betydde, og betyr fortsatt veldig mye for meg. 

Hun var den første personen som tok meg i hånda, og viste meg rundt. Inkluderte meg. Godtok meg for hvem jeg var, og likte meg uansett hva andre sa. 

Så tredje året på videregående, som har gitt meg noen av de beste minnene jeg bærer med meg i livet. Jeg får lyst til å gråte av savn når jeg skriver dette. Vi var en herlig gjeng, ingen baksnakking, ingen mobbing, ingen intriger. Bare gode venner. Det hørtes ut som en klisjé, men slike klassekamerater skal man lenge lete etter. Jeg smiler hver gang jeg tenker tilbake på det, jeg skulle ønske det året aldri tok slutt. 

As for now, jeg er lykkelig. Jeg har mange gode venner. Jeg har mange bestevenner. Jeg lever ett liv jeg alltid har drømt om å leve. Jeg har en fantastisk jobb, jeg har vært utrolig heldig og jeg er så takknemlig for alt jeg har fått. 

- Donna <3

Tenk deg, da. Å bli helt blindforelsket i en person. Så blind at du glemmer alt annet, og ser ingen andre.

I dine øyne er han helt perfekt. Alt han gjør, og sier til deg, gir deg følelsen av å være spesiell. Unik. Lykkelig. Du får kjenne på hvordan det er å bli elsket, bli satt pris på.

Han gjør alt riktig, alt for deg. Du er hele verden for han, og han setter deg alltid først. Hans lille prinsesse. Jeg elsker deg, sa han. Han løy. Du trodde.

- Donna <3

Jeg var bare 13 år da jeg kom til Norge. Hele livet mitt hadde jeg vokst opp med gode venner rundt meg, jeg var sosial og en veldig livsglad jente. Den gleden ble tatt fra meg da jeg fikk beskjed om at vi skulle flytte, ikke bare noen km unna, men til en annen verdensdel. Til Norge. Det var da livet mitt fikk en helt ny vending, og ble snudd opp ned.

Jeg husker det som om det var igår, jeg var så redd. Jeg gruet meg, hvordan skulle jeg overleve dette? Jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så alene som jeg gjorde i løpet av niende og tiende klasse, jeg hadde ingen, og ikke gjorde jeg noe med saken heller.

Jeg prøvde mitt beste, men for meg var dette helt nye, ukjente mennesker.. Det var som om vi kom fra to helt forskjellige planeter.

I friminuttene hang jeg meg alltid på jentegjengen fra paralellklassen, men jeg sa ikke mye. Jeg var alltid veldig stille, ikke det at jeg ikke ville si noe, eller at jeg ikke ønsket å bli bedre kjent med disse jentene, men det var som om munnen min var limt fast, jeg fikk ikke ut ett ord.

Det kunne til tider være frustrerende for dem også. Norsken min på den tiden var heller ikke spesielt god, og det ga meg enda en grunn til å holde munn.

Det var mange ganger jeg gikk rundt skolen i sirkel. Alene, men slik at det så ut som om jeg var på vei et sted. Men det var jeg selvfølgelig ikke. Av og til satte jeg meg inn på jentedoen, og låste døren. Der satt jeg bare og så inn i veggen, frem til friminuttet var ferdig.

Det var bedre enn å være helt alene der ute. Der hvor alle kunne se meg. Jeg foretrakk å sitte for meg selv, fremfor å prøve å henge meg på noen andre jenter som jeg egentlig ikke kjente.

Hver dag kom jeg rett hjem fra skolen, og mine dager var ikke spesielt fargerike. Etterhvert som tiden gikk følte jeg meg mer og mer alene, og jeg ville tilbake. 

Jeg trives ikke, jeg ville tilbake til de gamle barndomsvennene mine, de som betydde alt for meg og gjorde meg glad..

To be continued..

- Donna <3

Åh.. nå har jeg så utrolig mange blandende følelser. Mamma er tilbake på behandlingssentret, nå som brannsårene fra en veldig stygg episode i vår (som vi ikke snakker om), er borte. Hun har nemlig jobbet som frisør i over 30 år og har nå fått store ryggsmerter i muskler og ledd. I tillegg til at hun har migrene.. stakkars søte gode mammaen min! 

Fremover blir det bare meg og lillebroren min, og jeg må steppe inn og ta på meg det store ansvaret. Kjøpe og lage mat, betale regninger, passe på han og at han ikke mangler noe, rett og slett være en god storesøster for han i denne tunge tiden mens mamma er borte. Hun skal være der i flere måneder, men heldigvis kommer hun hjem og er med oss i helgene. Jeg savner henne allerede...

- Donna </3

Som dere vet, fikk jeg tre bursdagsgaver av Qendrim. De to første var kjoler, mens den tredje var en overraskelse.. 

Jeg har gått rundt og lurt. Jeg har tenkt så mye frem og tilbake. Hva kan det være, liksom? Prøvd å lure han til å si hva overraskelsen er, før bursdagsdatoen. Og i natt klarte jeg jammen det.. Den store overraskelsen er avslørt!

Jeg har altså, av verdens beste kjæreste, fått et reisegavekort til en verdi av 10 000 kr. 

WOAH... whaaaat!!! Det har helt ærlig ikke gått opp for meg engang, jeg tenker bare.. hva har jeg gjort for å fortjene en så herlig gutt? Jeg er så utrolig glad, lykkelig, jeg er i himmelen.

Akkurat nå er det så mye jeg har lyst til. Så mange ting går gjennom hodet mitt.. Jeg vil dra til en romantisk by, ha tidenes mest romantiske tur. Sånn som i filmer. Samtidig vil jeg til varmere strøk, jeg vil ligge ved stranden og sole meg, med verdens beste gutt ved siden av. 

Det er så vondt å ikke kunne ha han her nå, gi han en klem, kysse han på kinnet, holde hans hånd i dette øyeblikk. Dele denne gleden sammen med han.. Åh, jeg elsker og savner han så høyt at det gjør vondt i hele meg. Jeg lever i håpet om at det kommer en vakker dag.. da skal vi flytte sammen da. Men først skal vi på ferie.. en luksusferie, for sure!

Hva synes dere om denne overraskelsen da? HERLIG, ikke sant? *Løper rundt, går helt crazy bananas, tar glad-dansen og sier HAPPY BIRTHDAY TO ME*

- Donna <3

Mens jeg var på ferie i sommer, har jeg gått ned 5 kilo, uten å vite eller merke noe som helst. Vårt hus har jo hele 6 etasjer, og vi bodde selvfølgelig i toppetasjen under hele oppholdet. 

Gjennom hele 5 uker har jeg lidd meg gjennom de helvettes trappene opp og ned. 1-6 etasje, minst fem ganger om dagen. Jeg ble utrolig sliten og helt andpusten hver eneste gang, og nå ser jeg faktisk resultater. Det føltes skikkelig deilig, det er nesten som om noen har trent og gjort all jobben for meg... 

Dette er første gangen i hele mitt liv at jeg ser så store og tydelige forandringer på kroppen min. Mye av den "ekstra" magen min er borte og nå mye strammere. Jeg får til og med på meg bukser jeg ikke gjorde før sommerferien (!) og det for min del, er en ganske syk ting. 

Så nå er motivasjonen på topp, og jeg har store planer om å gå en del trapper fremover.. 

Heheheh. Må bare finne en trapp først.

- Donna <3

Jeg gjør virkelig en fantastisk jobb når det gjelder ufrivillig selvskading, og nå har jeg allerede en rekke arr for livet takket være meg selv.

Det går ikke ann å forklare det, hvordan jeg får det til. Så voldsomt og så og si, hele tiden. Enter skjærer jeg meg med en megakniv så blodet spruter til alle kanter, ellers så tryner jeg på sykkel, eller så glemmer jeg rett og slett å spise, svimer av og slår hodet ett sted... det er ganske imponerende!

Dette er mitt eget verk! Jeg har flere arr på armen, tre på beina, ett på magen, som forresten alle tror er blindtarmen...

Jeg har også fått noen flotte strekkmerker på lårene, er det tegn på at man har blitt feit eller tynn? Hvis det er ett tegn på at jeg har blitt tjukkere så må det være den aller verste selvskadingen jeg har påført meg selv så langt..

Flere som driver med ufrivillig selvskading som sin største hobby?

- Donna <3

Det tok ikke lang tid før han var der. Her. I hjertet mitt. Det tok ikke lang tid før vi ble sammen, innerst inne visste jeg at det gikk alt for fort. Men jeg likte det, jeg liker det fortsatt. 

Vi er helt forskjellige, jeg vet ikke om vi har en eneste ting til felles. Nei. Vi har ingenting til felles. Utenom at begge er hodetstups forelsket i hverandre. Det har vi til felles, verken mer eller mindre. Tror jeg. Neida, er flere ting også, finner nok ut, fremtiden er lys.

Noen ganger hadde jeg ikke brydd meg og han forsvant ut av livet mitt. Andre ganger kan det føles ut som om det er han jeg lever for. Vi har kjent hverandre hele livet, og jeg ble sammen med han i en alder av 13.
Fjortis tenker du, kjærlighet tenker jeg. Kanskje. 

Forhold har aldri vært min sterke side. Jeg kan ærlig innrømme at jeg nyter og leke med andres følelser, eller, jeg gjorde det. Nå er jeg litt mer voksen. Håper jeg. Fortsatt liker jeg og gjøre mennesker sjalu, 
jeg liker og ha kontroll slik at de får vise hva jeg betyr for dem. Bare med de jeg enten har holdt på med eller vært sammen med. 

Nå fremstiller jeg meg selv i et dårlig lys. Når det kommer til kjærlighet er jeg dårlig. Jeg forelsker meg fortere enn du skifter sokker.  Det er sånn jeg ble skapt og det er lite og få gjort med det. 

Denne gutten som vandret inn i livet mitt er en strak motsettning av meg. Det er mye ved han som proveserer meg, det er mye ved det han gjør og sier som får meg til å tvile sterkt på dette forholdet. 

Men, når jeg holder rundt han, setter blikket dypt inn i øynene hans. Kjenner følelsene boble av glede og når leppene våre treffer hverandre, er det ingen tvil. Det er ingen tvil om at dette er gutten i mitt liv. Han er nydelig, så nydelig at det svekker min egen selvtillit. Og hvor vil jeg hen, med dette innlegget?

Jo, jeg skal satse alt. Mitt hjerte, mine tanker, mine følelser. Min sjel. Dette forholdet skal vare, det skal bli sterkt. Vi skal få ting til felles. Vi skal skape vår egen lille verden, der skal vi være lykkelige. Lenge, jeg sier ikke for alltid, sånt tror jeg ikke på. Men det skal vare.

Det fortjener han og det fortjener jeg. Vi fortjener hverandre og jeg vil han alt godt. 

I love you!

- Donna <3

Jeg har lenge slitt med å finne ut hva jeg vil. Finne mitt drømmeyrke. Jeg har prøvd mange forskjellige ting, og gått forskjellige linjer. Design og håndverk, frisør og allmenn (påbygging). Jeg har prøvd meg som frisør, servitør, jobbe med blomster osv, men ingen av disse yrkene er noe jeg virkelig brenner for. 

Jeg fikk studieplass hos Utdanningshuset, Juridisk Kontormedarbeider men takket nei. Først etter å ha fått studieplassen gikk det opp for meg at dette er heller ikke noe jeg ønsker å drive med.

Jeg vil bli en leder. En god leder andre kan stole på og ser opp til. Jeg elsker å være en leder, og jeg elsker å ha det lille ekstra ansvaret. Jeg vil ikke være noen andres ansatt hele livet mitt, men jeg vil være den som har mine egne ansatte. Jeg vil være en god sjef, veileder og rådgiver. Jeg vil bruke mine arbeidserfaringer og bedre jobbhverdagen for mange andre. Det er dét jeg vil gjøre!

Når det er sagt, så vil jeg ikke være hvilken som helst leder heller. Jeg vil ikke jobbe hvor som helst, eller bare der muligheten byr seg. Bik Bok er min drøm, og den skal jeg jobbe hardt for å oppfylle.

Sikter jeg for høyt kanskje? Jeg mener, butikksjef? Jeg? Come on! Jeg er jo uansett veldig realistisk og vet at slike ting tar lang tid. Flere år kanskje. Jeg forventer ikke at jobben faller i fanget på meg heller, jeg vil faktisk jobbe hardt og jeg vil se meg selv lykkes. Jeg vil skaffe meg en god og lang erfaring. Bli en god og dyktig leder.

Tenk å faktisk jobbe på en så fantastisk klesbutikk som Bik Bok, for en drøm!

Dere vet når dere er så forelsket i en person, at dere ligger oppe hele natta og ikke får sove, fordi dere tenker konstant på denne personen? Dagdrømmer! Hvordan fremtiden hadde sett ut om det hadde blitt dere to? At det kribler og kiler overalt i kroppen? Sånn føler jeg det, bare ikke med en person.. men med Bik Bok! 

Det er ganske sykt egentlig, her går folk og har kjærlighetssorg og hele pakka, mens jeg fortsatt dagdrømmer om en klesbutikk. Haha! Jeg tror faktisk jeg er mer forelsket i Bik Bok enn kjæresten min..

Hva med dere? Hva er deres største fremtidsdrømmer? Hva er deres mål? La oss drømme sammen, drømme stort! 

- Donna <3

Flere av dere lurte på om jeg hadde sluttet på skobutikken, og hvorfor. For å være helt ærlig hadde jeg ingen anelse om at jeg hadde "sluttet" selv heller, men here comes the story.

Jeg fant en annonse på nettet om at det kom en ny skobutikk i byen og de trengte medarbeidere. Dette er jo noe for meg tenkte jeg, så både jeg og min venninne Maria søkte på stillingen og ble innkalt til intervju begge to. Maria fikk jo aldri svar om hun hadde fått jobben eller ikke - noe man vanligvis gjør etter å ha vært på et intervju.

Etter butikkåpning jobbet jeg kanskje 2-3 ganger etterpå, og dette fikk jeg selvfølgelig betaling for. MEN jeg ble lovt en mye mye større stillingsprosent, jeg ble lovt arbeidskontrakt og hele pakka - jeg fikk ingen av dette. Tross den usikre situasjon på jobben - hadde jeg forsatt tro på butikken og på ett tidspunkt vurderte å slutte på Mester Grønn. Jeg er veldig glad for at jeg ikke tok det valget.

Sist gang han ringte meg for å jobbe, var kanskje 7-8 uker siden, dvs. to måneder uten et pip. Hvordan i huleste skulle jeg vite om jeg i det hele tatt hadde en jobb eller ikke? Jeg tok selvfølgelig kontakt, men han hadde ingen vakter å tilby meg. 

Siden butikken var helt ny, tenkte jeg å være litt snill og markedsføre litt her på bloggen også. Jeg gjorde mitt beste og ville virkelig at han skulle lykkes. Men uansett hva jeg gjorde så var ikke det bra nok.  

Jeg anbefalte butikken hans av hele mitt hjerte til dere trofaste lesere. Takk til alle dere som tok dere tid og besøkte den. Og selv om jeg forsatt liker vareutvalget i butikken veldig godt - føles det urimelig for meg å handle på ett sted som ikke respekterer sine ansatte. Jeg synes det er viktig å vise at jeg som forbruker ikke støtter bedrifter som misbruker sine ansatte og deres tillitt!

Så ja.. det er utrolig kjipt å bli lurt på denne måten, men jeg tar det som en erfaring og forhåpentligvis lærer noe av dette i fremtiden. Det er bare så synd at hvem som helst kan bli en arbeidsgiver og drive sin egen bedrift. Tulle med folk ikke minst.

Og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har måttet gått gjennom noe sånt. 

- Donna <3

      

Jeg kan være en utakknemlig sutrekopp til tider, og ikke vite eller se at det jeg har er mer enn jeg noengang kunne bedt om. Jeg har verdens beste beste kjæreste.

Det har tatt så altfor lang tid, for meg å innse at det ikke finnes noen som er bedre for meg enn han. Han som alltid er der, gjennom godt og vondt. Han som aldri har gitt meg opp, til tross for min barnslige oppførsel. Han er så voksen, han vet alltid hva han skal si og hvordan han skal få meg i bedre humør.

Jeg har gjort mange feil i livet mitt, og tatt mange gale valg. Det er så mye jeg skulle tatt tilbake om jeg bare kunne. Det har tatt tid, uendelig mange søvnløse og tårevåte netter, erfaringer som har gjort meg sterkere og at jeg er den jeg er i dag. Igjen, nok en gang vender jeg tilbake til han, som jeg alltid gjør. 

Jeg har vært så desperat, jeg følte meg så fanget.. lenge. Jeg ville bort, langt vekk. Nå er jeg her, og jeg er her for å bli. Ingenting er det samme uten han, og at det har tatt meg hele 7år å innse alt det, er ganske sykt. At han i det hele tatt vil snakke med meg.. være sammen med meg.

Jeg er så heldig, og nå vet jeg bedre. Jeg er bare hans og han er bare min. Ingen andres. 

Jeg gleder meg til sommeren. Da skal til syden sammen, bare oss to i to herlige uker. Denne gangen skal vi virkelig prøve og gi alt for å få forholdet til å fungere bra igjen. 36 days to go.. 

Du er best & jeg elsker deg ♥ 

- Donna <3

     

Er det noe jeg frykter mest av alt - er det solsenger!

Ikke at jeg lar meg hindres av det for jeg tar jo sol i ny og ne, men jeg får en klump i halsen og helt ærlig.. pusteproblemer hver gang jeg legger meg i en solseng. Det er som om ett eller annet kommer til å gå galt og den vil sprenges i lufta.. med meg inni.

Denne frykten kommer av en film jeg så da jeg var litt yngre, nemlig Final Destination 3. Noen som har sett den?

Der er det en scene med to jenter som ligger og skal sole seg, så går det ene og det andre galt og vips ser man begge to brenne inne i solariumet. Bare se her.

NB! Anbefaler dere ikke å se denne dersom dere er som meg og tror på alt som skjer i filmer.

Det er seriøst helt grusomt, og jeg tenker på det hver eneste gang jeg er i solarium. Selvom jeg vet at det er ganske trygt og sjansene for at noe som helst vil skje er minimale, er det forstatt noe jeg er redd for og kan aldri slappe helt av og kose meg.

Jeg ligger alltid med hånda klar til å løfte opp lokket og rømme unna! Haha.. er jeg litt rar? Kanskje litt, men dette er helt ærlig min største og verste frykt.

- Donna <3

Det er så utrolig herlig å vite at jeg har en som alltid vil stille opp for meg. Jeg er aldri alene. Han er der alltid for meg, med meg, og er bare min. Ingen andre har så mye tålmodighet med meg som han. Jeg kan ha dager hvor jeg aldri blir fornøyd, hvor alt er rot, og jeg vil helst bare sove meg gjennom. Det eneste som motiverer meg da er han. Han som gjør alt for meg. 

Det er så fint når han overasker meg med søte små personlige ting. Ingenting i verden slår følelsen av deg når du smiler til meg, når du ser meg inn i øynene mine og sier at du elsker meg, eller når jeg ser meg i speilet og ser det vakre smykket som henger rundt halsen min.

Den beste følelsen i verden, er følelsen når han holder rundt meg, når jeg ser han smile, og når vi begge bare er stille og ser på hverandre. Vi trenger ikke ord, alt er bra uansett. Vi forstår hverandre bare av å se på hverandre, bare av hverandres ansiktsutrykk. 

Det varmer hele hjertet mitt, hele kroppen min når han kysser meg i pannen og sier "Donnamin", da føles det som at ingenting kan ødelegge oss, noengang.

- Donna <3

.

Er det noen som virkelig kan å muntre meg opp og få et smil om munnen min, så er det Sara! 

Sara er en av mine aller beste venninner, ei jeg kan dele alt med, ei jeg kan stole på, ei som er veldig lik meg og skjønner meg på alle mulige måter, som alltid er der og tar vare på meg uansett.

Ord blir for fattige om jeg skal beskrive verdien hennes og hva hun betyr for meg. Hun er så bra, omsorgsfull, forståelsesfull, vakker både på innsiden og utsiden og har virkelig ett hjerte av gull. 

Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg og Sara startet denne bloggen sammen og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg spurte nettopp henne (uansett hvor skummelt det var :) om hun ville blogge sammen med meg. Det har ført til at det lille vennskapet vi hadde har blitt noe av det mest dyrebare jeg bærer med meg i livet mitt. 

For meg er Sara den venninnen jeg alltid har ønsket om å få, og jeg er så utrolig takknemlig. Hun har alt man kan se etter i en god venninne og jeg kunne aldri bedt om en bedre venninne og bloggpartner enn Sara.

Hun er virkelig herlig, og jeg er så heldig for å ha ei så bra, så nydelig og så fantastisk jente som henne i livet mitt. Vi to er et dreamteam, og det kan denne bloggen med 5000 lesere bevise lett. I love you ♥ 

- Donna <3

Jeg er så utrolig rørt. Nå har jeg lest alle deres kommentarer på "Si noe pent om Donna" innlegget som Sara skrev litt tidligere idag. Jeg har bare lent meg tilbake, lest og smilt fra øre til øre. Dere er noen herlige mennesker!

Det er så deilig og ikke minst veldig koselig at så mange av dere tok dere tid til å skrive så fine ting og muntre meg opp. Jeg har virkelig ikke ord, så tusen tusen takk!

Selv om det er vanskelig og det ikke er bare bare å legge sånt bak seg, så må man huske å smile, sloss imot smerten og være sterk. Og igjen, tusen takk for at dere er så herlige og fikk meg til å smile. I love you! ♥

- Donna <3

Når ting først begynner å gå nedover, blir de sjeldent noe bedre med en gang. De blir verre, og du får stadig vekk høre nyheter du helst vil holde deg i øra for. 

Jeg synes det er koselig at dere savner mine innlegg og spør hvor jeg har blitt av, men jeg har ikke hatt det noe særlig bra i det siste og her kommer grunnen hvorfor.

Mamma er lagt inn på behandlingssenter, hun er veldig dårlig og forhåpentligvis vil bli bedre etter 6 uker der. Hun har fri i helgene og kommer hjem, men alt jeg får er en sliten mamma som ikke har krefter til noe som helst. Det er utrolig vondt å se henne på den måten, men hun går jo der for å bli bedre, dermed får jeg bare håpe på det beste!

En veldig kjær person fra familien vår døde i bilulykke den 30. mars. Han var bare 29 år, gift og hadde en utrolig nydelig kone og to helt vidunderlige døtre, som jeg får så utrolig vondt av. Han var en utrolig livsglad gutt og jeg kan bare ikke fatte at en person kan bli borte så fort.. sånn for alltid  borte. Det er bare ikke riktig, det er ikke rettferdig :-(

Bildet er fra åstedet i Kosovo. :-(

Og jeg sier bare, alle vonde ting er tre. Personer man tror man kan støtte seg til og søke trøst hos, kan snu seg mot deg og stikke deg i ryggen.. akkurat når man trodde ting ikke kunne bli noe verre.

Men jeg er like sterk som jeg alltid har vært. Jeg har det litt kjipt for tiden og bruker derfor ikke mye tid på bloggen. Men jeg håper dere fortsetter å lese Sara sine herlige innlegg en stund til, jeg kommer nok tilbake, bare ikke med det første.

Og jeg vil bare si, ta vare på det dere har, ta vare på personene rundt dere ♥ de kan bli borte før dere vet ordet av det.

- Donna <3

Blogglysten har ikke vært på topp i det siste, det er tross alt veldig mye som skjer ellers og jeg blir nødt til å prioritere litt andre ting fremfor bloggen iblandt.

En ting jeg vil skrive litt om, er dette med kjæreste osv. som veldig mange av dere spør om.

Jeg har kanskje vært veldig flink til å oppdatere dere (unødvendig nok) med alt som har skjedd i livet mitt, når det gjelder gutter og kjærlighet. Det er jo alltid like koselig å kunne dele små gledestunder og slike ting, og få masse respons i etterkant.

Men som dere tydeligvis har skjønt, har jeg sluttet å legge ut alt om privatlivet mitt på bloggen, kun noen småhint her og der. Ikke fordi ting er ille nå, det er de absolutt ikke, men alt har bare vært rot, det har vært mye frem og tilbake, mange viktige valg å ta osv. Noe jeg ikke vil inkludere hele Norge i, og det tror jeg dere også skjønner.

Jeg mener, ærlig talt. Jeg har hatt så utrolig mange emoperioder, kjærlighetssorg og "synes synd på meg selv" kvelder, at å skrive om alt dette hadde dette blitt årets sutreblogg.

Noe må man få lov til å holde for seg selv. :-)

- Donna <3

Det kribler i magen hver gang han sier navnet ditt. Du er forelsket.

Han er så herlig, han. Øynene hans. Smilet. Håret. Alt ved han er så vakkert. Han er den første du tenker på når du står opp og den siste du tenker på før du legger deg. Minner. Gode stunder. Du kjenner han.. på en måte. På en annen måte er det så mye mer og bli kjent med. Å oppleve. Å føle. Å se frem til.

"It's impossible", said pride.
"It's risky", said experience.
"It's pointless", said reason.
"Give it a try", whispered the heart

Du liker han. Du liker den sterke kroppen hans. Musklene. Lukten. Måten han ser på deg og stryker håret ditt på.

Du elsker følelsen han gir deg. At du går alene på gata, og bare smiler. At andre ser små stjerner i øynene dine fordi du er så forelsket. At du avlyser alt annet for å være med han isteden. Klemme han. Kysse han. Stirre i de nydelige øynene hans og si ... du er herlig, du!

- Donna <3

Denne dagen har ikke vært en av de beste.. og jeg tror jeg aldri kommer til å kunne forklare hvorfor.

Jeg måtte tvinge på meg ett smil i hele 7 timer mens jeg var på jobb, og av en eller annen grunn ville jeg bare snu ryggen, løpe på bakrommet og bryte sammen i tårer.. herregud, jeg tror jeg har aldri vært så emosjonell i hele mitt liv.

Jeg prøvde desperat å finne en grunn til å være trist og lei meg for. Ingen grunn, bare trist. En dårlig dag, kanskje. Kanskje ikke.

Åh, hva er det som skjer med meg. Det ene øyeblikket er jeg verdens lykkeligste og har det bedre enn noen gang før, det andre øyeblikket bryter jeg sammen og hulker og hulker og gråter med hele hjertet mitt. Jeg orker plutselig ingenting, blir bare helt sinnsykt deppa og får lyst til å skrike ut så høyt at jeg mister stemmen min de neste førti dagene.

Hei, emoperiode. Eller bare PMS og ville humørsvingninger. Åh, godteri...

- Donna <3

Jeg er så glad. Jeg smiler. Jeg stråler og jeg gløder. ♥ Jeg har det så brabrabra om dagen.

Jeg er lykkelig og forelsket. Feels good, life is good.

- Donna

Marianne: Hei Donna.
Er det sant at du var litt kraftig før? For i såfall har du gjort en bra jobb, og ser fantastisk ut!

Hei Marianne og alle dere andre som lurte på det.

Vel .. hvor skal jeg starte! Jeg har alltid sett på meg selv som feit.. ikke bokstavelig, jeg vet at jeg var tynnere og hadde finere kropp enn mange andre jeg kjenner, men igjen. Jeg var jo stor og har alltid hatt litt ekstra mage og noen ekstra kilo jeg kunne klart meg fint uten.

Helt siden jeg kom til Norge (2005) fikk jeg dårlig selvbilde. Hvorfor? Jo, fordi alle 13-14 åringer her i Norge er ekstremt opptatte av sitt utseende og føler hele tiden at de har noen de må imponere. Fail, fjortenåringer skal ikke føle noe slikt press, fordi fjortenåringen ikke kan takle slik press og da går de som regel på en smell og ender opp med å se ... ja, fantastisk bra ut! Eller ikke. Hei brunkrem.

Jeg som alltid har vært så fornøyd og aldri brydd meg om hvordan jeg så ut, fikk bokstavelig NOIA! Jeg følte meg plutselig ikke bra nok, jeg måtte begynne med sminke og spise riktig for å holde kroppen min i form. Men neida, jeg gikk selvfølgelig på en smell og la på meg mer og mer. Det er så rart, men det psykiske har veldig mye å si. Jo mer man tenker og stresser med å gå ned i vekt, jo mer går man opp i vekt.

Det er sant, jeg har kanskje vært litt kraftig og stor før. I don't know, man! Jeg har alltid følt meg litt mindre feminin enn alle mine andre venninner, jeg er liksom the man. Haha, ok neida. Men det er også grunnen til at jeg lager et helt innlegg til denne kommentaren, fordi den traff meg. Kraftig. Yes, det var meg.

Jeg er veldig fornøyd med kroppen min for tiden. Det har mye med at jeg ikke bryr meg lenger å gjøre, jeg føler ikke at jeg må imponere, ha store pupper og sprettrompe for å bli likt av en gutt. Jeg er den jeg er og sånn ser jeg ut. Like it or not! Og jeg har ingen problem med å vise mine fantastiske former på stranda, jeg er ikke flau over kroppen min.

Man må lære og like det man har. Det er som regel det som lønner seg!

- Donna

Jeg kan ikke telle på fingrene hvor mange ganger denne tanken har slått meg, bloggen er en åpen dagbok, en fantastisk samling av tekst og bilder fra livet mitt, som jeg kan ta med meg overalt. Jeg kan slå opp på hvilket som helst årstall eller måned, jeg kan finne ut nøyaktig hva jeg tenkte den 14. november. 2010, hva jeg hadde på meg, hvor jeg var eller hva jeg skulle den dagen.

Jeg er utrolig glad for at jeg blogger og markerer mitt livs beste øyeblikk og minner på denne bloggen. Mye av det kommer jeg til å sitte og le av i ettertid. Noe er litt småflaut, mens andre ting bare er koselig å finne igjen.

Bloggen skal jo være så personlig, men samtidig slår det meg at det faktisk er flere tusen andre folk som leser den daglig. Den tanken kan faktisk være litt skummel til tider, men med tanke på hvor mye vi har fått opplevd og alle de positive tilbakemeldingene jeg og Sara får hver eneste dag, kan jeg ikke annet enn å takke dere fra hele mitt hjerte.

Så, tusen takk for at du klikker deg inn på bloggen vår hver dag! Det betyr så utrolig mye, og vi setter pris på hver og en av dere. Dere er verdifulle og vi er veldig glad i dere alle sammen.. selvom vi ikke aner hvem dere er ♥

- Donna

I flere dager, uker og måneder har jeg prøvd og gjort det beste jeg kunne.. nå sier det dessverre stopp.

Jeg vil påstå jeg er en veldig åpen og ærlig person. Liker jeg noen, synes det lett på meg. Misliker jeg noen.. har jeg veldig vansker med å skjule det, dessverre er ikke jeg den som bare kan klistre på et smil og late som om alt er ok når det ikke er det.

I snart ett år har mamma vært gift med en ny mann som flyttet inn til oss... skal vi se.. første uka de ble kjent?

Jeg kan helt ærlig, med hånda på hjertet innrømme at jeg aldri har likt noen av hennes menn/ kjærester noe særlig, men denne "Mr. har ingen jobb, sitter hjemme hele dagen, betaler ikke en dritt, stjeler all oppmerksomhet" tar kaka. Jeg klarer ikke mer.

Selv om min far er en idiot og har behandlet henne dårlig, har jeg aldri mistet håpet. Jeg har alltid ønsket meg en ekte familie.. meg, mamma, pappa og broren min, og det gjør jeg fortsatt. Absolutt ingen kan bestemme eller dømme mine drømmer.

Det er utrolig frekt av meg å si dette, for jeg har verdens beste mamma og jeg elsker henne overalt på jord. Hun har gjort mye for oss og det er enkelte ting jeg aldri kommer til å få takke henne nok for. Men i tillegg til alt det er hun også ett eksempel på en mor jeg ikke skal være.

Jeg har prøvd, og prøvd og prøvd.. og det er ingenting å gjøre lenger. Alt jeg sier og gjør blir bare brukt mot meg. Jeg har tatt ett valg, selvom det ødelegger alle fremtidsplanene mine, er jeg bare nødt til å gjøre det.. jeg flytter ut.

Jeg forventer ikke at alt skal bli noe lettere eller bedre, tvert imot. Men da slipper jeg unna krangel, unødvendige diskusjoner og problemer som bare ødelegger og dreper meg inni litt og litt for hver dag..

Det blir ingen dans på roser, det kommer til å bli hardt å overleve med en ekstrahjelp - stilling, men jeg trenger dette.. mer enn noe annet. Jeg trenger frihet og rom for meg selv.

- Donna

Tro det eller ei har Donna endelig fått satt seg noen høye mål og har endelig fremtidsplanene i boks! Tror jeg? Neida.. jeg er helt sikker!

Som jeg nevnte i ett tidligere innlegg har jeg bestemt meg for å ta min neste utdanning i Trondheim, og da er planen å gå på Utdanningshuset - Juridisk Kontormedarbeider.

Det har blitt veldig mye snikksnakk rundt det og de fleste som har fått med seg dette har faktisk sagt til meg:

"Donna, bare gi opp med engang. Dette er for kjedelig.. waste of time! Du kommer aldri til å klare det".

Ironisk nok lar jeg meg ikke påvirkes negativt av slike kommentarer, tvert imot - jeg får lyst til å klare det og bevise alle at jeg kan hvis jeg vil.. og gjett om jeg vil!

I'm working my ass off på Mester Grønn hver eneste dag så jeg kan tjene gode penger og betale husleien for hele året jeg skal bo i Trondheim, på en gang. Jeg er endelig i gang med lappen (jada.. jeg har vært treig!) og den SKAL jeg ta før jeg flytter.

Jeg er en veldig målrettet person, jeg vet hva jeg vil og jeg vet hvor jeg skal! Neste gang noen sier at jeg ikke kan klare det, skal jeg bare snu ryggen og si "Watch me!"

- Donna

Jeg er så forvirret.. åh, Gud!

Jeg er veldig sikker på at jeg vil ta en feil beslutning og en dum avgjørelse i kveld, men vet dere hva. Jeg er så sliten og lei og føler et stort press på meg og jeg må bare få gjort det jeg føler er riktig for meg.

Jeg kan bare håpe på å ikke såre noen andre enn meg selv. Dere vet han er Mr.Right.. bare ikke Mr.Right Now.

Ellers vil jeg anbefale alle å høre på denne versjonen av "Just the way you are". AMAZING!

- Donna

Yes ♥ I def. will!

- Donna

Jeg skriver dette innlegget fordi noen av dere har spurt om det. Ikke for å få noens sympati eller at dere skal synes synd på meg på noen som helst måte. Dette er en tøff opplevelse som jeg endelig har valgt å dele med dere. Obs - sterke bilder!

Jeg husker det som om det var igår.

Vi var hele tiden så redde for at politiet skulle komme og drepe oss. Slå oss eller begrave oss levende. Jeg var bare 8 år men kan alikevel huske alt i detaljer.
På den tiden hadde jeg verken mamma eller pappa ved min side. De var skilt og siden både mamma og pappa flyttet fra oss bodde vi hos bestemoren min en stund.

Frykten tok over alt og alle, og vi sov ikke lenger om nettene. Vi lå med klær og sko på - alltid klare til å rømme unna. Jeg husker bestemor hadde kokt over 100 egg, lagd masse mat og puttet alt dette opp i en svart søppelsekk. Vi var mange, og hun måtte sørge for at vi hadde nok mat med oss.. Gud vet hvor lenge vi ble borte eller hvor vi havnet.

Ting ble verre dag etter dag.. man kunne høre skrikene, de gråtende stemmene til småbarn som ble tatt fra sine mødre og kastet på veggen eller satt i fyr. Forferdelige syn.. og jeg har vært der og sett det hele. Mange ganger.

Alle menn måtte bort. De serbiske soldatene var først og fremst ute etter dem, de ville skyte alle. Skyldig eller ikke.. har en familie eller ikke. Alle skulle drepes.

En dag banket de på døren, jeg husker at vi løp og gjemte oss bak sofaen, inni forskjellige skap og egentlig kunne man bare begynne å grave sin egen grav. Døden var kommet og den banket på døren. 
Bestemor åpnet opp og begynte å snakke med dem. De slo henne ned og de begynte å skrike og skyte hull i veggene. Jeg skjønte ikke hva de sa, serbisk er den dag i dag et språk jeg hater av hele mitt hjerte.

De voldtok en av jentene som hadde rømt fra sitt hjem sammen med sin familie og kommet til oss, siden de trodde det var tryggere. Det verste av alt er at de tok henne med, og vi får aldri vite om hun lever eller hvor graven hennes er.. det er sykt at jeg skriver om dette, for det er hardt og tårene triller uten kontroll. Hun var bare 12 år.

Den andre gangen de kom til oss var det fordi "krigen var over". De skulle dele ut noe de kalte for det blå kortet - som vi kunne reise rundt med uten å bli tatt/ drept på veien. Sannheten var at de skulle gjøre det lettere for seg å drepe mange flere uskyldige kvinner og barn, ved å samle oss alle på ett sted og begrave oss levende. Kaste oss i en og samme grav og kjøre over oss med en eller annen lastebil.

Her kommer noen bilder funnet litt rundt på nettet. Som beskriver godt hvordan det var på den tiden - jeg føler jeg ikke får beskrevet det godt nok selv.

He was shoot into the eye! (Recak - Kosova -1999)

They have burned everything... (Lybeniq - Kosova -1998)

6 years old kid shot on the throat by the Serbian Army (Abri -Kosova-1999)

Funeral for the victims of one of the massacres (Kvorri - Kosova -1999)

Jeg visste aldri at krig betydde å drepe uskyldige kvinner og barn. Til jeg så det med egne øyne.

- Donna

De siste dagene er det noe som har plaget meg skikkelig.

For å være helt ærlig vet jeg ikke selv hva det er .. kanskje. Eller joda, who am I kidding. Selvfølgelig vet jeg hva som plager meg.. det var bare en unnskyldning for å ikke skrive det her og dele det med dere alle.

Men ihvertfall.. jeg har en klump i magen som jeg ikke klarer å bli kvitt av. Du vet den følelsen av at du ikke er ferdig med noe.. noe som fortsatt holder deg tilbake. Og det er ikke det at du ikke vil bli ferdig med den følelsen eller personen - for det vil jeg mer enn gjerne at den forsvinner fult og helt - men du får bare ingen ny sjanse til å la det gå. Egoisme taking over. Flotte greier. GOD DAMN IT - jeg fatter ikke at det går ann.

Vet dere hva! Med hånda på hjertet skal jeg si dere at livet er urettferdig og personer du trodde du kjente veldig godt kan snu seg til å bli de personene du kjenner eller har kjent minst.

Til helvette med fortiden.. og til helvette med han. Jeg kommer uansett til å fortsette mitt liv og jeg kommer til å nå mine mål - selv gjennom all smerten. Fordi jeg er like sterk nå - som jeg alltid har vært. Jeg vil klare meg.

Bare synd at alt skal bli gjort på denne måten.

- Donna

Qendrim er egentlig ikke en sååå romantisk type. Han er veldig barsk og skikkelig mann, så sånne kosemosepuseting er langt ifra hans greie. Hvem hadde trodd at han skulle gjøre noe så søtt som dette for hans kjære? :-) Ikke jeg ihvertfall! Hadde kanskje håpet litt - men aldri forventet noe sånt :-)

Ntå.. la nettopp merke til disse "hjertene" som ble formet av at jeg ristet på hendene da jeg tok bildet. Søtt!

Han hadde bestilt et stort og luksuriøst hotellrom, med jacuzzi og stor kinoskjerm (hvis det er det heter?), kjøpt hvitvin som er min eneste favoritt og masse annet snaks, bestilt mat & rom-service, tent lys osv .. jeg dør når gutter gjør noe sånt uten at man trenger å måtte si det. Da er jeg solgt!

Fantastisk kveld og fantastisk avslutning på en helt fantastisk uke med min kjære! ÅÅH BESTINGEN :-)

- Donna

Bilde fjernet..

Innocence - Avril Lavigne

- Donna

Heiii :-)

Jeg kunne aldri fått en bedre start på denne uken enn det jeg gjorde igår. Ah, jeg er så lykkelig dere. Endelig kan jeg være med kjæresten min igjen og feel some love!! hihi :)

Det er virkelig så herlig at han får alt annet til å forsvinne, og at jeg føler meg som den eneste jenta i hele verden når jeg er med han. Elsker den følelsen, og er nesten litt redd for å komme tilbake til Norge og miste den igjen en liten stund. Kunne ønske jeg kunne vært med han hele tiden. Qendrim er verdens herligste gutt! ♥ og han gjør meg så utrolig lykkelig!

 - For å være helt ærlig .. det er en stund siden sist jeg våknet med sommerfugler i magen. :)

Jeg elsker deg.

- Donna

I dag er det farsdag, men jeg får dessverre ikke sett pappaen min for det. Jeg får ikke gitt ham en klem og gratulert han med denne dagen. Jeg får ikke sagt til han hvor glad jeg er i han og hvor mye han betyr for meg.

Jeg hater faktumet at jeg har skilte foreldre.

Jeg skjønner jo det veldig godt at mamma og pappa ikke elsker hverandre og ikke vil bo sammen lenger. Jeg aksepterer selvfølgelig det men jeg synes det allikevel er veldig trist. Jeg har alltid drømt om å ha en familie. Mamma, pappa, broren min og meg. Den ideelle og perfekte familie..

Dessverre er det aldri lett, og som regel veldig lite man får gjort det. Spesielt hvis man er barnet, og valgene ikke faller på deg.

Jeg savner pappaen min, og jeg gleder meg til å se han igjen neste uke når jeg drar til Kosovo.

Gratulerer med farsdagen, selvom du er langt langt.. langt unna.

- Donna Louise