Etter helgen klarte jeg å dra med meg en sterk forskjølelse hjem. Russ en dag, og jeg er helt slått ut.. haha, hadde nok ikke klart en hel russetid nei. Så ligger her og snufser med feber og et energinivå som er helt tomt. Må innrømme jeg syntes det er skikkelig ekkelt.

Ikke fordi det bare er en forskjølelse, hallo. Alle takler det. Men det at jeg ligger flat ut igjen. Nå som formen har vært så mye bedre i det siste i forhold til ME, får man kanskje litt forhåpninger. Så blir jeg syk etter EN russenatt, og når en med ME-diagnose får forskjølelse, er det selvfølgelig 10 ganger værre enn vanlig fordi kroppen er såpass mongo og må bruke enormt mye mer energi for å bekjempe det. Så jeg har vel kanskje levd litt i "friske-verden" og glemt litt av diagnosen, også BANG, får jeg det slengt til meg. At jada, jeg er fortsatt syk.

Så kommer jo alltid frykten om at "Oi, er dette starten på en dårlig periode?" Skal jeg bli skikkelig sengeliggende et halvt år igjen nå? Mange tenker kanskje at jeg overdriver. Men det blir litt slik, når det er det som har pleid å skje. At når du først finner senga, faller man helt om og sover hele dagen. Jeg merker at kroppen er sliten etter en såpass god periode, jeg bare håper at dette er en forskjølelse som går over snart, og ikke en dårlig periode.

Så krysser fingre og tar det helt rolig <3

En venn er en som har på lyd på mobilen, bare fordi hun vet du har det vondt og kan ringe klokken 4 på natten. En venn er en som stiller opp når du tror ingen gidder. En venn er en som ser du trenger en klem, uten at du trenger å si noe som helst. En venn er en som du bare kan si "hm" til, og de gir deg automatisk Colaen, fordi hun skjønte hva du mente. En venn er en som ikke forlater deg, selvom du er på ditt værste. En venn er  en du kan kjefte ned i frustrasjon, selvom det gjelder en annen. Fordi du vet din bestevenn tåler og ta det. En venn er en som unner deg glede, og ler ilag med deg. I et vennskap enses det ikke sjalusi. En venn er en du kan fortelle alt til, uten å spørre om du kan stole på henne.

En venn er noe av det beste man kan få. En søster av ulikt blod, en sjel som din egen. En bestevenn. Og jeg er superheldig, for jeg har to <3

- Sara Careface

Jeg kunne ønske jeg hadde et supertalent. Det er så mange jeg kjenner som er sånn sykt flinke i noe. Noe som bare får folk til å måpe. Et instrument, deisgne eller tegne. Et eller annet skikkelig kreativt. Noe man på en måte bare er født med, ikke noe man øver seg til. Selvfølgelig er det mye man kan øve seg til og bli kjempe flink i, men noenganger så ligger det bare i ens natur. 

Hvis det er en ting jeg skulle ønske jeg kunne skikkelig godt, så er det å kunne synge. Jeg har flere veninner som er superflinke til det, og det er så vakkert. Det å kunne uttrykke seg gjennom sang, sukk. Jeg føler jeg kan mye likevel. Jeg spiller gitar, jeg danser, jeg redigerer film, jeg skriver masse, jeg tegner. Jeg gjør alt dette, men alt er noe jeg har jobbet superhardt for å få til sånn halvveis bra. 

 
Men jeg vil kunne noe skikkelig bra! Noe som bare er ment to be for meg. Hvis dere skjønner?

Alle er vel kanskje ikke født med supertalent. Men man har vel noe liggende i seg. Noe man starter på, også finner man ut av at.. "oi, dette tok jeg mye raskere enn alle andre. Dette var noe for akkurat meg." At du bare føler at en del av deg hører hjemme i det du driver med.

Ekstrem sammenligning, men tenk på Justin Bieber. Oppvokst uten særlig musikalsk familie, aldri tatt en eneste sangtime. Lærte trommer før han var 5 år, og sang som en engel, helt av seg selv. Tenk og bare være født med noe sånt? Gosh.

Jeg bare lurer på om jeg er superflink i noe spesielt.  Har dere noengang tenkt over det?

- Sara Careface 

Det er noen av dere som har spurt om tatoveringen min som jeg har på leggen. Hva den betyr, hvorfor jeg tok den. Den ble tatt november ifjor i Hønefoss og slik var mitt tryne:

Haha, søtt. Jeg betalte 2000 kroner for den. Tatoveringen jeg har er en femkløver, med en forbokstav inni hvert blad.

D - Dole som er pappa. N - Nina som er mamma. J - Julia som er støresøster og L - for Lukas som er lillebror. Også står S for meg.

Grunnen:

Dere har vel alle lett etter en en firkløver? Vanligvis har jo en kløver tre blader, og hvis man finner en med fire er det lykke. Jeg lette alltid etter en femkløver, og jeg fant den. Den var med meg ofte inni en bok og ga meg lykke. Dette er grunnen til at det er en kløver.

Det er også fordi jeg ikke har så stor familie om vi snakker av blod. Jeg har en mormor, men hun bor i Kragerø og jeg ser henne ikke så ofte. Også har jeg en Tante og en kusine i Oslo, og en halvonkel. Pappa er jo fra Kroatia, og den eneste jeg kjenner derifra er min bestefar. Thats it. Familien vår er ikke så stor, og jeg ser ikke de nevnte mer enn noen ganger i året. Derfor er vi fem i huset, altså mine foreldre og to søsken veldig knyttet til hverandre.

Vi er en femkløver. Og tatoveringen min står for nettopp dette. Den minner meg på hvor sterke vi fem har vært sammen. Gjennom sykdom og andre hindringer, gjennom tykt og tynt. Familien min betyr alt for meg!

Så da har dere det :-)! Jeg syntes at hvis man først skal ta tatovering, og markere seg for livet på den måten burde det være en begrunnelse bak. Selvfølgelig er blomster og sommerfugler fint også, men jeg vil gjerne ha en historie å fortelle bak noe slikt noe. Man skal ikke bare tattovere seg for å tattovere seg, mener jeg.

Så hva syntes dere? Har du en historie å dele?

- Sara Careface

Jeg må innrømme at jeg er ganske lei meg når det kommer til denne bloggen om dagen. Tilbakemeldingene mot meg har ikke akkuratt vært på topp, og mange klager over alt jeg gjør. Nå har det seg slik at jeg har vært en uke på ferie, noe som tilsvarte en del mindre blogging fra min side. Og da renner det inn.

"Denne bloggen hadde vært så mye bedre uten deg", "Det er tydelig hvem som holder denne bloggen oppe", "Sara, kan du ikke bare drite i å blogge, du klarer det ikke" osv. Når man har en oppegående blogg slik som Donna og meg, så er det viktig og vedlikeholde den, selvfølgelig. Men jeg er menneske jeg også, og det må også være greit å ta litt fri, eller prioritere andre ting. 

Jeg føler at så fort jeg har en periode der det blir mindre blogging, glemmer alle at jeg akkuratt har stått på de 3 siste ukene og lagd masse videoblogger, osv osv. Det er som at det ikke er verdt en dritt, så fort man har noen dårlige bloggdager eller ikke har tid. Jeg lagde "10 ting dere ikke vet om meg" og "Bli med inn i leiligheten" videoene før påskeferien, pluss masse annet, og hadde masse inspirasjon.

Så reiser jeg bort, og da fortjener jeg tydeligvis ikke en plass på denne bloggen. Nå har det seg slik at jeg vil ikke at denne bloggen skal bli en jobb, der du MÅ blogge, for slik er det bare. For meg, er bloggen en hobby der jeg blogger fordi jeg har lyst, og fordi jeg liker det. 

Alle er forskjellige, men jeg vil bare si en ting klart. Det kommer helt sikkert til å komme fler perioder der jeg ikke får blogget like mye, eller lagt like mye tid inn i innlegg som andre dager, man lever ikke for en blogg. Jeg gjør isåfall ikke det. 

Jeg ønsker at denne bloggen skal være en morsom ting, der jeg blogger fordi jeg har lyst. Fordi jeg liker det, ikke fordi jeg føler jeg må. Noenganger kommer det toppkvalitet, fordi jeg har tid og inspirasjon. Andre dager kommer det litt enklere innlegg. 

Jeg håper at framover, så blir dette respektert. Jeg elsker bloggen veldig høyt, og jeg trives kjempe godt med å blogge. Men jeg må få lov til å gjøre andre ting også, og ikke alltid tenke på bloggen. Og det gir ikke akkurat inspirasjon å få høre slikt så fort man ikke har tid en uke...

Eller hva tenker dere?

- Sara Careface

Jeg hater boblene mine. Jeg har en veldig stor tedens til å sette ting inn i min egen liten boble der alt er bra, og ting er fint. Der det kun er slik jeg vil ha det, og ingenting vondt kan skje. Der jeg smiler til situasjonen, og situasjonen smiler til meg.

Så BANG, kommer det noen å sprekker bomben, og jeg er tilbake til virkeligheten med motganger. Dette kommer da selvfølgelig litt kraftigere enn vanlig, fordi jeg har sett mellom linjene og håpet på noe annet enn det det er. Dårlig uvane, ekstremt dårlig uvane.

Det får meg til å takle ting dårligere enn jeg burde, det får meg til å overtenke på ting jeg burde la ligge, og det får meg til å kun ville tilbake til den perfekte lille boblen igjen...  Der alt var bra.

Fler som kjenner seg igjen?

- Sara Careface

Hvis det var en ting i hele verden jeg ville unngått, så hadde det vært å være et totalt rotehode. Jeg kunne ønske jeg var en ryddig og oversiktlig person, men tvert i mot. Jeg begynte tenke, hvor mye av dagen min bruker jeg egentlig på å lete etter ting?

Det må være snakk om sikkert 2 timer daglig! Jeg mister mobilen, konstant. Jeg finner aldri husnøkler eller bilnøkler. Jeg finner aldri toppen jeg leter etter i skapet mitt. Jeg finner som regel ingenting før om en god stund, jeg.

Tenk om jeg bare kunne lagt til meg gode vaner, der jeg alltid hadde kontroll, at jeg hadde faste steder der jeg la ting osv. Tro meg, jeg har prøvd. Men de ender alltid på rare plasser uansett.

Jeg har funnet mobilen min i både kjøleskap og fryser, hyller i butikker, prøverom, på peisen, i godteriskålen(nederst, of corse) og alle mulige rare steder. Jeg legger den seriøst bort overalt. Hadde jeg ikke vært så avhengig, og sagt til meg selv "hvor er mobilen min" hvert 3.minutt hadde den vært borte for leeengst.

Sukk og akk, noen som har bra tips mot å ikke være et rotehode?

Eller er det fler som kjenner seg igjen her?

- Sara Careface

En mikrobølgeovn er full av strålinger. Om du lager for mye mat i den, sier de du kan risikere kreft. Den stråler maten din. Slik føler jeg verden har blitt også. Hele verden har bare blitt en stor mikrobølgeovn.

Det er strålinger hvor enn vi går. Og det er vår generasjon som får konsekvensene av det. Vi er de første. Hvor mange av dere gjør som meg, og sitter med pcn i fanget? Macen min sitter flere timer daglig direkte i mitt fang og stråler. 

Hvor ofte snakker du direkte i telefonen? Jeg snakker minst en time om dagen med min mobil. En svensk forsker hevder at barn som snakker i telefonen, og er oppvokst med mobil har 5 ganger større risiko for hjernesvulst.

Noen sier at slike ting gir oss minimal stråling, og at det ikke har noen helseskadlig effekt. Andre mener at ting som mobiler, pcer og slike ting ikke har vært lenge nok på markede i såpass aktiv bruk til at vi kan si noe sikkert.

Ting som å gå over til handsfree, og bruke en pute eller lignende under pcn anbefales likevel. Jeg må selv innrømme at jeg ikke er noe flink til dette, men det er jo virkelig noe å tenke over, er det ikke?

Vi lever i en såpass medieverden nå, at alt rundt oss er tver, spill, mobiler, internett, you name it. 

Tror dere det vil få noe konsekvens?

Robin og Ola syntes virkelig at jeg burde skrive et innlegg om de her på bloggen, i og med at de er såpass "nye" i mitt liv, og dere har sett mange bilder av de, men egentlig ikke fått noe særlig innblikk. Så da tenkte jeg at dere skulle få litt informasjon om mine flotte kjære guttebasser :-))!

Begge gutta er fra Hakadal. Jeg ble kjent med Robin for 2 måneder siden gjennom Ida, da vi alle ble invitert til pizzakveld. Han er en gutt som er kjempe lett å få kontakt med, og ekstremt pratsom. Ikke vanskelig å bli kjent med, med andre ord. Han jobber som heismontør, og lever for marcedesen sin.. Haha, neeida.

Første gang han var her, glemte han "lykkekjede sitt". Jepp, det stemmer. Han har et lykkekjede i form av et kors, som han tror at han dør uten. Så da måtte han komme opp å hente dette kjede. Da glemte han laderen. Og slik fortsatte det egentlig, og vi endte med å tilbringe nesten hver eneste dag sammen i nå 8 uker! hahaha. Vi kommer supergodt overens, og selvom vi ikke har kjent hverandre lenge, vet vi drøyt mye om hverandre. Vi sier det hele tiden "herregud, tenk at vi bare har kjent hverandre i 8 uker a, og vet så mye"... 

Ola kom inn i bildet for 7 uker siden ca, han er da bestekompisen til Robin og blir til tider med opp hit sammen han. Han går helse og sosial, og driver aktivt med media, film, bilderedigering og skating. Ola har på mange måter blitt en av mine beste kompiser, og vi kan seriøst sitte kødde og snakke om alt og ingenting. Got to love it! 

Vi har blitt en foursome, der Ida også er med :-) I løpet av den korte tiden har vi alle vært på 2 hytteturer sammen, festet sammen hver eneste helg, roadtrips, og filmkvelder, kortspill kvelder, jacuzzikos, masse overnattinger, Peppes Pizza dates, you name it. Dagen er egentlig ikke den samme uten lengre! Går det en dag uten, så er det sånn... Hva skjera? Vi kommer en tur til deg vi. Eller omvendt :-)

De er isåfall to gutter jeg kommer utrolig godt overens med, og vi har storkost oss den siste tiden, og mer vil det bli :-) Og siden jeg er så awsome å skriver innlegg om de nå, så har de lovt meg og dere å lage videoblogg her, i fullt damekostyme! hahahaha... Glad i dere gutter <3

- Sara Careface

Er det en ting jeg irriterer meg over når det kommer til meg selv, så er det dette: Jeg er ekstremt dårlig på å ta kontakt. Det ligger virkelig ikke noe vondt bak det, og det betyr ikke at jeg ikke savner personen, eller ikke er interessert i å snakke. Jeg bare er dårlig på det, jeg bare.. glemmer det litt bort.

Dette gjør meg til tider til en dårlig venn. For meg, så går det på en måte greit om det går en stund før vi snakker. Jeg savner personen, og tenker "wow, nå er det lenge siden". Mens den andre kanskje er lei seg, eller fornærmet fordi jeg ikke har sagt et ord på en stund. Mens jeg tenker heller at det er koselig å snakke der og da, for det er jo lenge siden.

Det er rett og slett en skikkelig dårlig uvane. Jeg glemmer ikke menneskene rundt meg, og jeg setter utrolig pris på de. Jeg bare er ikke personen som ringer eller sender en søt nattamelding, bare for å vise det. Jeg er veldig dårlig på det. Jeg tar det heller litt mer der og da.

Det er absolutt noe jeg prøver å skjerpe meg på, for jeg har gjort andre lei seg på grunn av dette. Det er sikkert mange som tenker "Åh, ei sånn veninne har jeg, det er kjempe irriterende" nå. Men dere skal vite at det virkelig ikke ligger noe vondt bak det, tiden bare går så fort og BOFF, så har du ikke sett noen på evigheter.

Sukk... 

Har du en dårlig egenskap?

- Sara Careface

Er det fler enn meg som føler at tiden bare forsvinner? Plutselig har det gått 2 måneder, også føles det som en uke. eller mange timer, som du tror er minutter. Jeg føler det er så ofte jeg har dårlig tid. Eller at det er noe jeg skal gjøre "snart" også er det plutselig et halvt år siden...

Alle har så dårlig tid hele tiden. Det er så mye jeg skal gjøre, som jeg aldri får gjort. Også føler jeg at jeg ikke har fått gjort noe som helst, men likevel har jeg ikke rukket sette meg ned en eneste gang. Gir jeg noe mening?

Hva om... Hva om tiden faktisk går fortere enn før? Sett dere ned å se på en gammel svart/hvit film, og se hvor utrolig tregt den går. Det føles seriøst ut som saktefilm. Hva om ting bare går litt og litt fortere, og at dette har skjedd over lengre tid. Og vi merker det ikke?

For en teori... Jeg vil ha tilbake tiden min. Fler som føler det sånn?

- Sara Careface

Er det fler som ofte sitter tenker tilbake i tid? Hva om.. Hvis bare.. Det er to start på setninger jeg hører meg selv si alt for ofte. Hva om du hadde valgt andre veien? Hva om du hadde gitt det litt mer tid.. Hva om hva om hva om.

Det er veldig lett å tenke sånn. Det er vel ikke uvanlig å forestille seg hvordan livet hadde vært om du hadde gjort noe anderledes. Hadde det vært bedre? Værre? Det vet vi som regel ikke. Men vi kan holde fast den følelsen av at vi gjorde det vi følte var riktig der og da, og da må vi stole på det.

Jeg tror absolutt på skjebne. Selvom jeg kan sitte igjen med følelsen av at jeg kanskje valgte feil, så tror jeg fortsatt det var rett. Om dere skjønner? Fordi det tok meg hit jeg er idag, og alt i alt.. Jeg er ganske førnøyd her jeg sitter.

Så hvis det er en ting jeg kunne endret på.. Så tror jeg helt ærlig det ikke hadde vært noe. Jeg står heller for alle veiene jeg har valgt, alle valgene jeg har tatt. Og fortsetter å stole på magefølelsen min. Det var vel skjebne.

Hadde dere gjort noe anderledes?

- Sara Careface

Jeg blir ofte oppgitt over mange som velger å skaffe seg hund. De kommer til et punkt i livet, der de får kjempe lyst på en voff. Men de tenker som oftes ikke over hva det vil si å faktisk skaffe seg et slikt vesen. Du bestemmer faktisk de neste 15 årene av ditt liv.

Det er forskjellig fra hunderase til hunderase hvor lenge en hund varer. Men hvis vi sier ca 15 år da... Ingen kan planlegge livet sitt 100%, 15 år fram i tid. Men det å få en hund, er på mange måter det samme som å skaffe seg en baby. Du får plutselig ansvar for et annet liv, som skal være med deg en stor del av livet.

Mange skaffer seg hund, også skal de på skole langt avgårde 3 år etterpå. Da flytter man for seg selv, skal studere. Hvor er det plass til hunden her? Hva enn jeg skal nå, så må jeg tenke på Bonnie først. Jeg kan ikke bare reise fra henne en helg, eller la hun sitte inne i buret hele dagen hvis jeg skal bort.

Noenganger må jeg avlyse ting, fordi jeg ikke kan reise fra henne. Men heldigvis har jeg mamma og pappa fem minutter unna som passer henne for meg om noe skjer. Poenget er at alle ikke tenker over dette, og at for meg, er det ikke bare å reise bort 7 timer om jeg har lyst til det. Da må jeg først finne pass til Bonnie.

Penger, er også noe man må tenke over. Det koster å ha hund. Ulikt ustyr, mat, for å ikke nevne veterinær. Bare det å skrape bort tannsten og slikt kan koste 2000 kroner. Og dette burde man gjøre jevnlig. Blir hunden din syk, er det bare å brette opp tusenlappene. Veterinær er IKKE billig. Så er det jo forsikringer, registrering, vaksiner osv.

Så er det hva hunden krever av deg generelt. Mange velger å kjøpe Rotweiler, Schafer, Border Collie eller de "kjente" hundene fordi de er kule. 

Disse hunderasene krever enormt mye mosjon, og oppmerksomhet. Om du ikke strekker til dette, får du rett og slett en helt forferdelig rastløs hund. Som ikke har det bra i det hele tatt, og mange ender med å avlive.

Jeg har en Cocker Spaniel, og det passer perfekt for meg. Hun kan gå lange turer, men krever likevel ikke dette to ganger om dagen. Hun kan ta det helt med ro noen dager i strekk og gå korte turer og formen min er dårlig, samtidig som at hun kan være med på flere timers tur om formen min er bra.

Folk som ikke tenker over valget av hund, og hva slags ansvar du tar på deg, irriterer meg grenseløst...

Noen som er enig?

- Sara Careface

Haha, for en overskrift. Men jeg har Isabelle og Ida på besøk om dagen, og igår startet vi en diskusjon med gutta. Tydeligvis, så har det seg slik at jenter gjør bare ikke slikt. Vi promper ikke, vi raper ikke og vi bæsjer IHVERTFALL ikke.

Det mener ihvertfall gutta. Vi jentene satt nemlig å snakket om nettopp dette, og vi fikk klar beskjed om at det ikke skjer. Så gutter, dere kan gå rundt å rape og fise, men hvis en jente gjør det, så er det verdens undergang og hun finnes ikke pen lengre?

Isabelle skrev en status om dette igår, og temaet var tydeligvis veldig tabu. ÆSJ. Var responsen fra alle gutta. Haha. Det er litt rart å tenke på at en så naturlig ting skal være så skummelt. Jeg mener, man skal ha folkeskikk. Man skal jo ikke sitte fise som det er, ekkelt er det jo. Litt av et tema da gitt.

Men det er morsomt å tenke at gutta har så trangsynt vinkel på dette.... Hva tenker dere?

- Sara Careface

Det er så vilt å tenke på hva jeg får til om dagen. Jeg har gjort ting jeg ikke har gjort på flere år. Er dere klar over hvor deilig den følelsen er? Jeg har vært stengt i min egen kropp så lenge nå, og ME diagnosen har blitt en del av meg. 

Jeg har lagt alt til rette for at jeg er syk, og har sjeldent planlagt noe før etter klokken tre-fire på dagen. For det er først da jeg begynte fungere. Nå, nå våkner jeg klokken ni av meg selv. Kjempe opplagt, og klar for tur. Klar for det meste, faktisk. 

Jeg er fortsatt mer sliten enn en normal person. Men jeg er fortsatt ti tusen ganger bedre enn hva jeg har vært før. Jeg kan ikke beskrive følelsen for dere engang. Om jeg er frisk? Nei, det tror jeg nok ikke. Det skjer nok ikke bare pang. Men om jeg har blitt bedre? Så absolutt. Jeg kommer fortsatt til å ha dårlige perioder, men kanskje i mindre doser, og kanskje ikke så lenge om gangen. Hvem vet?

Det er isåfall helt fantastisk å føle seg sånn her. Dere aner ikke hvor mye jeg tar vare på hvert skritt jeg går nå, hvert sekund jeg gjør noe jeg ikke har fått til på lenge. Hadde noen spurt meg for en mnd siden om jeg hadde trodd at jeg skulle på joggetur det neste året, hadde jeg bare ledd og ristet på hodet.

Jeg har hatt diagnosen i så mange år nå, at jeg nesten har glemt hvordan det er å være sånn her. Få mye ut av dagen, ha LYST til å rydde. Hvis ting fortsetter denne veien, skal jeg prøve meg ut i jobb igjen, fast. Om det går bra, begynner jeg på skole i Oslo til julaften.

Tenk om det går dere, tenk om jeg endelig får starte på bachelor graden min i filmvitenskap! Åh, det er så utrolig å tenke på. Samtidig vil jeg ikke få opp forhåpnigene mine for mye. Ett skritt av gangen her. 

Poenger er isåfall at jeg ikke har følt meg så bra på 4-5 år, og det er elt fantastisk <3 Uansett hva som skjer, kommer jeg ikke til å glemme de 4 ukene her med mer energi enn jeg har hatt tilsammen på 4 år.

- Sara Careface

Det er fler av dere som har kommentert det, og det er ikke å legge skjul på. De siste ukene har jeg tatt veldig avstand fra bloggen og prioritert andre ting. På en måte har det vært veldig deilig, for nå er endelig formen bra og jeg gjør noe hele tiden. Men på en annen måte, har det vært veldig dumt at jeg ikke har inkludert bloggen i alle de fantastiske tingene jeg har gjort i det siste.

Jeg fikk en liten sånn, "åh, uansett hva jeg gjør på denne bloggen, er det aldri bra nok." fordi jeg fikk klager her og der. Isteden for å ta de til meg, og gjøre ting bedre, valgte jeg å heller trekke meg litt og litt mer unna. For å ikke tenke på at jeg glemte fokusere på alle de hyggelige kommentarene jeg får, om hvor bra jeg blogger. Jeg hang meg opp i feil ting.

Mest av alt, så har vel dette gått veldig utover Donna. Hun har stått på som en bloggdronning, og holdt denne bloggen oppe mens jeg har tatt meg fri. All creds til henne, men dette har jo selvfølgelig vært ensomt og slitsomt i lengden. 

Poenget er at idag går dagen min til blogg. Jeg skal gå rundt å finne inspirasjon, og sette meg tilbake til denne verden igjen. Jeg har vært skikkelig dårlig på å kombinere den bra formen min, men bloggen. Ja, det er helt riktig at det har skjedd noe hver eneste dag og jeg har vært mye rundt omkring. Men det er jo nettopp dette som er verdt å blogge om.

Så jeg vil bare si unnskyld til dere alle, og spesielt Donna for at jeg har vært litt fjern fra denne siden i det siste, og jeg vil bare meddele at jeg skal prioritere bloggen mye mer framover, og vi er også snart igang med Doktor Love Sara, tøffe diskusjoner og mange andre godsaker fra denne frøkna :-)

 - Sara Careface

Den siste måneden har vært helt fantastisk for meg. Jeg har seriøst gjort noe hver eneste dag nå, nonstop. Og ikke bare småting. Jeg har vært ute, på fester, med mange folk, kjørt rundt, you name it. "Dette høres da normalt ut" tenker sikkert mange. Men for meg, er dette langt ifra normalt.

Sist gang jeg har hatt så mye energi... Jeg kan virkelig ikke huske sist gang. Dere vet jo jeg har diagnosen ME, og at livet mitt er helt på stopp/vent. I desember var jeg jo helt sengeliggende, og orket ingenting. Det er jo ikke lenge siden!

Som oftes pleier vinteren og være værst for meg. Og jeg pleier alltid være innlagt på sykehus i januar/februar fordi jeg er så utmattet at jeg trenger en maskin som kan mate meg. Og nå.. Nå danser jeg meg gjennom husarbeid! Er det virkelig mulig?

Det er så deilig, at jeg ikke kan beskrive det engang. Jeg har jo selvfølgelig hatt bra perioder under sykdommen, men aldri sånn her. Aldri så lenge. Jeg sitter bare å venter på å få et "tilbakeslag" og bli straffet for at jeg har gjort mye. For det er alltid sånn det er. Men nå har jeg ventet, uke etter uke. Og jeg er fortsatt full av energi. 

En del av meg tenker: wow, er jeg på vei til å bli frisk? Denne sykdommen forsvinner jo like uvitende som den kommer. Man vet ikke hvordan man får det, og man vet ikke hvordan man blir kvitt det. Men folk blir friske, det er alt jeg vet.

Det er skummelt av meg og tenke sånn. Jeg vil egentlig ikke tenke slik, fordi jeg er redd for å bli skuffet. At jeg ikke snart får en "dårlig periode" er så usannsynlig å tenke. Men hva om ting blir bedre framover da? Hva om jeg faktisk.. om ikke blir frisk, men får diagnosen i mindre grad ? Det er jo helt villt og tenke på.

Jeg sier hele tiden at jeg VET jeg skal bli frisk en dag. Hva om den dagen kommer snart?

- Sara Careface

Dette tror jeg er den første valentines dagen min siden barneskolen der jeg ikke har kjæreste. FUUU, sa Isabelle. SÅ DEILIG, sa jeg. Sånn helt ærlig. Dette blir en dag uten forhåpninger og skuffelser for engangsskyld. Selvfølgelig er det ingen bedre måte å feire valentine på enn med kjæreste og blomster, men jeg har faktisk aldri opplevd det.

Jeg har ingen spesielle minner fra valentine, selvom jeg alltid har hatt kjæreste. Det er i grunn mer depressivt, er det ikke? Så idag har jeg egentlig bare gått rundt å smilt hele dagen, kjørt forbi søte kjærestepar som leier hverandre, sett gutter som har handlet blomster på butikken. Idag er en dag i kjærlighet!

Og hvor koselig er ikke det da? Må le av alle statusene på facebook. "Valentine er teit. Om man elsker noen, skal man gjøre det hver dag." Hallo, hva er galt i å sette av en hel dag slik som denne, og bare virkelig sette pris på hverandre? Selvfølgelig er det noe man skal gjøre hver dag, men hva så om denne dagen får lov til å være enda litt mer spesiell?

Nei, alt i alt er valentine ekstremt koselig. Singel eller i et forhold, mener jeg.

Hva er deres planer for dagen?

- Sara Careface

Det var noen som spurte om jeg kunne legge ut litt barnebilder av meg selv, så da fant jeg fram litt av hvert fra babyboka mi.. hehe :-)

Denne frøkna ble født 28.09.92 og dette er første bilde med mamma og pappa.

Her er en av de første gangene jeg klarte stå rett opp og ned i senga, veldig forundret, som dere ser.

Søsteren min er bare 3 år eldre enn meg, og passet ofte på meg. Jeg ble også kalt for bøllanilsen og ruskesara, fordi jeg alltid gjorde så mange rampestreker...

En gang jålete, alltid jålete? Elsket å kle meg ut, her var inspirasjonen spicegirls. haha!

3 års bursdag, tror jeg :-) Hah, som dere ser har jeg alltid hatt føflekken i panna!

Dyr har uten tvil alltid vært en stor interesse <3

Samme med dans. 

Her er jeg med storesøter og kusine hos mormor. Vi hadde pysjamasparty der hvert år :-)

Og som dere ser, hadde jeg ganske lyst hår..

Handa mi når jeg var 2 år, og nå..

Så da har dere fått et lite innblikk. Det er egentlig ganske rart å tenke på. At vi alle har vært sånne små mini mennesker. Små babyer som ikke aner hva verden er. Hva man har i vente. Hvordan livet blir. Jeg lurer på om det var slik jeg så for meg at alt skulle bli... Vet ikke om jeg har forandret meg så mye jeg..

Ser dere det er meg? hehe :-)

- Sara Careface

Siden det er morsdag idag, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om min mamma, og mammaer generelt. Jeg mener, det er tross alt de som gir oss liv. Det at mammaer har valgt å sette liv til noen, og ta fullt ansvar for et menneske er jo ganske utrolig å tenke på.

Mammaen min er uten tvil helt fantastisk. Hun er ei jeg kan snakke med om alt og ingenting, og ingenting er for flaut å fortelle til mamma. Vi er så like på mange måter, og hun er ikke bare en mor og rollebilde for meg, men også en av mine aller beste venner.

Mødre er virkelig fantastiske. Jeg sitter enda med den tanken om at de er superhelter med superkrefter hele gjengen, og det er vel derfor jeg blir litt ekstra sur om noe ikke går som det skal med mamma. Haha! 

Mamma har virkelig holdt ut med meg gjennom forferdelige morgengrettende stunder, fjortisperioder, hormonbomber, og alle fasene jeg har gått gjennom. Vi har hatt perioder der vi bare har kranglet, og perioder der vi ikke har klart være uten hverandre. Men slik er det jo, mener jeg.

Jeg gleder meg virkelig til den dagen jeg skal bli mor til en liten en. Om jeg gjør en halvparten så bra jobb som min mor da, er jeg stolt. For mammaen min er virkelig fantastisk. Ingen forstår meg bedre enn henne, og hva enn som skjer vet jeg at jeg alltid kan reise hjem å få kjærlighet <3.

Så gratulerer med dagen til alle mødre der ute, og spesielt gratulerer til mammaen min, som jeg vil påstå at har lagd en ganske ok frøken som sitter her og smiler pga god oppvekst! hehehe.

(Og sorry mamma, du la ut gamle bilder av meg når jeg fylte 19, så da ble det payback)

- Sara Careface

Vol 1. kan dere lese HER. Slutten: Det var utrolig rart å gå fra en skole med 700 elever til å komme til en skole med hele 68 elever, der alle kunne navnet til alle. Alle visste hvem hverandre var, og alle visste at jeg var innflytteren.

I min nye klasse var det rundt 5 jenter. Lene Mari, som dere kanskje har fått med dere hvem er, var en av de. Vi fant kontakten veldig greit, men de andre jentene i mellom hadde mange krangler å gikk fast til møter hos rektor. Jeg som var ny, endte med å sitte alene fordi jeg ikke ville ta sider. Det var fler ganger jeg gråt før jeg skulle på skolen, og alt jeg ville var å reise tilbake til Oslo. Til vennene mine, til merkeklærne mine. Derfor valgte jeg å bytte barneskole, til Nordre Oppdalen.

Nok en gang, var det en ny skoledag. Jeg hadde bodd på Hadeland i rundt 3 måneder nå, og hadde enda ikke funnet noen å være med. På Nordre ble jeg tatt godt imot, selvom de fleste ristet litt på hodet av meg. Jeg hadde kommet i kledd kun rosa, og snakket jo tross alt "alt for pent"

Når jeg var i Oslo, lo de fordi jeg snakket så bredt, og sa ting som "gossin" og "i morra". Når jeg var på Hadeland lo de fordi jeg snakket pent sa ting som "tannpasta" og "blyantspisser". Nok en gang var jeg midt i, og som jeg tidligere sa, var jeg fryktelig påvirket av Oslo og miljøet jeg var i der.

Jeg ble blandt annet truet med bank av noen jenter som gikk på ungdomsskolen, fordi de mente jeg hadde "stjelt stilen" til ei anna jente jeg ikke visste hvem var en gang. Fordi vi hadde så like klær? 

På Hadeland kjenner alle, alle. Alle kunne navnene til hverandre, og alle var som regel gode venner. Jeg begynte stortrives i den nye klassen min, og jeg husker jeg hadde det utrolig morsomt når jeg sa til de i Oslo som hadde sånn 30 gutter i klassen at jeg hadde vært sammen med 50% av gutta i 7.klasse her. Det var altså EN, fordi de var hele to gutter i klassen.. hahaha. 

Jeg overdriver ikke når jeg sier at det var en helt annen verden for en elleveåring...

To be continued...

Jeg vil takke for all støtte og kommentarer jeg har fått av dere blogglesere. Det er utrolig koselig at dere bryr dere så mye om bruddet mellom meg og Joakim :-)! Vi har jo på en måte delt mye med dere, med tanke på at vi lagde the boyfriend tag videoene osv, så jeg skjønner det kom som et sjokk på dere også.

Ting går greit med meg, jeg føler jeg blir spammet ned med "Går det bra eller?". Selvfølgelig går det ikke topp, men man gjør jo det beste ut av situasjonen. Alle vil ha meg med ut og få meg til å tenke på andre ting, men helt ærlig.

Jeg syntes at når det blir slutt, skal man virkelig få lov til å sitte for seg selv å gråte litt! Man skal få lov til å se på chick flicks filmer, spise is og høre på triste sanger. Titte gjennom bilder og syntes synd på seg selv. Man har tross alt mistet/gitt slipp på en person som akkuratt var hele verden din.

Det er jo så fryktelig unormalt, åssen alt plutselig blir. Selvfølgelig skal man få sutre litt! Så folkens, om dere har noen der ute som går gjennom det samme som meg. For guds skyld, reis dit med iskrem og daffeklær, og sitt inne og gråt sammen litt... Det burde ikke være tabu og si det.

Hvis dere skjønner??

- Sara Careface

Når vi er mindre er alt vi vil i hele verden å vokse opp. Jeg husker når jeg var i slutten av barnehagen, gleder jeg meg så utrolig til å kunne begynne på barneskolen, så jeg ikke måtte avtale å ha med venner hjem på forhånd, men jeg kunne bare ringe å spørre. Når jeg gikk på barneskolen gledet meg meg såååå fælt, til å få lov til å reise alene på butikken, eller kunne få reise alene på en date.

Når jeg begynte på ungdomsskolen, gledet jeg meg til å bli voksen nok til å få lappen, kunne reise på ferie, bli gammel nok til å drikke. Vgs var alt jeg ønsket å starte mitt eget liv, flytte ut, få en jobb og bli STOOOR.

Hele veien har jeg bare gledet meg til å bli voksen. Nå er jeg det. Jeg er snart 20 år, og det er skummelt gå på butikken alene. Og måtte regne ut alt, se på priser, passe på budsjettet i leiligheten. Hva var det jeg gledet meg til igjen?

Nå vil jeg bare krype tilbake til der pappa var den eneste mannen i mitt liv, barbie var min bestevenn og det største problemet i livet mitt var at bamsen min fikk et hull i seg...

Det er rart hvordan alt blir. Livet er fortsatt ungt, og det er sååå mye igjen å oppleve. Og fortsatt mye jeg gleder meg til. Men det å gå inn i voksenlivet er virkelig tøft. Og jeg vet at mange av dere blogglesere kanskje er litt yngre enn oss, og da mener jeg det virkelig..

Ta vare på den tiden der dere må snike dere ut bakdøra og pakke alkoholen i veska inn i klær fordi det ikke skal knirke :-)

- Sara Careface

For et år, 5 måneder og en dag siden ble jeg sammen verdens flotteste fyr. Høy, mørk, kjekk, nydelige store blå øyne og et perfekt stort smil. Hyggelig, morsom, omtenksom og sjarmerende. Jeg ble sammen Joakim.

Vi har nå delt vårt siste kyss, og jeg tenkte det var like gjerne greit å bare skrive det her, så vi er ferdig med det. Idag ble det slutt, til tross for et fantastisk forhold.

I det siste har det vært mye krangling og uenigheter, og selvom det også har vært mange bra stunder er det begrenset hvor mye man orket. Vi snakket lenge idag, og fant ut av at vi fungerer best som venner. Så venner er vi fortsatt, han var tross alt ikke bare kjæresten min, men også min aller beste venn.

Ingen kjenner meg som Joakim. Han har gitt meg så mye godt det siste året, og vi har virkelig opplevd fantastiske ting sammen. Det er selvfølgelig kjempe trist, men noenganger er det bare ikke skjebne. Men dere må vite at jeg kommer meg gjennom dette, og at selvom vi har mistet hverandre som kjærester, er vi fortsatt gode venner og har en god tone :-)

Kjærligheten er absolutt ikke enkel, og når folk kaller det en slagmark er det undervurdering. Selvom jeg kunne ønske at jeg og Joakim giftet oss og fikk mange flotte barn, bygde et liv sammen i framtiden, ble det desverre ikke slik for oss.

Jeg vet ikke åssen bloggingen min blir de neste dagene, men nå vet dere isåfall dette, så håper jeg det går bra.

- Sara Careface

"Du er så lat. Slutt å vær så latsabb da." Skal du kalle meg noe skikkelig stygt, så kall meg lat. Det er ikke rart mange tenker det. For noen dager gjør jeg veldig lite. Og trene? Kan ikke huske sist gang jeg gjorde det.  Og mye for meg.. Det kan være å gå opp og ned en trapp.

Så ja, mange tenker vel at lat er det rette ordet. I det siste føler jeg at jeg har blitt en pessimist. Alt er for vanskelig, jeg finner en hake med hver minste ting. "Nei, det går ikke, fordi du må tenke på at......" også en unnskyldning.  Jeg takker nei til mye. Det kan virke som latskap. Men likevel er lat det styggeste noen kan kalle meg.

Jeg trente hver eneste dag før. Jeg danset flere ganger i uken. Jeg spilte fotball, jeg tok 100 situps hver eneste kveld før jeg la meg. Jeg var den minst late personen du kan finne. Jeg sa aldri nei til oppgaver, jeg tok alltid en utfordring. I 10.klasse omtalen ommeg i årsboka står det: Sara takker aldri nei til en utfordring, og det er alltid like morsomt å se hun utføre den.

Det er rart hvordan ting forandrer seg. Jeg er ikke lat, men når man blir sliten av å gå opp en trapp med denne sykdommen, så er det ikke så mye man får gjort. Hvis man skal kalle meg lat, så får man isåfall si jeg er ufrivillig lat.

Jeg hadde gjort alt for å kunne trene. For å få tilbake den veltrente kroppen jeg engang hadde. Jeg vet at sykdommen stopper meg i mye, men at den faktisk har endret meg som person, er rart å tenke på. Jeg var jenta som aldri takket nei til å være med ut, eller finne på sprell. Men når folk spør om jeg vil bli med nå, tenker jeg bare på hvor sliten jeg blir i etterkant, eller hvor vondt det gjør i kroppen dagen etter. Også takker jeg nei.

Jeg fatter ikke at folk slutter spise, at mange der ute velger selv å være syk. Velger å gjøre kroppen sin dårlig. Jeg hadde gjort alt for å ha energien til en normal person.

Latskap du liksom. Ikke våg kalle meg lat.

- Sara Careface

Det er så vondt å tenke på hvor fort vi kan miste noen. Det skal utrolig lite til. En glatt vei, et uhell, at du snubler i dine egne sko kan være nok til å forlate verden i dette sekund. Eller om hjertet ditt bare stopper.

Idag våknet jeg til beskjeden av at en veldig god familievenn av oss døde spontant. Han fikk hjertestopp uten noe forvarsel, og han er borte. Igår var han her. Det er ikke mange dagene siden jeg snakket med han. Nå får jeg aldri gjøre det igjen.

Jeg begynte å tenke på hvor mye vi tar forgitt. Vi alle har hørt "Lev hver dag som om det skulle vært den siste." Men hvem gjør det egentlig? Vi regner jo med at solen står opp neste dag, den har alltid gjort det. Vi regner med at en ny dag kommer i morgen, for slik har det vært siden vi ble født. Vi regner med alt.

Alt er en selvfølge, og vi tenker sjeldent at noe kan bli "for sent". Vi har jo alltid imorgen, har vi ikke? Hva om vi ikke har det da. Livet er urettferdig, og noenganger blir utrolig flotte herlige mennesker tatt spontant bort fra oss. Helt uten videre, helt uten forvarsel.

Idag er en tung dag for meg, og jeg er forbannet på Gud. Jeg fatter det bare ikke.

Vi må virkelig slutte å ta ting forgitt.

- Sara

Jeg ble helt villt gira igår når tanken slo meg: Tenk om jeg kan gjøre en forskjell? Dyr kan ikke si ifra selv. Vi må si ifra for de. Ble mottoet mitt for kvelden, og jeg satt lenge og tenkte hva jeg kan gjøre.

Det finnes tusen "Vi som er imot dyremishandling" facebook sider osv osv, men jeg føler at det er veldig lite som blir gjort. Jeg skulle gjerne bare endret loven. Tenk at hun damen drepte ti-talls av hunder, og straffen lød: Du får ikke lov til å ha hund igjen.

Men så enkelt er det ikke. Det er sikkert 100 tusen andre lover folk er misfornøyd med. Men NOE må da kunne gjøres, noe som kan ha en påvirkning. Om jeg får til noe som redder kun ETT dyr, så har jeg faktisk isåfall reddet ett liv.

Jeg bare meddeler at jeg er i full gang med å prøve få til et prosjekt som er i mot dyremishandling, og jeg håper at jeg snart kan dele informasjon med dere, og at dere er med på å løfte dette opp!

Når jeg først har denne bloggen, kan jeg bruke den til noe nyttig som dette, hvor utrolig hadde det ikke vært om vi sammen hadde fått til et prosjekt som kan gjøre en forskjell?

Når det er sagt, forslag til hva vi kunne gjort taes hjertelig imot!

- Sara Careface

Åååh, jeg blir så sur hver gang jeg leser noe som omhandler DYR og MISSHANDLING i samme setning. Fant en artikkel på dagbladet som virkelig gjorde meg sinna.

En dame fra Åsnes er tidligere dømt i 2010 etter at mattilsynet var på eindommen hennes og fant 39 hunder som var ihjelslått, skutt eller kvalt. De som levde var i så dårlig form at de måtte avlives på stedet. Hun er en skikkelig kjerring med andre ord, uten hjerte.

Dommen: Hun fikk ikke lov til å ha hund i Norge mer. Bare det irriterer meg. Er det dommen? Er det alt for å gjøre slik? Jeg mener helt ærlig at å misshandle hunder og dyr på den måten, burde bli tatt like seriøst som å misshandle et lite uskyldig barn. 

Ikke bare nok med det, men de hadde også vært der i 2008. Og da hadde hun hatt valper i fryseren, og tilsammen 48 hunder hun hadde misshandlet. Også fikk hun denne lille dommen, først 2 år etterpå? Jeg klikker!

Så kommer det værste. Hva gjorde hun? Jo, hun flyttet til Sverige og skaffet seg hunder isteden. Der driver hun oppdrett og har valpekull. Og det står klart og tydelig at de er redde for videre misshandling og det er mange som har meldt inn at valpene hennes bare "forsvinner".

Dere kan lese artikkelen HER, for de som ønsker mer informasjon. Nå syntes jeg det virkelig er på tide at lovene rundt dyremisshandling kan bli litt strengere, dette er ikke til å tro.

Er det fler som er med på å møte opp på gården til denne kvinnen? Fy søren så forbanna jeg er!

trykk gjerne på liker-facebook knappen vår og del dette videre.

- Sara Careface

Man sier det at man trenger ikke penger, så lenge man har kjærlighet. At man bare kan være så rik man bare vil, men likevel være ulykkelig om man er alene. Eller så kan man ikke eie en eneste krone, så lenge man har hverandre. For så lenge du har kjærligheten, trenger du ikke noe mer.

Jeg tror egentlig at begge deler bare er bullshit. Er det en ting jeg hører foreldre krangle mye om, så er det penger. Ja, selvfølgelig er det viktig å ha hverandre. Men uten penger, blir faktisk livet ekstremt mye vanskeligere. Isåfall i den verden vi lever i idag, man kan ikke gå på do offentlig engang uten å måtte betale jo.

Det er trist å si, men jeg tror man glemmer verdiene hos hverandre, når alt må handle om penger. Jeg merker det selv etter jeg har flyttet, hvor utrolig mye energi det kan ta til tider, og alltid tenke penger. Jeg må tenke på mat, sette opp budsjetter, passe på husleie, betale regninger. Det suger hardt, å ikke ha masse penger jeg bare kan bruke på hva jeg vil. Penger jeg kan shoppe bort.

Jeg kan feks ikke bare reise til Isabelle eller andre når jeg vil, fordi jeg egentlig ikke har råd. Jeg har ikke alltid råd til å se veninnene mine, fordi det koster penger å komme seg til de. Hva hjelper det da, om du har kjærlighet, men så lenge du ikke har penger, får du ikke sett det?

Jeg tror man desverre er avhengig av å ha både penger og kjærlighet. Desverre føler jeg de ordene på starten av dette innlegget ikke er realitiet. 

Hva tror du?

- Sara Careface <3

Sjalusi er det værste jeg vet om. Jeg snakker ikke om en jente som er sjalu pga kjærestedrama, jeg snakker først og fremst og generell sjalusi i hverdagen. De som ikke klarer å unne noen andre noe godt, de som rett og slett bare MÅ slenge en drittkommentar fordi andre er stolte av noe.

Feks på facebook her, så var det ei som var kjempe glad over at hun fikk fem i snitt. Isteden for å bare skrive gratulerer, og at dette var en kjempe bra innsats, valgte folk å rakke ned, ved å si ting som "lol, som om det er vanskelig, du har ikke vanskelig pensum enda" osv.

Hvorfor gjør man det? Hvorfor kan man ikke bare være glad på noen andre sine vegne? Er det virkelig sånn at vi fikk kan skryte over en ting vi har klart og er stolt av, uten at noen må finne noe negativt med det?

Når jeg feks ble tatt med i Miss Teen Norge i 2007, var dette kjempe stort for meg. Jeg var helt i hundre, fordi jeg hadde blitt plukket ut som 1 av 10 finalister, og skulle reise til Bergen. Denne gleden varte ikke lenge. Folk rundt meg gjorde dette til noe kjempe negativt, og hvis noen sa "Miss Teen" i nærheten av meg, ville jeg bare gråte. "Hey, der er jo Miss Teen jo", "Hahaha, Halla Miss Teen."

Dette som egentlig skulle være en kjempe stor og lykkelig hendelse i mitt liv, ble en ting jeg var flau over. Hvorfor gjør andre det? Greit nok, så er det kanskje ikke deres greie å være med på noe slikt, og de kan bare syntes det er så teit som de bare vil. Men hvorfor kan de ikke unne andre den gleden da, som er fornøyd?

Det finnes ikke et bedre svar enn sjalusi. Og greit nok om man er sjalu, man kan bare være så sjalu man bare vil. Men at du lar det gå utover den personen du er sjalu på, er bare skikkelig dårlig gjort. Da kan man heller holde deg for seg selv.

Eller hva syntes dere? Opplevd noe lignende?

- Sara Careface

Kvelden før kvelden er her, og vi alle sitter vel venter på den store dagen. Julaften. Av en grunn, så syntes jeg julen er så magisk. Alle de flotte lysene, gavene man gir til hverandre, gleden man skal dele. Julen er ulik noen annen helligdag, det handler om å gi, å glemme det å få noe tilbake.

Hvis det ikke skjer på julaften, når skjer det da? Har alltid jeg tenkt. Så hvis dere har noe på hjertet, noe dere lengter etter å si, få ut. Gjør det nå. Det er nå den magiske tiden er, det er nå det handler om å ta vare på hverandre mer enn noe annet.

God jul <3

- Sara Careface

Unnskyld meg, men jeg er så sint over disse hendelsene. Det er en dame som bor her et sted, og hun bruker burka. Helt i orden det, men den er tross alt helt svart. Og veldig dekkende. Og hver eneste gang jeg kjører på kvelden, så møter jeg på henne, og kjører nesten over henne! Fordi hun ikke bruker refleks. 

Jeg har opplevd det flere ganger, og ikke bare med henne. Det er ille nok når de i vanlige klær ikke bruker refleks når de er ute i mørket, men burka i tillegg, da er det faktisk ganske vanskelig å se. Er det slik at de ikke får lov til å bruke refleksvest eller noe?

Jeg har ikke helt satt meg inn i det, men alle burde jo bruke refleks, spesielt hvis man har på seg mørke klær. Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte så mye over dette før jeg fikk lappen selv, så jeg ser jo på en måte den.. Men det er så skummelt å kjøre å møte på noen på den måten, og hun er ute hver eneste kveld med hunden, jeg får helt noia.

Får seriøst lyst til å stoppe for å kjefte. Har ikke på noe måte noe imot burka, og som jeg sier så gjelder dette alle. Men enda viktigere når du går med burka da, for guds skyld! Det finnes jo ikke noe mer dekkende svart... Ahh...

Plis hvis dere er ute å går om kvelden, bruk refleks!

OBS!!! Jeg har ingenting i mot burka, men dette innlegget er spesielt rettet mot dette, fordi det er hun med burka jeg har møtt hver kveld, og holdt på å kjøre over. Hadde det vært en annen, hadde det handlet om dette. Jeg snakker først og fremst om hva som fikk meg til å tenke over dette, for å så fortelle at ALLE burde bruke refleks, burka eller ikke. Nå får dere gi dere.

- Sara Careface

Ja, dere leste riktig. Overskriften er noe jeg opplevde her om dagen. Noe helt sykt! Bare for å forklare kort, så følger søvnvansker med i diagnosen ME, og når jeg skal noe viktig neste dag og trenger sove lenge pleier jeg ta en sovepille. Jeg har jo kanskje sovet til fem den dagen, også skal jeg opp igjen sju neste dag, det går ikke. Dette er ikke noe jeg er avhengig av, og tar kanskje en pille i mnd. gjennomsnittelig.

Uansett, i forrige uke skulle jeg stå opp tidlig, og valgte ta en pille. Jeg går på Zopikion, og har aldri hatt noe problemer med det. Tok først en som jeg pleier, men den funket ikke særlig.

Etter en god stund, tok jeg en til. Jeg snakket med Isabelle på tlf, og ventet på og bli trøtt. Det hadde jeg tydeligvis også blitt, for jeg husket ikke stort av kvelden når jeg våknet igjen.

Dagen går normalt og jeg titter inn på mobilen min, og finner 15 bilder av gardinen min, og en 20 minutter lang film der jeg snakker til mine egne gardiner.

What?! Jeg ringte Isabelle, og husket dermed alt.. Når jeg snakket med henne, begynte gardinene mine å "fly" . De rørte helt vilt på seg, og det var også en engel inni der med en kniv. Jeg hadde sagt til Bell "Du, unnskyld, men jeg tror jeg må legge på her, gardinene mine prøver å drepe meg."

Hun hadde selvfølgelig bare regnet med at jeg bablet i søvne, og la på. Husker at jeg var helt sykt fasinert av disse gardiene, som drev rørte såpass på seg og fløy! Også skjønner dere... Så fant jeg ut av hvorfor de rørte på seg.

Det var en søt liten alv i gardinene mine. En bitteliten mini alv, og det var derfor de hadde rørt sånn på seg.. Eh, what? Så det er altså derfor jeg filmet og tok bilder av gardinene... Fordi, hallo! Det er ikke hver dag man har en alv på rommet sitt?

(Her er et av bildene jeg hadde tatt)

I filmen sier jeg ting som "Kom frem da", "ååh, så teit.. Du var der jo akkurat" og "deeeer ja".. hahahahah, jeg dør av meg selv. Er det virkelig mulig?

Jeg har aldri opplevd noe bivirkning på sovepillene før, men så har jeg heller aldri tatt to da.. Jeg trodde virkelig det var en alv i gardinen min, og jeg syntes han var sååå søt. Og en skikkelig luring, som drev rørte på de hele tiden.

På videoen er det selvfølgelig ingenting annet enn en gardin som henger helt stille, og en utrolig dum og fjern Sara som snakker med den -.-

Tenkte jeg skulle redigere sammen filmen, og legger ved der jeg snakker, hvis dere vil se!! Hysterisk morsomt, men filmet med iphone, vet ikke hvordan jeg får redigert??? Help?

Uansett, selvom alven var ekstremt morsom, skal jeg aldri ta to piller igjen gitt.. Drug-addict.

- Sara Careface

8 dager igjen, julen nærmer seg med storskritt <3 En ting som er veldig viktig for meg, og sikkert mange andre, er juletradisjoner <3 Hva blir vel julen uten alle de viktige tingene du gjør hvert eneste år?

Jeg tenkte vi kunne dele litt tradisjoner med hverandre! Kanskje vi får oss noen nye? Blir litt inspirert? Isåfall, så kommer vel julestemningen fram ved å mimre litt :-)

Her kommer noen som er viktig for meg:

1. Se på disney og tre nøtter til askepott om morningen med julestrømpa.

2. Grøt til frokost, med mandelpremie.

3. Få åpne EN liten pakke om morningen, resten er til kvelden.

4. Spise pinnekjøtt, medisterkake og englepølser.

5. Selvfølgelig overspise så mye at du aldri tror du klarer spise igjen.

6. Når vi skal åpne pakkene, må først alle deles ut, så alle har hver sin haug. Så går vi på rundgang, der en og en åpner pakke, og den minste starter.

Nissen var også en viktig del for meg, men ifjor var første gangen uten.. Jeg kan ikke kladre noen, vi er tross alt bare store barn i huset i år. Men det var rart uten nisse :( haha...

Hva er dine viktigste juletradisjoner? <3

- Sara Careface

Kjære dagslys.

Jeg ser deg ikke stort lenger, og jeg må innrømme savnet begynner bli stort. Vi går i en mørk tid, og du forsvinner så fort. Øyelokkene mine er for tunge til å se, kroppen er for sliten til å gå mot vinduet innen det er forseint.

Når dagen min starter, er du allerede borte, lyset. Du er bare en dag, men når man aldri ser deg lengre, ser man virkelig hva man har.

Kjære dagslys.

Jeg håper jeg snart kan se deg igjen. Jeg håper jeg kan se solen de timene den er oppe, å føle lyset reflektere i stuen. At dagen ikke forsvinner lengre, og at natten er søvnig og lett.

For jeg savner det....

- Sara Careface

Jeg har endelig klart å komme meg tilbake i leiligheten, for de som lurer. Reiste hjem på søndag, og formen er litt bedre. Men idag våknet jeg med migrene, og har ligget i mørket stort sett hele dagen.

I tillegg til det, skjer det mye dritt idag, og jeg sitter å føler meg en blanding av veldig lite verdifull og brukt. Mer vil jeg ikke gå inn på det, men idag er det min tur til å være emo, for å si det slik..

Hvordan kan en person du stoler så mye på, bare drite i deg på den måten? aaaah. Nå håper jeg at formen kommer seg snart, for julevasken må bli tatt her. Synd jeg ikke har noe julepynt da, haha.

OG, jeg vet ikke åssen føret er hos dere, men her er det isbane hvor enn du er. Skikkelig guffent å kjøre ute nå, ihvertfall med tanke på at dette er min første vinter. Mannet meg opp til å rese på butikken, men tenkte "aldri igjen".. 

Glemte julekalenderpakken min hjemme også, fml.

- Sara Emo Careface

Tenkte jeg skulle dele opp denne historien i 3 deler . For dette definerer virkelig den personen jeg er idag :-)

Som mange av dere vet, så bor jeg på Hadeland. Men en ting jeg aldri tror jeg har nevnt her, er at de første 10 årene av livet mitt, bodde jeg i Oslo. På Norstrand, rettere sagt.

Som liten var jeg ekstremt bestemt. Og egentlig litt påvirket. På min barneskole var det 700 elever, og i mitt trinn, 90 stykker. Jeg oppdrettet bla en sminkeklubb, der kun de uten bolleskinn fikk være med. (Ironisk nok, hadde jeg dette selv). Jeg var opptatt av merkeklær allerede som 9 åring, og jeg husker det kuleste var Miss Sixty. Jeg var veldig ung, men var likevel på "dates" og trodde jeg var en liten barbie. Hadde selvfølgelig alltid kjæreste....

Når mamma og pappa bestemte seg for å flytte gikk jeg i 5.klasse. Jeg følte meg likevel som en voksen dame i en liten kropp. Tanken på å flytte til landet var ok, fordi jeg drev med hest. Men jeg trodde virkelig at alle gikk i snekkerbukse der, og strå i munn. 

Da vi endelig fant huset vårt på Hadeland, og jeg hadde tatt farvell med alle fra Oslo, gruet jeg meg. Det eneste jeg tenkte i forbindelse med "landet" var innavl, og møkkete klær. Jeg var jo en skikkelig jentejente, hvordan skulle dette gå?

Første skoledag var... nervepirrende. Jeg ble møtt med skilt over hele skolen som klassen hadde lagd "Sara Emilie, denne vei" så jeg skulle finne fram til klasserommet. Haha. Jeg husker bla en gutt som spurte om jeg hadde "kvesser". Eh, kvesser? Nei, jeg har ingen kvesser, sa jeg. "Jamen.. Den står jo der?" Kvesser var altså blyantspisser, og pussegummi var hviskelær... sukk.. Jeg følte meg ekstremt alene, og helt anderledes.

Det var utrolig rart å gå fra en skole med 700 elever til å komme til en skole med hele 68 elever, der alle kunne navnet til alle. Alle visste hvem hverandre var, og alle visste at jeg var innflytteren.

To be continued...

- Sara Careface

De siste dagene har vært utrolig mørke for meg. Formen har vært kjempe dårlig, og idag lå jeg i senga til halv seks på dagen. Planen var egentlig å kjøre til Joakim idag, men med denne formen funker jo ikke det. Ikke trodde jeg at jeg skulle klare ta bussen heller, med alle lydene. I det siste har det blitt veldig mye avlysning av planer, og det gjør ikke akkurat ting enklere for meg.

(haha, hver sin sjarm?)

Så nå må jeg bare innrømme at jeg er ganske stolt. Jeg klarte å komme meg til Joakim med buss, og takk og lov for det. Denne gutten gir meg tross alt masse energi.

Som sagt, har de siste ukene bestått av mange avlysninger. Og jeg har vært ganske langt nede. Fra og med idag, skal jeg endre hele tankegangen min.

Fra nå av skal jeg være glad og stolt over de dagene jeg orker noe, isteden for å være skuffet og lei meg over de gangene jeg ikke klarer fordi formen ikke tillater det.

Selvfølgelig er det synd at jeg ikke får gjøre alt jeg vil, men nå skal jeg søren meg heller sette pris på de gangene det går. Isteden for å gråte over de dagene jeg ligger inne. Så får folk heller bare være sure, fordi de ikke forstår. AMEN!

- Sara Careface

Kjære Scot.

Når du kom til familien vår for mange år siden, ble du raskt alles midtpunkt. Du var lydig, leken, med stor personlighet å mye å tilby. Du var ekstremt glad i kos, kanskje litt for mye. Lurer på hvor mange kaffekopper du har sølt fordi du har slengt hodet ditt under armen min.

Du har vært med i NM lydighet, og alltid vært ekstremt smart. Det er slik jeg vil huske deg. Klok og ærlig. Jeg kommer heller aldri til å glemme hvor morsomt det er når vi har hatt valper, og hvor ekstremt ekle du syntes de er. Haha, Du hopper opp i sofaen så fort du ser en. Visste ikke at det fantes valpefobì, really. 

At ditt liv skulle ende i at du ble så syk at du tilslutt ble blind, er veldig vondt på tenke på. Å vite at du ikke klarte løpe etter ballen lengre, fordi du ikke visste hvor den var. Eller at du ikke så katten, når den lå rett forran deg. Det er ikke noe hundeliv å leve, når du alltid har vært en brukshund og trent timer hver dag.

Vi så raskt at du ikke trivdes. Hadde du vært en sofahund hadde det vært en ting, men du har alltid vært den fabelaktige Scot som alltid var i aktivitet.

Idag, 24.11.2011 forsvant du videre til himmelen. Jeg tviler ikke på at synet er bedre enn noensinne, og at det er 1000 baller å leke med.

RIP Scot <3

- Sara Careface
 

De fleste som kjenner meg, vet hvor håpløs jeg er. Men det er ikke noe jeg pleier skrike ut på denne bloggen. Jeg har verdens værste uvane, som bare har blitt værre med årene. Jeg har verdens værste kosthold.

Bare så dere vet hva en vanlig matdag for meg er: Frokst er loff og ost, lunsj/middag er pølser og pizza, kvelden er igjen loff og ost. All drikke til maten består av Cola, gjerne 1 1/2 liter om dagen. Jeg spiser også kjeks/sjokolade og potetgull ved siden av.

Det startet egentlig når jeg fikk ME, og matlysten forsvant. Jeg spiste ekstremt lite, fordi jeg var så sliten. Legen min sa at hun heller ville se meg spise grandis hver dag, enn ingenting. At det var viktig at jeg fikk i meg mat, noe som fristet. Når du har ekstremt liten matlyst.... Hva tror dere frister mest, fisk eller pizza?

Med årene har jeg ikke hatt problemer med matlysten min. ME`n påvirker ikke matlysen noe særlig lengre, kan jeg innrømme. Jeg kan ikke skylde på sykdommen mer. Men hva tror dere sitter igjen? Jo, alle de dårlige uvanene. Jeg spiser bare drittmat.

For 4 måneder siden, flyttet jeg også for meg selv. Jeg har gått ned i vekt, fordi jeg kun spiser når jeg selv er sulten. Ikke når mamma lager middag, eller noe annet. Jeg var egentlig kjempe bestemt på at nå kunne jeg ha 100% kontroll over mitt eget kosthold, så nå skulle jeg virkelig bli sunnere! Det gikk jo ikke så bra...

Jeg føler at alt det sunne i butikken er ti ganger dyrere, og mer avansert å lage. Jeg vet ikke om dette sitter litt psykisk, eller om det er fakta. Det er isåfall så utrolig mye raskt å lage som er usunt, og da blir det raskt til det.

Det er utrolig synd, med tanke på at kostholdet mitt påvirker sykdommen min. Jeg har ME, og jeg får på ingen måte næringen jeg trenger i kroppen min. Har jeg en delskyld? Kunne jeg vært friskere? En normal person får jo mer energi av næring, selvfølgelig gjelder dette meg også...

Så nå har jeg bestemt meg for å gjøre et forsøk. Jeg skal bytte ut colaen, heretter er det null brus i kjøleskapet. Jeg føler jeg må gjøre det litt gradevis, og ikke bare kutte alt på en gang. Hvis jeg skal gå fra å være Norges mest usunne person til supersunn på en dag, tror jeg at jeg lett faller tilbake.

Så jeg starter med å kutte ut all brus en uke. Så tar jeg det derifra. Og nå har jeg skrevet det på bloggen, dvs at 5000 mennesker leser dette! Med andre ord, no way back.

Har noen sunne tips? Kom gjerne med det!

- Sara Careface

Allerede når jeg ar 12 år la mange merke til hoftene mine. Midjen min er veldig liten i forhold, og hoftene stakk ut. Navn som "pæra" ble ropt ut, og alle syntes det var så morsomt å kjenne på midjen, for å så gå nedover mot hoftene. Woop, det var som holmekollen sin hoppbakke. Jeg har alltid hatt store hofter, og var veldig flau over det. Rumpe og lår hang selvfølgelig sammen med dette.

Her er jeg 7 år:

Når jeg skulle prøve kjoler, var jeg som en XS på overdelen, og M/L i underdelen. Jeg hatet hoftene mine mer enn noe annet på kroppen. Jeg fikk høre at det var skjelett og at det ikke var å gjøre noe med.

Når jeg var 15 var jeg med på miss teen Norge. Modellkarrieren startet smått, og alle sa det samme. Du har 9 cm for mye over hoftene dine, kanskje du vil prøve deg som glamourmodell isteden? Legen min har også sagt: Du kommer isåfall til å føde lett da, med disse hoftene. høhøhø.

Mange av kommentarene knuste meg, og jeg følte meg bokstavlig talt som en pære. Uansett om jeg veier 50 eller 70 kilo, så vil hoftene alltid være like store. Og det plaget meg utrolig.

Grunnen til at jeg forteller dere dette, er fordi jeg vet mange har en eller fler ting på kroppen sin de virkelig missliker. Hoftene var lenge et stort problem for meg, og jeg prøvde hele tiden skjule de. At underdelen min var så mye større enn overdelen plaget meg virkelig.

Men ting forandrer seg virkelig med årene. Jeg har lært meg å elske hoftene mine. Ja, det er ikke alltid like lett å finne klær som passer. Fordi det er så "upopesjonelt". Men jeg digger likevel at jeg har de. Det kalles kvinnelige former, og idag er jeg stolt av det.

I tillegg til det, har vi endelig fått stilikoner som er stolt av sine former. Kardashian søstrene, Jenifer Lopez, og mange andre viser med glede fram sine hofter.

Noen nevner forsatt "pæra". Men med tanke på at jeg nå har fått pupper, føler jeg de kan veie litt mer opp. Og helt ærlig, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Dette er skjelettet mitt, og slik jeg er bygd. Ingen er like, og selvom jeg ofte slår de borti ting og får vondt(haha) så er jeg glad for at jeg er meg.

Og slik burde alle tenke :-) Ting forandrer seg virkelig med alderen, og jeg merker at jo eldre jeg blir, jo mer sikker blir jeg på alt. Man vokser fra seg tankene om å være anderledes, og aksepterer seg selv for den man er.

Hips dont lie.

- Sara Careface

I en alder av 19 år tenker jeg ofte på resten av livet. Er Joakim den jeg skal gifte meg med? Er det virkelig film jeg ønsker å drive med? Når burde jeg få barn? Hvor skal jeg bo i verden? Vil jeg egentlig bo i kalde Norge?

Tusen tanker går gjennom hodet. Hvor er jeg om 10 år? Akkurat nå er livet satt litt på vent, pga ME. Og jeg har akkuratt tatt et stort skritt ut i voksenverden og flyttet ut for meg selv. Men hva vil jeg med livet, hvor ender jeg opp..

Jeg har selvfølgelig drømmer og planer. Men det er skummelt å tenke på. Skikkelig skummelt faktisk!

Jeg savner å være 10 år der barbien min var den dyreste gjenstanden jeg hadde, pappa var den eneste mannen i mitt liv, mamma var en superkvinne som kunne ordne ALT og ingenting var komplisert...

Sukk..

- Sara Careface / Kvinnelig versjon av Peter Pan...

Det er mange negative sider ved å ha ME. Du er rett og slett fengslet i din egen kropp, og har null kontroll på noe som helst. Men hvis jeg skal plukke ut det aller aller værste, så er det hvor mange mennesker jeg må skuffe hele tiden.

Det er som regel slik at jeg gjerne vil få til alt. Blir jeg bedt på fest, sier jeg ja, jeg håper jeg kan komme! Spør noen om jeg vil være med på lunsj, sier jeg at jeg har kjempe lyst. Men jeg sier alltid at jeg må se ann formen. Likevel, satser jeg jo alltid på at det skal gå bra. Man kan jo ikke gå rundt å ikke planlegge noe som helst?

Egentlig er det det jeg burde. Ikke avtale noe som helst. For du vet aldri hvordan formen er. Du vet det ikke før samme dagen, når du våkner. Har kroppen min produsert masse adrenalin i natt, eller ikke? 

Noenganger går det bra, men nå i det siste har jeg måttet avlyse utrolig mye. Og det er kjempe kjipt hver gang jeg må sende en melding til veninner og beklage for at jeg ikke kan delta alikevel. Spesielt når de har lagt opp dagen til at vi skulle finne på noe.

Hvorfor ikke bare si ifra dagen før? Fordi man aldri vet. Du kan selvfølgelig kontrollere det litt, men jeg kan likevel ikke ha gjort en dritt på 3 dager, og ha masse energi dagen før, også våkne helt dass. Man vet aldri!

Jeg har mistet mange vennskap pga sykdommen. Mange slutter å spørre, fordi de regner med at jeg ikke kan. Noe jeg forstår utrolig godt, og ting går selvfølgelig begge veier. Men det blir bare slik, og det er utrolig synd.

Jeg skriver dette fordi jeg vet mange med ME leser bloggen, og jeg lurer på om dere har noe tips om hvordan dere takler dette. Og mange som leser bloggen, kjenner vel også noen med diagnosen. Prøv å forstå at det ikke er så lett å vite noe som helst, og at det ikke er snakk om at man ikke vil.

Jeg vil alltid, det er det som er problemet. Jeg vil og sier ja, og ender med å måtte takke nei. Det er utrolig frustrerende!

- Sara Careface

Vi prøver alltid å være noe vi ikke er. Jenter med rett hår vil ha krøller. Jenter med krøller vil ha rett hår.

Her sitter jeg med grønne fargelinser, rettet ut hår, hair extensions.. Jeg er absolutt denne typen selv. Jeg blir rastløs når det er lenge siden det er noe "nytt" med meg, og jeg vil hele tiden prøve ut noe anderledes. Noe jeg ikke allerede har.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan vi ikke bare se oss selv i speilet, og tenke: WOW, det her er akuratt slik jeg vil være. 

Jenter er vel kanskje værst på dette. Men det gjelder jo i grunn alle. Er det media som påvirker oss? Er det menneskene rundt oss. Vi klarer alltid å se så mye pent i alle andre, men så utrolig sjeldent i oss selv. Det er trist.

Føler du det sånn?

- Sara Careface

Connie linket meg en veldig veldig vond sak, som VG har lagt ut. Jeg er så sint, og sur og frustrert at det ikke går ann. Og jeg vet ikke hvor jeg skal starte engang! Jeg vet jeg akkurat skrev om pels, og at dette blir mye om dyr. Men hvordan kan vi la dette skje? Jeg kan ikke unngå å skrive om dette! Dette er jo dyrenes Hitler!

I Japan gasses det 250 0000 kjæledyr i året, i såkalte bedrifter som kalles hokenjos. Det er 8 slike senter i Japan, og gjennomsnittelig dør 505 dyr der hver dag. Grunnen til dette, er fordi at de kun er ute etter det beste, og det som er siste mote. De som ikke er søte nok, eller som kan bli solgt for en god nok pris, må dø. Siterer: Det tar rundt ti minutter før bjeffingen stilner. Etter ytterligere tjue minutter går klynkingen og rykningene over i full respirasjonsstans og død i «drømmeboksen», en eufemisme for gasskammeret som sakte fylles av karbondioksid

Er det virkelig mulig? Dødsmerket: Hunder som har vært der mer enn 7 dager får rød hyssing rundt halsen - et tegn på at de skal ende livet på dette gulvet.

Hunder og katter som er "bra nok" blir plassert i slike bur i dyrebutikker og solgt for flere tusen kroner.

Jeg merker jeg blir så hjelpesløs. Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi redde så mange dyr? Dette er jo massemord. Det værste av alt, er at prosessen er lovlig i Japan. Det drives av myndighetene!

Dette er ikke leketøy! Dette er ikke noe man bare kaster og skaffer seg noe nytt av. Dette er kjæledyr, med følelser og tanker. Jeg syntes ikke dette er drøyt av meg å sammenligne med dagens Hitler. Vi lever i 2011, at dette virkelig skjer! 

Denne hunden er dødsdømt, og står inne i det såkalte "drømmekammeret" som snart fylles opp med karbondiksid slik at dyret kveles. Hunden er bare ett av flere hundre tusen offer for landets kyniske kjæledyrshandel....

For dere som vil, så kan dere lese artikkelen HER.

Jeg håper virkelig hele verden over reagerer på dette, og at vi kan finne en måte på å stoppe dette.. Jeg har virkelig ikke ord!

- Sara Careface

Jeg fatter ikke at folk klarer å gå med pels. Bare jeg har på meg fuskepels får jeg nesten litt vondt. Tenk at noen kan gå med noe som engang har vært et dyr? Et dyr som har dødd, fordi du kan ha det over deg. Vi har alle sett filmene, og de tragiske bildene av dyremisshandlingen som foregår rundt pelsindustrien.

Det sier seg selv at de avler dyr, bare for å kunne myrde de å putte de på en kåpe. Åh, jeg får vondt bare jeg skriver om det!

Tanken på at så mange dyr lider fordi andre mennesker vil ha en pen pelskåpe gjør meg uendelig kvalm!

Man går faktisk med et dødt dyr. Hvordan har vi egentlig kommet til det punktet at dette er fashion? Det værste for meg, er å tenke på hvordan disse dyrene blir behandlet. De blir puttet i bittesmå bur, og rett og slett misshandlet til de skal få revet av skinnet sitt. Søte små kaniner, som vi egentlig skal ha i huset vårt! 

Jeg og Donna har fuzzyheads luer, som dere kanskje vet.

Og i tillegg til at disse luene er enormt søte, så støtter de kampen mot dyremisshandling. Dette er selvfølgelig fuskepels, og de driver noe som kalles product blue. Så når du kjøper en slik en, går en del av beløpet til å hjelpe isbjørner, leoparder, ulver og pandaer. Fashion and passion!

Jeg håper virkelig ingen av våre lesere går med pels!

Hva syntes dere om ekte pels?

- Sara Careface

Først og fremst, så vil jeg bare virkelig takke alle søte der ute, som har gitt varme ord og brydd seg, når det kommer til dette med mulig kur for ME-diagnosen. Det løfter meg virkelig, alle dere der ute som håper med meg :-)

Tenkte jeg skulle dele litt tanker med dere, for sist gang jeg nevnte noe, var jo midt oppi sirkuset og denne videoen ble lagt ut: 

Mange av dere har spurt i etterkant: Blir du frisk nå? Skal du teste det? Har du prøvd det før?

Saken er slik, at dette er kanskje et stort skritt inn i noe fantastisk, men det er fortsatt veldig mange skritt igjen. Og som de selv sier, det kommer til å ta lang tid før denne medisinen kommer ut til alle. Mest sannsynlig flere år. Hittil er det kun noen forsøkskaniner som får æren av å teste, også må det nok gjennom mye forskjellig før det i det hele tatt blir aktuelt for noen andre.

Men likevel er det er stort håp for alle oss syke der ute. Og noe av det viktigste for meg, er at det nå er bevist at dette er INGEN psykisk sykdom. For det er det som har dratt meg ned mest. Kommentarer fra folk som tviler "Jamen, hvorfor orker du det og ikke det daa", "Eh, alle er jo trøtte om morran da, lol" ... Det at det nå er satt som en autoimmunsykdom slik som feks Lupus, er veldig godt.

Også gir dette en stort håp om at man en gang kan leve som alle andre :-) Men igjen, det betyr ikke at det skjer i morgen...

- Sara Careface

Hvor er Sara Emilie Tandberg om 15 år? Tiltross for at jeg de siste årene har ligget flat ut med ME, har jeg likevel drømmer. Likevel ser jeg en framtid, der jeg er frisk og kan gjøre som alle andre. 

Om 15 år er jeg 34 år. Jeg har et stort hvitt hus som jeg eier. Innvendig skal det se ut som et sommerhus med lyse lette farger, gardiner som blafrer, og roser i vinduskarmen. Jeg skal ha en ektemann. En mann med et smil rundt munnen og en jobb han trives med. En familiefar og en håpløs romantiker. Denne mannen heter selvfølgelig Joakim. 

Jeg skal ha barn. Innen jeg er 34 skal jeg isåfall ha to stykker. En jente og en gutt, som er glad i mammaen sin. Og de løper rundt i stua med hundene. For jeg skal ha dyr. 2 hunder og en katt. Jeg skal ha en jobb i filmbransjen. Og jeg skal ha slått gjennom med mitt andre manus på kinoskjermen. Den første var en romantisk komedie, dette er en grøsser.

Jeg skal ha opplevd verden. Jeg har reist, og sett både rike og fattige land. Jeg skal ha walk-in garderobe. Så jeg endelig kan ha orden og plass til alle klærne mine. Og jeg skal være frisk. Jeg skal ha energi som en normal person, leve lykkelig og orke en hel dag.

dreams. 

Hvor er du om 15 år?

- Sara Careface

Dere har spurt om jeg kan legge ut bilder fra jeg var 14 år til nå... Litt flaut og kleint, men jeg får vel bare ta det med en god klype salt! Så here we go :-)

14 år: Da starter vi med den flotte rosa perioden, 8.klasse/14 år... Alt gikk seriøst i rosa som dere ser, noe som var supertkult. Og det beste og kuleste med å være 14 år, var når jeg var på klubben på tirsdager og kanskje fikk smake en slurk av noen sin øl. FETT.

15 år: Skravlete, tok stor plass, linselus og alt for glad i guttene(?) Jesus.. Ellers så var jeg sykt sporty, danset, spilte fotball, jogget, trente styrke dag ut og dag inn! Kløft ble også tøft, og en alder der jeg skulle finne meg selv... (Hedigvis ble jeg ikke denne versjonen)

16 år: Prøvde fortsatt hardt å være en babe, overkrøllet håret, men hadde fortsatt bare hørt om brunkrem og maskara!!! Yess da.. Var også kjem hardcorepe kult og henge med Lene Mari hver helg, og ha nye gutter på kinokveld der vi skulle se grøssere og skremme de... hoho. Var også sykt nerd og mye skole i 10.klasse...

17 år: Videregående, media og endelig funnet meg selv litt. Fortsatt ikke helt topp på motefronten ser jeg, og håret skulle selvfølgelig være helt svart. Ellers så var jeg jo .. fryktelig seriøs?

18 år: Hele dette året gikk vel til å prøve farge håret blondt. Når det først var det, tok det vel 3 uker før det var mørkt igjen. Endelig gammel nok til å kjøpe alkohol, men plutselig "for gammel" til å gidde reise ut på fester. Ikke greit!

Og nå har denne frøkna fylt 19 :-)

Bildene sier vel det meste, jeg er tom for ord.....

- Sara Careface

Jeg vet ikke om det er så mange av dere som ser på "Dagens mann"? Men det går enkelt og greit ut på at det er 30 damer bak et "dommerpanel" som skal dømme menn. Det kommer en singel mann ut om gangen, og de kan trykke på den røde knappen og stemme han tilbake gjennom tre runder. Hvis mannen holder tre runder, og det er noen jenter igjen som ikke trykker, får han en date.

Ting som "Han er jo ikke noe mann!" og "hør på den stemmen da, han må slutte puste helium på jobb" blir slengt til mannfolkene, og de blir rett og slett driti ut og lattergjort.

Greit nok, det er et morsomt program. Men hva om det var omvendt? Hva om det var 30 menn som sto der og skulle dømme en kvinne? Da skal jeg love dere at reaksjonene hadde vært anderledes...

Her lever vi i 2011 og kvinner er så på likestilling. Mange kvinner føler seg fortsatt diskriminert, og ikke satt pris på. Hadde det stått 30 menn på det showet, og en kvinne... Vel, da skal jeg love dere det hadde fått pes. Det kan vel ingen nekte på?

Og da syntes jeg, at det blir ganske feil. Mannfolka har selvironi nok til å gjøre dette, de vet hva det begir seg ut på. Og de melder seg fortsatt på programmet med en klype salt. 

Det er sikkert mange kvinner der ute som hadde gjort det også, jeg mener ikke ta alle under en kam. Men det hadde definitivt blitt diskusjoner om dette om det var omvendt. 

Eller hva mener du?

- Sara Careface

Det er veldig mange bloggere der ute som i det siste har startet med "Jeg hater" innlegg. Og idag ble jeg spurt om det også. For all del, det er jo morsomt å lese. Men, hvorfor så mye hat? Hvorfor skal vi sette oss ned å fokusere på de negative tingene? 

Jeg valgte å gjøre en liten vri....

- Jeg elsker når jeg får sove lenge når jeg trenger det, uten at noen forstyrrer og vekker meg. Hvor deilig er det ikke når du kan ligge i senga og daffe med god samvittighet?

- Jeg elsker at folk lar tærne sine være på bakken, og ikke putter de oppi trynet mitt. Jeg mener, det er der de hører hjemme, la de bli der.

- Jeg elsker at gutten er trofast, og er til å stole på. Dette sier jo seg selv, alle vil ha slike. Løp og kjøp!

- Jeg elsker at folk dusjer, og ikke lukter vondt. Hvor deilig er det å kunne stå på bussen, eller i kø uten å måtte tenke på svette?

- Jeg elsker at folk smiler, og gir et smil videre til noen andre. Det gir så mye om noen smiler til meg! Da smiler jeg videre, og gir en annen smil. Start smile-runden.

- Jeg elsker at folk tørr å stå for hvem de er, og ikke leker noen andre. Det er jo så flott, når folk er stolte av hvem de er.

- Jeg elsker når bussen ikke er stappa full, og ikke reiser for tidlig. Rolig, stille og deilig. OG du rekker den.

- Jeg elsker når man ikke dømmer ved første inntrykk, men gir personen litt tid. Mange kan gi feil førsteinntrykk, eller at rett og slett du har en dårlig holdning. Det er mange flotte mennesker der ute, ikke døm så fort.

- Jeg elsker at folk kommer direkte til meg, og ikke bak min rygg. Så kan vi jo bare ordne opp saken med engang, isteden for å gå til 4-5 veninner først?

- Jeg elsker når alle er venner, og ikke henger seg opp i småting. Dumt å kaste bort vennskap på slike ting, eller hva?

 - Jeg elsker når folk er takknemmelige, og setter pris på det de får! Ingenting er bedre enn å si TAKK. Det skal virkelig ikke mer til :-)

- Jeg elsker å våkne med masse energi på morningen, og være litt spontan. Og se positivt på dagen, hvem vil vel ikke det?

- Jeg elsker når folk ikke tror på rykter, og heller spør direkte den det gjelder. Man må da skjønne at folk har lite å gjøre, og de tror de vet mer om livet ditt enn deg. Er så flott når de spør personen det gjelder altså.

- Jeg elsker blogglesere, som leser hele innlegget og ikke spør om det som allerede står der. Da tar de seg jo tid til å lese alt, så slipper jeg skrive det tusen ganger :-)

Mange andre ting jeg elsker selvfølgelig, men dette var det jeg kom på for nå :-)

- Elsk fra Sara Careface!

For noen minutter siden, ringte mamma meg: Sara, har du sett på tv? Så du på tv2? Skru på, gå inn på nettsiden. Det står overalt. VG, tv2 overalt. Du har mulig funnet en KUR MOT ME. Jeg kastet meg over pc`n og der sto det på svartt hvitt.

NORSKE FORSKERE VEKKER INTERNASJONAL OPPMERKSOMHET:

Norsk gjennombrudd kan løse ME-gåten

Jeg la på og begynte lese. Jeg leste, og jeg gråt, gråt i glede. Er det virkelig mulig? Har de funnet en kur?

En kreftsyk pasient som også hadde ME, fikk behandling for lymfekreft. Kreften forsvant, men det gjorde også ME`n. Disse to norske forskerene tenkte en sammenheng og begynte studere det videre.

2 av 3 ble friske etter å ha gått på denne behandligen! 2 av 3! Det er helt vilt og tenke på. Jeg vil ikke få forhåpningene mine opp, men dette er virkelig et gjennombrudd ulikt noen andre.

Tanken på å være frisk igjen.. .Tanken på å ha nok energi til å kunne leve normalt, leve som alle andre. At jeg kan jobbe, gå på skole. Jeg kan bli meg selv igjen, jeg kan oppleve en hel dag, jeg trenger kanskje ikke sove bort alt. Jeg fatter det ikke. Den tanken har vært så langt unna. Jeg trodde helt ærlig aldri det var mulighet for å få et normalt liv igjen, men her står det. Her står det virkelig, at dette gir håp.

Jeg er helt satt ut. Jeg ble så satt ut, at jeg faktisk tenkte: Dette må filmes! Dette må dokumenteres, den følelsen her! Den følelsen av at jeg kan bli frisk! Jeg er ikke lat, jeg er ikke psykisk syk, jeg er SYK og det kan nå mulig KURERES.

Beklager for tårene, men det er gledestårer.

Ubeskrivelig!!!

- Sara Careface

Jeg vet ikke hva det er, men om dagen har jeg en skikkelig vond følelse inni meg. En klump i halsen. Som at jeg bare venter på at noe fælt skal skje. Jeg har det veldig bra om dagen, og nyter livet. Men likevel kommer jeg ikke unna den følelsen.

Dere har kanskje opplevd det før? At noe fælt har skjedd, også tenker du: Dette visste jeg! Jeg visste det skulle skje!

Sist gang jeg hadde en slik følelse, så brakk Joakim kragebeinet. Jeg satt å rettet håret, og hadde en kjempe trang til å finne han. Jeg visste bare at jeg måtte finne han. Likevel gjorde jeg det ikke, fordi jeg ikke tok det seriøst nok. Og før jeg visste ordet av det, kom en veninne av meg løpende og sa han hadde skadet seg.

Hadde jeg kjent etter, så hadde jeg funnet han, da hadde han ikke hoppet på de tjukkasene, og da hadde han ikke brekt noe. Slik føler jeg det nå. En desperat følelse av å finne ut av hva dette er, så jeg kan forhindre det.

Jeg vet det høres litt crazy ut, men hvorfor skulle jeg ellers bare plutselig helt uten videre fått en slik følelse? At noe vondt skal skje?

Er det flere som har opplevd dette før?

- Sara Careface

Noenganger vurderer jeg sterkt om drømmer har en mening. Ikke sånne randome, helt rare. Men slike du bare ikke får ut av hodet flere dager i etterkant, som virkelig gir deg en rar følelse. Jeg har en slik drøm, som jeg hater!

Jeg sitter på toget, alene. Det er stille, og jeg virker helt rolig. Det er slutten av sommeren, og litt ut på kvelden. Jeg skal til et bestemt sted, mest sannsynlig møte noen. Men så stopper toget før jeg skal av. Og jeg bare får en kjempe trang til å gå av, akkurat der. Jeg måå bare ut. Selvom det ikke er der jeg skal av, bare må jeg finne ut av hva dette stedet er.

Så jeg går av, og jeg husker den togstasjonen i hver eneste detalj. Det er en sånn plattform i tre, og en skråning opp.  Jeg er selvfølgelig den eneste som går av på dette stoppet, og står der en stund før jeg er som en magnet som blir dratt oppover skråningen. 

Og når jeg kommer opp, er det et boligfelt. Hva som skjer videre, er forskjellig fra hver gang jeg drømmer dette. Men en ting alle drømmene har til felles.. Hver gang jeg går opp den skråingen, skjer det groteske ting. Det kan være at familien min blir pint, venner, eller at jeg blir pint. Det er som å være i en saw-film, og det ender alltid med en blackout, og at jeg løper og løper, i redsel full av blod. Også våkner jeg.

Hva det betyr, aner jeg ikke. Men en del av meg, er så bombesikker på at den togstasjonen finnes et sted i verden. Jeg er sikker på, at en dag sitter jeg på toget, og ser det stedet. Det finnes. Og hvis den dagen kommer, må jeg bare ut av det toget, for å se hva som skjer.

Jeg kunne ønske jeg kunne tyde drømmer, for dette er min drøm, som sitter klint inni hodet mitt, og som gjentar seg flere ganger i året. Creepy.

Har du en slik drøm?

- Sara Careface

Jeg husker da jeg var liten, og ikke kunne bursdagsdatoen min. Jeg husket aldri at det var 28.september, så når folk spurte meg når jeg hadde bursdag svarte jeg bare: Den siste sommerdagen. For det jeg husket best med bursdagen min, var at det var en av de siste sommerdagene før det ble høst.

Jeg har bilder av bursdagene mine fra jeg var liten, og der er det strålende sol. Vi sitter ute på verandaen i shorts og singlett, solbriller og solkrem. Det er varmt. Og det er ganske sykt og tenke på, for 28.september de siste 5 årene har bare blitt kaldere og kaldere.

Og nå, 9.oktober er det allerede snø? I tillegg til det, så er det spådd den kaldeste vinteren på kjempe lenge. (Selvom jeg føler de putter det i avisen hvert år) Men uansett, jeg føler at vinteren bare blir lengre og værre, og sommeren blir kortere og kaldere.

Nå sitter ikke jeg med masse tall og fakta. Men jeg vet at det er noe vi alle kan si sikkert, dette skjer. Vi merker jo det, at dette skjer. At over årene, har det blitt sånn. Hva om det fortsetter? Hva om vi får kortere og kortere sommer, og mer og mer kulde i landet?

Hva da?

- Sara Careface

Jeg kom inn i en diskusjon med ei her, angående utseende og personlighet. I en episode av "Doktor Sara" er det ei som spør meg om utseende har noe å si for en gutt. Diskusjonen ble da, gjør det det?

Svaret mitt var JA på den videoen. Jeg syntes det blir for dumt å si at det ikke har NOE som helst å si, for det gjør det. Utseende har noe å si, i en liten grad, mener jeg. Det første vi som regel ser ved en person er utseende. Det er det første inntrykket/bildet vi får. Men selvom jeg mener at utseende har noe å si, så mener jeg det minimalt.

For så kommer jo selvfølgelig personlighet. Noe jeg vil si er den største og viktigste delen. Utseende har kanskje 10% og personlighet resten, tenker jeg. Og en person du kanskje ikke syntes var så fin, blir kjempe pen etter å ha blitt kjent med personen. Eller en person du syntes var dritfin, kan bli stygg fordi han/hun oppfører seg idiotisk.

Men jeg personlig mener at utseende har noe å si i første base. Det blir for dumt å si noe annet. For vi alle har en viss smak av hva vi liker. Noen liker brunetter, andre blondiner. Noen liker former, andre liker flate. Vi alle har et bilde av hva vi syntes er fint. Jeg feks syntes det fineste i hele verden er gutter med brunt hår og blå øyer

Det betyr ikke at jeg ikke har vært sammen en blond gutt, men det er hva jeg pleier falle for. Jeg føler at utseende og personlighet som oftes henger sammen. Klærne, sminken, håret, det er mye som spiller inn, og mange utstråler personligheten sin gjennom stilen sin.

Så jeg føler at det å si at utseende ikke har noe som helst å si, blir litt feil. Det henger jo sammen! Men det betyr ikke at du trenger være blond med store pupper for å få deg kjæreste. Jeg bare mener at hvis noen først liker deg, liker de deg nok for åssen du ser ut, og hvordan du er som person. De faller nok for begge deler!

Alle er pene på hver sin måte, og alle har noe en annen vil falle for, og like med kun ved deg.

Enig eller uenig?

- Sara Careface

Jeg får veldig mange mail av fortvilte lesere som har lest at jeg har ME, også lurer de på om de har det selv. Jeg vet det er mange der ute som setter store spørsmålstegn rundt ME, og det er en diagnose som ikke er så lett å få. Den er fortsatt ganske ny, og det finnes ikke akkurat resept på det.

Er du en av de som er mye sliten, dårlig, og føler alle bare tenker du er lat, og ingen forstår deg, så anbefaler jeg dere å lese dette innlegget :-) Eller om du bare vil lære mer om skydommen!

Det mange spør meg om, er om jeg tror de har ME. Så jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om hvordan jeg fant det ut. For 5 år tilbake, var jeg en sporty, ivrig og sprudlende jente. Jeg danset, spilte fotball, elsket å jogge mer enn noe annet, og storkoste meg på skolen.

Det første jeg merket, var at jeg trengte enormt mye søvn. Det ble tyngre og tyngre å stå opp om morningen, og uansett hvor lenge jeg sov våknet jeg sliten. Dette gikk selvfølgelig utover skolen. Så kom hobbyene. Jeg hadde ikke ork til å jogge lengre, og før jeg visste ordet av det var det slitsomt å gå opp trapper. Lyset ble sterkere, vondere å se på. Søvnproblemer.

Ingen forsto det, og jeg forsto det heller ikke selv. Jeg hadde også smerter i kroppen, hodepine, masse ulike infeksjoner og andre "normale" sykdommer hele tiden, fordi imunforsvaret mitt er svekket.

ME er på en måte ganske enkelt. Er du mye sliten, unormalt sliten.. Så er du ikke bare lat. Ingen vil ligge i senga hele dagen, ingen vil måtte gå glipp av alle de morsomme tingene. Ingen vil være tenåring, og føle de har en kropp til en dame på 80 år. 

Hvis du kjenner deg igjen i noe av det jeg sier, så oppsøk legen din. Gjør en standard sjekk, be de sjekke jernlageret ditt, og om du har lite B12 i kroppen. Om de ikke finner noe, så spør om å bli videresendt til en ME spesialist. For vanlige fastleger vet alt for lite om dette. Jeg møter leger som ikke tror sykdommen eksisterer engang. Jeg fikk jo høre av ei lege her i det jeg skulle gå ut av døra, etter jeg hadde vært der om noe helt annet: "Også den derre ME`n din... den kan du legge litt bort nå tror jeg, for du har ikke det"

Det som er så utrolig, er at når man faktisk er hos en ME-spesialist. Så er plutselig alle de super rare tingene som har skjedd med kroppen din helt normalt. Og du får en forklaring på det meste. Spesialistene spør om spørsmål du aldri hadde trodd de skulle klare, og du tenker "JA, akkurat sånn er det med meg!"

Jeg håper jeg hjelper noen fortvilte sjeler med å skrive dette, for jeg husker selv perioden der jeg var syk, og ikke ante hva som feilte meg. Selvom det ikke finnes noe kur for sykdommen, så er det veldig godt å vite hva som feiler deg, og gå til riktig lege.

- Sara Careface

Obs!! Jeg har prøvd lightning process, og det virket ikke på meg. Takk for alle som anbefaler og prøver hjelpe likevel :-)) Setter stor pris på det!

Jeg så på et program istad, om ungdom og press. Hvordan vi skal kle oss, sminke oss, se ut. Hva er egentlig definisjonen av PEN? Det trenger da ikke være høy, tynn, blond og store pupper. Det trenger da ikke være noe barbie. Alle er pene på hver sine måter! Jeg hater for eks. å stå ved siden av en som veier 10 kilo mindre enn meg, også sier hun: Huff, jeg er så feit. You know?

Hvorfor gjør vi det? Hvorfor er vi så opphengt i å se konstant bra ut, hele tiden? Alle er selvfølgelig ikke slik! Men ikke kom her og si at du ALDRI tenker på hva andre mener om deg. Om du får et blikk, om du hører noen hvisker og ser på deg, så kommer det jo automatisk.

Noen bryr seg selvfølgelig mer enn andre, men likevel. Vi lever i et så stort press idag. Selvom jeg går i akkurat det jeg ønsker, og jeg LIKER pynte meg. Er det ikke litt synd at en jente ikke kan si: Idag føler jeg meg skikkelig pen! Uten at noen skal reagere negativt? Eller at en som er tynn må gå rundt tro at hun er feit? Eller en med deilige former, må tror hun er stygg?

Jeg har en skikkelig rumpe, jeg har enormt store hofter i forhold til midjen, and you know what? IM FUCKING PROUD OF IT! Og det burde dere være også, alle sammen.

Noen som har opplevd slikt?

- Sara Careface

Det er så mye som omhandler det å være lykkelig. Det er det vi alle håper på, hver dag. Hvis vi bare kunne vært enda mer lykkelig. Jeg mener, alle vil jo være det. Alle vil ha et problemfritt liv. Men det vi gjør feil folkens, det er at vi definerer lykken feil.

Lykke er ikke en handling. Er du en av de som tenker? Hvis jeg bare får meg kjæreste, da blir alt bra?.. ? Hvis jeg går ned 5 kilo, da vil jeg ha det fint? Hvis jeg bare får den jobben, så ordner alt seg?

Lykke er ikke en destinasjon. En dag vil jeg bli lykkelig... Når jeg begynner på videregående, da blir ALT så mye bedre? Bare jeg får den bilen? Det er ikke slik det fungerer. Store deler av livet mitt har jeg ventet på at lykken skal komme. På grunn av noe som skjer. Og jeg VET det er flere der ute som tenker slik!

Men lykke er en tilstand. En følelse, ikke en handling. Det kommer og går. Det er som når du er sulten, eller trøtt. Det er ikke varig. Og jeg tror hvis flere tenkte på det den måten, ville man kanskje funnet lykken oftere.

Selvfølgelig hjelper det med jobb, kjæreste, ny skole. Men man kan ikke sitte og vente på at store ting i livet skal skje for å ha det bra. Det er hva du selv gjør det til. Det er hva du selv velger å stille deg inn på. DET kalles lykke. Alt det andre, vel, det er bare en bonus.

Så gled deg over småtingene i livet isteden. At du sov godt, at det er sol på himmelen. Sett pris på det lille du glemmer i hverdagen, så skal jeg love deg at en følelse av lykke vil komme tilslutt. Uten at du trenger vente.

Inspirert av One tree hill..

- Sara

Herregud. Helt siden vi var små, ble vi dyttet inn med informasjon om at det finnes en drømmeprins. Vi ble satt forran tv-skjermen der vi så på Askepott, Snehvit, Skjønnheten og udyret, Ariel, Rapunzel osv. Og alle historiene ender likt. De ender opp med prinsen. Den perfekte gutten.

Så blir vi eldre, og drømmer oss bort i romantiske komedier. Der man feiler, men lærer, og lever i en rosa liten boble, der alt ender godt og man finner mannen i sitt liv.

Poenget mitt er at helt siden vi ble født, har vi fått den historien at det finnes en perfekt gutt der ute, en slik mann som gir deg blomster, lengter etter deg, leser tankene dine, gir deg gaver.. Behandler deg som en PRINSESSE.

"Selvom livet går i mot deg, finner du drømmeprinsen tilslutt, og alt går bra". BULLSHIT.

Unnskyld at jeg sier det, men bullshit. Det er det som er vårt problem, jenter. De fleste av oss, inkludert meg lever i vår lille rosa boble, og venter på drømmeprinsen. Vi venter på at en gutt skal komme og føle oss som en prinsesse, føle at vi står midt i vår egne romantiske komedie.

Vi tror at forholdet vårt skal se ut som alle bildene på weheartit. Desverre, virkelig. Jeg kunne ønske det fantes en drømmeprins. Jeg kunne ønske det fantes en gutt du aldri kranglet med, en gutt som alltid prioriterte deg, en gutt som de lager i alle disse filmene. En gutt som behandlet deg som en prinsesse.

Men realiteten er at det ikke finnes. Jeg tror ikke på det lengre. Det finnes mange bra gutter der ute, mange gentlemanner. Mange flotte frosker som du klarer å ha det fint med, som du trives i lag med.

Det finnes nok flere der ute du kan gifte deg med, få et fint liv med. Være forelsket i.

Men noe drømmeprins, det må vi bare åpne øynene for å skjønne at er fantasi. Tegnefilm.

Og hvis vi gjør det, kanskje vi da klarer å se det positive i alt? Thats life.

- Sara Careface (*Sara har en dårlig dag idag* Haff....)

You make me crazy mad. When you promise something, and then forget it.

You make me confused. When you say one thing, and do another.

You make me sad. When you are so busy, you dont even notice me.

You make me tired. When I try and try, and dont get anything back.

I make you crazy. When I get angry all the time, for nothing important.

I make you confused. when I want something, but have to put it in codes.

I make you sad. When you have tried your best, and I want more.

I make you tired. When I think to fast, and get the wrong ideas.

But you make me CRAZY IN LOVE.

When you spend hours making me laugh, you make me happy.

When you kissing me goodnight, you make me satisfied.

When you playin the guitar, you make me proud.

When you take my hand, everything feels okey. This is real life. Although love can be tough, we make it work. When the sky isn`t blue, we find a roof.

And you make me crazy insane in love with you.

- Skrevet av: Sara Careface

Jeg husker det som om det var igår. 11 september 2001. Jeg var bare 8 år, men det er en dag jeg aldri glemmer. Jeg var ute i hagen med mamma, det var sol i Norge. Pappa var på vei hjem fra jobb, og ringte i panikk. "Skru på nyhetene, det har skjedd noe helt tragisk".

Jeg og mamma løp inn i stua og skrudde på tvn. Første øyekast tok pusten fra meg. Et fly hadde flydd rett inn i world trade center.

Ikke lenge etter så vi neste fly kræsje rett inn i den andre bygningen. Vi så kaoset, tragedien live. Vi så blod, sorg, redsel. Jeg husker at siden jeg var så liten, var jeg livredd for at den "skumle sorte røyken" skulle komme til Norge...

Litt teit å bekymre seg over, men nå var jeg bare åtte år. Tenk at det er 10 år siden det skjedde. 10 år siden verden stoppet opp, siden vi mistet så mange i en slik tragedie. Jeg husker læreren min fortalte at hun hadde hatt en veninne som var der, midt oppi alt. Og det hun husker best, var alle kroppsdelene som flydde overalt etter folk som hoppet ut av vinduene....

For 2 år siden var jeg i NYC sammen med min søster og pappa. Idag kalles plassen tvillingtårnene sto for "Ground Zero".. Vi reiste dit. Jeg sto der mange mennesker døde. Det var en helt syk opplevelse og se all historien. Ruinene er enda der, det så ut som om de ikke hadde startet å rydde engang! Selvfølgelig har de det, men så ille er det. At etter 8 år, så det fortsatt kaos ut...

Vi var på et museum de har oppdrettet, der vi kunne lese og se bilder. De hadde blandt annet hengt opp tegninger folk hadde lagd, og et tegning er fortsatt brent inni hodet mitt.

Det var ei lita jente, som hadde tegnet bygningen, og et pinnemenneske som hoppet ut av vinduet... Det var en pil rettet mot pinnemenneske, og ved pilen sto det: DADDY.

DA knakk jeg, for å si det mildt.

Mine tanker går til alle de vedrørende. Mine tanker går til verden. 10 år, men en dag vi aldri glemmer.

Hvor var du 11.september 2001?

- Sara Careface

Åh, da var liveshowet over! Håper vi dreit oss fullstendig ut, så ut som 14 år gamle jenter som bare lo, og at det kun var kaos? Neidaaa.. Vi satser på å tro at det var underholdene vel? :-)

Uansett, idag fikk vi litt av en provoserende kommentar! Som lød følgende:

"Kan du få din egen blogg, Sara? :) Vær så snill!"

WHAAAAAAAAAAT?!

Er det en ting som setter meg litt ut, så er det det at folk vil splitte oss... Jeg skjønner selvfølgelig at noen er litt "Team Sara" og andre er litt "Team Donna". Smak og behag :-)

Men vi er to på denne bloggen. Og det stortrives vi begge med. Jeg personlig syntes at jeg og Donna utfyller hverandre utrolig godt, og at det er nettop det som gjør denne bloggen verdt å lese :-)

Så sånne dumme ting, det kan man holde for seg selv.

Basta-BOOOOOOOM!!

- Sara Careface <3

Som ung, så er det mange som tviler. Mange som lurer på hva de skal bli som voksne. Mange som ikke klarer bestemme framtiden sin. Det er jo ikke rart, så mye man kan bli. Allerede når vi skal begynne på videregående må vi velge hva vi kan tenke oss.

Det er ganske press? Framtiden, mener jeg. Hvor vi skal ende opp, hva vi skal gjøre. Heldigvis, har jeg aldri tvilt. Jeg har visst i mange år, hvordan livet mitt skal bli. Min store drøm som jeg en vakker dag skal nå.

Jeg skal drive med film. I veldig ung alder var jeg over både kameraer og filmer. Jeg elsker alt ved det, og jeg merket at på ungdomsskolen, studerte jeg filmene på en helt annen måte en veninnene mine. Jeg analyserte filmteknikken, vinklene, snittene. Jeg studerte rett og slett filmen mens jeg så den.

Jeg brenner hardt for filmyrket. Jeg syntes det er en helt syk måte å kunne formidle noe på. Og mitt mål i livet er å isåfall ha en film som går på kino. Det høres kanskje litt dumt ut, men jeg skal skrive et manus og produsere en film som skal vises for hele Norge. Ferdig prata! hehe :-)

For tiden skriver jeg på to forskjellige manuser. Den ene handler om ei jente og en gutt som kjærestepar, der de havner i en bilulykke ganske tidlig ut i filmen. De blir hardt skadd, han mer enn henne. Gjennom filmen får man se hvordan de takler livet med hverandre, han ligger fortsatt for døden mens henne er oppegående igjen, historien om samholdet, tålmodigheten og utfrodringene det byr på. Det ender med at han dør.

Vanskelig å forklare, men jeg vet at mange reiser på kino for å drømme seg bort i en annen verden. Se på Avatar, Harry Potter, Ringenes Herre. Supre filmer, fantasi filmer. Jeg vil at folk skal komme litt ned på jorden igjen, og reise for å se ekte historier. Det trenger vi mer av!

Det andre manuset jeg skriver på, er en romantisk komedie om ei dame som lever i den troen at det finnes bare en drømmeprins, og at hun lever i sin egen lille rosa boble. Vi er tross alt vokst opp med disney filmer der man finner den perfekte gutt. Senere finner hun ut av at man faktisk må tilpasse hverandre, og at det er utrolig hva man kan se på som "perfekt".

Så da har dere fått et lite innblikk i min store drøm :-) I år skal jeg jobbe med en dokumentar om ME og ungdom, og håper på å få gjort det helt ferdig :-)

Har du en drøm?

- Sara Careface

Vi alle har vært der. Vi alle har sett foreldrene våre krangle. Det er jo selvfølgelig helt naturlig. De er gift, de har mye ansvar, de har mye å diskutere. Og det er ikke rart at det renner over fra en side i ny og ne.

Men jeg hater å se foreldrene mine krangle. Man ser litt på foreldrene sine som guder. Man forlanger mer av de, enn andre. Og da se de stå og krangle, slenge usaklige ting til hverandre. Det er så lite gøy!

Heldigvis er ikke mine foreldre en av de som krangler værst. Det er ofte et diskusjonstema i vennegjengen, der vi alle klager over hvor lei vi er av å høre på foreldre som er uenige.

Jeg syntes at foreldre burde bli flinkere til å holde barna utenfor uenigheter. Det er da ikke så vanskelig å gå unna?

At folk krangler generelt syntes jeg er helt forferdelig. Drama. Men ingenting er værre enn foreldre.

Det teiteste er at de ikke krangler om viktige ting engang, det er bare sånne usaklige småting. "Hvorfor tok du ikke oppvasken" blablabla..

Men jeg syntes seriøst alle foreldre kan bli litt flinkere til å gå unna. For at man må krangle, er jo en ting. Men å blande inn barna, er noe helt annet. Tror ikke alle foreldre forstår hvor preget man blir av det, og hvor mye man tenker etter å ha hørt sine foreldre krangle.

Er dere enig?

- Sara Careface

Det er utrolig mange som spør meg om hvordan jeg fikk ME-diagnosen. Nettopp fordi dette er en ganske så fersk sykdom, og mange er fortsatt uvitende... Jeg personlig, har hatt diagnosen i 5 år, og på den tiden jeg gikk til legen om det, visste omtrent ingen hva det er.

For de som fortsatt ikke vet hva det er, så er det en kronisk utmattelsessykdom, som gjør det ti tusen ganger mer sliten enn vanlig, og du føler deg rett og slett alltid syk. Noen dager er bedre enn andre, men energien er aldri der 100%.

Så siden så mange lurer, kan jeg fortelle kort om hvordan jeg fant det ut.

Før danset jeg flere ganger i uka, jeg spilte fotball, og jeg elsket å jogge, spesielt i regnet. Jeg var egentlig en treningsnarkoman. Plutselig klarte jeg ikke dette lengre. Det skjedde gradevis, men jeg måtte kutte litt og litt av livet mitt ut.

Jeg ble også innlagt på sykehus årlig på vinteren av totalt utmattelse. Jeg sleit meg så mye ut at jeg ikke klarte få i meg mat, eller drikke. En haug av viruser angriper også hele tiden, frodi det svekker imunforsvaret mitt.

Siden flere i familien min har diagnosen, så bestemte vi oss for å reise til fastlegen min. Derifra ble jeg sendt videre til en ME-spesialist i lillestrøm som tok masse prøver. Formen ble værre, og når jeg gikk i 10.klasse måtte jeg ha eget opplegg med lærerne for å komme meg gjennom alle prøver og fag.

Jeg sluttet å danse, sluttet å spille fotball, og sluttet å trene på fritiden. Sluttet med alt av aktiviteter, og var mestparten hos legen. Saken er det at det ikke finnes noe kur for ME. Det finnes ingen piller som du kan ta i 10 dager, som gjør at det forsvinner.

Men det er mye man kan gjøre for å unngå havne i senga og sove i en uke i strekk. Hvis du er i tvil om du har det, be fastlegen din sende deg til en ME-spesialist som du kan snakke med. Det er veldig viktig og lære seg å kjenne grensene sine, og finne ut av hva du orker og ikke. Det dummeste du kan gjøre er å slite deg ut.

I tillegg til det, så blir det desverre slik at man må prioritere. Friske mennesker får i pose og sekk, de får være med på det morsomme/sosiale og det praktiske/skole. ME-pasienter derimot, er nødt til å dele på det. Noen få ganger droppet jeg en viktig ting som feks en kort skoledag, mot at jeg orket å reise shoppe litt med mamma. Mange reagerer på dette, og baksnakket.

Men saken er den at hvis jeg BARE skulle fokusert på de tingene som skole, rydde, osv, så hadde jeg aldri hatt energi til å ha et liv utenom. Og som ME-pasient så syntes jeg faktisk det er utrolig viktig og også ta vare på seg selv. Ta det fri fra arbeidet en gang i blandt, for å gjøre ting som egentlig ikke er første rekke hos andre.

Hvis ikke ender man med å bli helt utslitt av tanken på at du aldri har et sosialliv. Så nå håper jeg mange ble litt klokere, siden det er utrolig mange som kommer til meg å spør, og lurer. Nettopp fordi de er bekymret selv. Ta kontakt med legen din! Har du ME og ikke vet åssen du skal takle det, kommer du bare til å være helt utslitt til en hver tid.

Hvis dere lurer på noe, så kan dere spørre meg om det her i kommentarfeltet :-)

Og hvis dere kjenner noen som har ME, plis ikke konkluder i ting dere ikke vet. Det værste med ME er alle som ikke forstår. Jeg kunne heller ønske jeg hadde et beinbrudd som aldri ble bra, enn ME. For det syntes, folk kan se det. Slik fungerer ikke ME.

Man trenger ikke forstå, men man kan akseptere.

- Sara Careface

Jeg titter gjennom topplisten. Jeg finner mye bra, og de skal ha masse skryt. Men jeg finner også masse elendig. Sorry meg, men når jeg finner jenter som legger ut nakenbilder av seg, da tar det kaka. Blogglisten er rett og slett ett bloggsirkus.

Jeg føler at det er så mange som spiller på utseende for å havne på listen. At de viser seg fram på feil måte rett og slett, for å få lesere. Klemme fram pupper, kline på sminke, og konstant vise hvor midtpunkt man er ute blandt folk.

Det er såå mange unge som leser blogger, og jeg syntes det er så synd at de skal få feil type forbilder. Jeg har mine dårlige sider jeg også, og jeg er ærlig. Men jeg unngår å skrive noe, nettop fordi jeg ikke føler for å dele alt og syntes det blir feil.

Det er litt synd at noen bruker bloggen kun for å vise seg selv, og for å skaffe flest mulig lesere ved å legge ut drøye bilder.. Jeg skal ikke nevne noe navn,eller henge ut noen. Og blogglisten kommer vel alltid til å være litt sånn, men idag ble jeg sjokkert over bloggen jeg datt inn på. Nakenbilder, liksom.

Hva syntes du?

- Sara Careface

Det er så morsomt å tenke på. Kragerø ifjor, for et år siden, så møtte jeg og Joakim hverandre. Vi ante ikke hvem hverandre var før den tid, selvom vi begge har vært på flere leirer i lag. Jeg har lagt merke til han før, men snakket aldri med gutten før kragerø ifjor.

Vi fikk raskt god kontakt, og han spurte meg om nummeret mitt. Etter Kragerø møttes vi videre, og vips, et nytt kjærestepar var stormforelsket <3

Så som dere kanskje skjønner, så er det veldig koselig for oss å reise tilbake hit hvor vi møttes. Minnene bare strømmer på, og jeg merker sommerfuglene er inne for fullt igjen .

Husker jeg var såå keen på å snakke med han ifjor, og var så nysgjerrig liksom. Og her er vi igjen, etter et helt år, fortsatt sammen og har det så utrolig bra. Ikke værst!

Its good to be in love <3

- Sara Careface

FY SØREN! Connie la ut denne... Og er det bare meg, eller er det flere som blir provosert av at Dagbladet virkelig klarte legge ut denne tegneserien? Etter alt det som har skjedd!

Disse kommer vel kanskje random, men alikevel...

Det er tydeligvis fjernet nå... men så lite gjennomtenkt, eller hva?!

- Sara Careface

Helt siden fredag har øynene mine vært klistret på nyheter og vg/dagbladet har blitt oppdatert annet hvert minutt på pcn min. Lysene har vært tent på rommet hver dag, og bønnene mine har blitt sagt opp og opp igjen.

Hele formen min har rett og slett vært sliten, kroppen min vil ingenting. Man blir virkelig preget av en hendelse som dette. Jeg har ikke vært ute av huset engang omtrent.

Først nå tenkte jeg at jeg skulle prøve gjøre noe annet. "Jeg må bare få hodet litt vekk fra alt dette tragiske som har skjedd" tenkte jeg. Så derfor legger jeg ut noen photoshoot bilder, og den første kommentaren jeg får....

....Er at jeg er en respektløs unge.

 Jeg blir så lei meg. Seriøst, jeg knakk faktisk litt sammen. Hva om jeg bare trenger å gjøre noe annet, trenger å snakke om noe annet.. Bare i 10 minutter! Kjenner ikke dere den følelsen også? At dere bare må komme dere litt ut, NOE!

Folk burde faktisk skjerpe seg. Er ikke dette en tid man skal holde sammen, og ikke dømme hverandre?

Jeg bare ville gi dere et lite innblikk, for jeg håper for guds skyld ikke det er flere som tror jeg er en respektløs unge bare fordi jeg ville blogge 10 minutter, prøve å gjøre noe annet enn å ha vondt i hele kroppen og hjertet mitt.

Er det virkelig så feil?

- Sara Careface

Jeg er helt sjokkert. Politet har nå bekreftet at over 80 mennesker er drept etter skyte episoden idag... Jeg kondolerer til alle, og tenner lys. 80 uskylde mennesker! Pluss de som mistet livet i bombetragedien.

I tilegg til det, så er Norge høl i hodet når det kommer til straffesystemet, at denne mannen kun får 21 år i fengsel. Hvorfor? Jo, fordi det er "dødsstraffen" i Norge. Det værste er at som oftes soner man ikke 21 år engang, for de fleste slipper ut før grunnet god oppførsel...

Jada, så nå skal han sitte i fensel til han er 53 år. Og vet dere hvordan fengslene i Norge er? De har faen meg kabeltv. De har playstation! Jeg vet om en som LA PÅ SEG i kilo, når hun var i fengsel, fordi hun fikk så mye god mat!

Jeg stemmer for at denne mannen slipper fengsel jeg. For en ting jeg kan si med hånden på hjertet, er at han er tryggere bak en celle enn i Norges gater!

Også håper jeg virkelig at regjeringen skjønner nå, at vi trenger et bedre straffesystem i Norge, ettersom en mann som har gjort så stor skade, ikke kan få mer enn 21 år i fengsel...

- Sara Careface

Jeg har alltid stusset litt over en ting.. Vi utvikler oss hele tiden, moten endrer seg, mennesker forandrer seg. Gjerne etter hva som er inn, og hva mediene viser at er "fint". Og vi ser tilbake på de ulike eldre stilene og ler oss ihjel.

Feks 70-tallet og de nydelige slengbuksene.

Eller 80-tallet og den fantastiske hårmoten

Jeg kan til og med finne enormt stygge klær fra 90-tallet.. Så det jeg lurer på, og alltid har tenkt litt over er: Hva blir stygt av det VI går i nå?

Hva er det vi gjør, som barna våre kommer til å le seg ihjel av om 10 år? For slik det er nå, så syntes jo vi alt som finnes i butikkene er fint, akuratt som at permanent var dritkult på 80 tallet!

Så hva tror du?

- Sara Careface

Jeg er definitivt et sommermenneske uten like. Jeg elsker når det er lyst og enkelt. Alt er så mye bedre om sommeren! Det er lettere å finne antrekk, sminke, hår. Jeg får mer energi. Det er mer å gjøre ute, finne på med andre. Det er lyst lenge, varmt lenge(forhåpentligvis).

Jeg blir brun! Og ja, jeg kan sikkert komme med tusen grunner om hvorfor sommeren er genial.

Også kommer vinteren. Den mørke, triste høsten etterfulgt av iskald innestengt desembertid. Jeg vet det er alt for tidlig å snakke om, nå som vi nyter sommeren. Men jeg hater vinteren.

Det eneste vi nordmenn gjør, er og venter 10 måneder av året, og snakker om hvor mye vi gleder oss til sommeren. Så er vi så heldige at vi kanskje får til sammen hele 3 uker med sol her i Norge. Også venter vi igjen.

Jada, så har vi noe å gjøre om vinteren også. Vi har jo bakken, langrenn, aking osv. Men halvparten av dagen går i mørket, himmelen er jo helt svart!

Når vinteren kommer så blir jeg nesten litt trist. Jeg hater rett og slett overgangen fra å gå til en så sosial og lys tid, til en tid der du fryser i hjel bare av å rykke deg ut av døren. Jeg blir seriøst smådeppa!

Jada, man har de koselige stundene med kakao og pledd foran peisen, eller en god film på hytteturen. Selvfølgelig er det oppturer med vinteren og. Men fra mitt synspunkt, så er vinteren idiotisk i forhold til sommeren.

Åssen takler du overgangen?

- Sara Careface

Ingenting i hele verden er bedre enn å føle seg fri. Dere vet, når dere bare har en slik dag, der alt er bra. Der alle bekymringer kan bli lagt til side, og hele verden er under føttene dine.

 Der du bare setter pris på alt. Du smiler av et vindkast, føler naturens gode lukter, og tilber livet ditt. Dagen der ingenting er umulig, og du setter mål og grenser. Du våkner om morningen, og hele steinen på brystet ditt er bare løftet bort, kun for nå!

Du lever i nuet. Og alt er lyst. Ingenting kan stoppe deg. Ingen blikk kan dømme deg. Og du legger merke til ting du aldri før har lagt merke til. Hvor ryddig det er, hvor nydelig himmelen ser ut. Hvor flott familie du har!

Sånne dager vil jeg ha oftere.

Vil ikke du?

- Sara Careface 

Donna skrev et innlegg om gjerrige egoistiske mennesker her om dagen. Og av en grunn, begynte jeg tenke på hva jeg liker minst ved en person. Er det en ting som irriterer meg mer enn noen andre, så er det menneskene som ser ned på andre.

De som mener de er best, bare fordi de har en høyere utdanning, en bedre kjæreste, penere utseende, NOE de er så fornøyd med i livet sitt, at de mener det er det eneste med verdi her i verden er nettop det. 

Alle mennesker har ulikt syn på hva suksess er. Man trenger ikke ha mastergrad i noe fancy pancy for å være velykket. Noen ser på det å skaffe seg en familie som en stor verdi. Andre ser på utdanning som det beste. Alle er forskjellige, og har ulike meninger.

Men det jeg hater mer enn noe annet, er de som ikke respekterer andre sine valg. De som sitter der med mastergraden sin eller noe annet fancy og rakker ned på andre fordi "de ikke har noe liv". Sånne personer som bare vet best, uansett hva, og er bedre enn alle andre. Sånne mennesker irriterer meg.

Greit nok at man har ulike meninger om hva suksess vil si. Men det handler om å respektere hverandre. Respektere hverandres valg. Det værste jeg vet, er når en person får meg til å føle meg dum. At du rett og slett føler deg mindre av verdi.

Har dere noengang følt det slik?

- Sara Careface

Jeg må helt ærlig innrømme at det er litt trist å tenke på at jeg kunne vært ferdig med 3årig vgs nå. Mange av mine venner har nå fullført videregående, og en haug av facebook statuser popper opp i jubel.

Jeg er selvfølgelig superglad på alle andres vegne, ikke missforstå. Men jeg kan ikke si at jeg ikke tenker på at jeg selv kunne ønske jeg gikk skolen ut.

Når jeg startet på videregående, søkte jeg allerede da særskilt. Me-diagnosen( Utmattelsessykdom for de som ikke vet det, google det) tok stort tak i meg på ungdomsskolen, men jeg hadde ikke verdens største fravær. I første klasse på vgs sto jeg alle fag med ca 60% fravær, mot jeg at jeg sluttet helt med både dans og trening.

Formen min ble værre i andre klasse, og jeg kuttet ut 2 fag i tillegg til masse frævær. I tredje klasse endte jeg med å bare ha mediafag, fordi det var det som var viktig for meg der og da, om jeg først skulle rangere. Allmenn fag er også lettere å ta opp igjen, da er man ikke avhengig av en medielinje.

Uansett, nesten halvveis i 3.klasse var fraværet mitt på ca 90% og jeg følte at når jeg først klarte komme meg på skolen, tok 10 forskjellige lærere tak i meg for å si at jeg måtte gjøre "det og det og det"... Jeg lå langt bak, og formen var skikkelig på bånn.

I november valgte jeg slutte på skolen. Helsen kommer først, og jeg hadde virkelig ikke klart å stå i et eneste fag til 1.termin uansett. 

Jeg er glad jeg skjønte at kroppen min sa stopp. At jeg trakk meg fra skolen, selvom det er den tøffeste avgjørelsen jeg noengang har gjort. Jeg digget klassemiljøet, og jeg elsker jo tross alt media. Men hvis kroppen din ikke henger med, hjelper det ikke om hjernen din sier "KOM IGJEN DA".

Det positive er at formen min er mye bedre nå. Selvom jeg ikke var mye på skolen, var det et konstant press om at jeg SKULLE klare det. Når jeg da ikke klarte det, ble ting bare værre og det ble en ond sirkel. Så fort det presset ble borte, startet healingen av meg selv.

Jeg har valgt å ta et år til uten skole, der jeg rett og slett kan teste grensene mine litt igjen. Begynne småjobbe, prøve å flytte i leilighet. Babysteps :-)

Joakim feks som ser meg veldig ofte, sier selv at han merker på meg hvor mye mer energi jeg har nå om dagen. At han sjeldent har merket ME-diagnosen i det siste, noe som er deilig å høre.

Også må jeg bare si, hvor takknemmelig jeg er for denne bloggen og dere lesere. Bloggen har faktisk hjulpet meg til å ville stå opp, til å gjøre ting. Til å utvikle skrivingen min, inspirert meg til å begynne skrive manus. Hadde det ikke vært for alle de positive tilbakemeldingene deres, er jeg sikker på at jeg hadde vært 2 skritt tilbake :-)

Nå skal jeg kose meg videre i Danmark, måtte bare få ut litt frustrasjon! Og takke dere lesere og alle rundt meg, som jeg setter så enormt pris på. Dere som fortsatt smiler selvom jeg må avlyse ting på ting pga formen! Ilu aaaall <3

Og framtiden er ikke død, tvert i mot. Jeg SKAL jobbe fulltid, og få en utdanning til siste ende uansett hva :-)

- Sara Careface

     

Helt ærlig, jeg trodde aldri jeg skulle klare et avstandsforhold. Alle forhold jeg har hatt hittil har vært fem-ti minutter unna meg, og jeg har alltid ment at jeg er såpass avhengig av kjæresten min, så avstand er umulig!

Så møtte jeg Joakim, som bor 3 timer unna meg. For å komme meg til han, må jeg først bli kjørt til Gardemoen som tar 40 min. Deretter ta buss i 1 time & og 40 min. Og bli hentet av han i Elverum og kjøre 20 min til Våler igjen. 

Dette gjør jeg og Joakim hver eneste helg, for å møte hverandre.

Så de andre dagene ser Joakim slik ut for meg.. HAHA! Han er inni en pcskjerm rett og slett! Noenganger føler jeg at han er så utrolig langt unna, og at jeg mer enn noengang kunne ønske at jeg bare kunne reise til han på noen minutter! Noenganger er jeg drittlei chatte forhold. Hvis vi blir opptatt en helg, ser jeg plutselig ikke kjæresten min på 2 uker.

Og da får vi nøye oss med dette gitt!

Det er absolutt ikke alltid greit, og jeg vet at mange forhold har det ti tusen ganger værre! Men jeg må bare si at jeg undervurderte meg selv enormt. Jeg var sikker på at et avstandsforhold ble for vanskelig. Og ja, jeg savner trynet hans ofte, men alt i alt kunne jeg ikke hatt det bedre!

Mitt beste tips til avstandsforhold er absolutt å ikke glemme hverandre eller gjøre ting vanskeligere enn det de er når man ikke får sett hverandre. Og det er selvfølgelig ti ganger viktigere å være tilgjenglig på mobil, være flinke til å ringe hverandre osv. Man blir litt festet til msn og skype og det burde man være fornøyd med :-) "Skypedate"... haha!

Også er det jo selvfølgelig ingenting som er bedre, å lettere å sette pris på når dere ENDELIG sees igjen:-)

- Sara Careface

     


GUUUD, så provosert jeg er! Jeg fant akkurat en artikkel i VG, der en undersøkelse viser at halvparten av menn i Norge mener at kvinner som flørter har skyld i voldtekt!

Okei, så la oss si at du er på byen. Du flørter litt rundt med en fyr, til og med kanskje kysser han. En time senere er du KANONDRITA og slukner, eller sier klart NEI. For jeg mener, det er dette voldtekt er. At du som jente, ikke har lyst på sex med denne mannen og sier ifra om dette, eller er så full at du ikke har mulighet fordi du SOVER.

Så mener mannen at det er kvinnen sin feil, der de ligger å knuller en halvdød person som gråter? Er det slik de tenker?

Nå snakker jeg ikke om en halvfull jente som kaster klærne og roper ta meg. Da blir saken litt anderledes, selvom hun i edru tilstand ikke ville, så kan det missforståes. Og man har et visst ansvar selv.

Men her snakker vi VOLDTEKT. Og for meg, så er det at kvinnen viser tegn på at hun ikke vil, og mannen gjør det likevel. Så det er ok det da, kjære menn, så lenge hun har flørtet med deg tidligere på kvelden?

VG sier: Av de spurte i undersøkelsen svarer hele 48 prosent av norske menn at kvinnen er helt eller delvis ansvarlig for overgrepet dersom hun flørter åpenlyst i forkant.

Videre står det:

Menn ansvarliggjør kvinner for vold på flere områder:

* Hver femte mann sier at en kvinne som er kjent for å ha flere partnere er helt eller delvis ansvarlig for et seksuelt overgrep. (Så om du har ligget med 5 stykker, så er det ok, for da er du løøøs?)

* Dersom kvinnen går alene på øde strekninger mener en av fire menn at kvinnen er ansvarlig for et seksuelt overgrep. (Jaja, selvfølgelig. Går vi alene, så ber vi jo om å bli rævkjørt)

* 28 prosent mener en kvinne som kler seg sexy er helt eller delvis ansvarlig for det seksuelle overgrepet. (Jaha... Jeg burde kunne gått NAKEN midt i Karl Johan uten at noen har lov til å ta på meg!!)

Jeg blir så frustrert.. Tenk om dette er datteren din det er snakk om, søsteren din, moren din. DEG SELV.

På hvilken måte er dette ok?!

Dere kan lese artikkelen HER.

- Sara Careface

Advarsel: Her kommer et lite klisse-innlegg!

Idag har jeg vært sammen 9 måneder med Joakim! hohoho, morsomt å tenke på egentlig. Vi møttes helt random, helt ut av det blå. Jeg var sikker på at det kun var en sommerflørt, men BOOM, forelskelsen steg og her sitter vi enda:)

Jeg har aldri vært borti en mer gogutt, og til sommeren skal vi til Danmark sammen, og til Kragerø i 2 1/2 uke. Gleder meg kjempe masse! Takk Joakim for at du holder ut hver gang tante rød er på besøk, hver gang hormonene spreller, og hver gang feil bein står opp om morran:)) haha...

Har det så utrolig bra om dagen, og store grunner av det er pga deg :))

- Sara Careface

     


Vi jenter er enormt flinke til mange ting. En av disse tingene er desverre og sammenligne oss selv med ALT og ALLE. "Åh, jeg kunne ønske jeg hadde like fint hår som henne", "Hvis jeg hadde hatt hennes former hadde alle likt meg" blablabla.

Jeg tar meg selv i å gjøre det nesten daglig. Se på alle andre, plukke ut noe positivt, og savne det på deg selv. Jeg kunne bare ønske jeg var litt mer "sånn og sånn og sånn som henne".

Hvorfor gjør vi det? Hvorfor sammenligner vi oss selv hele tiden?

Vi må seriøst stoppe. Jeg begynte tenke.. Hva er det jeg gjør? Jo, jeg finner det mest positive med ei annen, og kunne ønske jeg hadde det. Dvs at alle som ser på deg, beundrer DEG for noe, og kunne ønske DE hadde det.

Vet dere hva, ingen ser den lille flekken på genseren din med mindre du viser og klager over den. Ingen tenker over at du har en dårlig hårdag med mindre du hele tiden sier "ååh, dritthår".

Vi jenter bruker så mye tid på å dømme oss selv, og ønsker å bli bedre, at vi glemmer hvor bra vi egentlig er! Alle er forskjellige, og slik skal det også være.

Gutter har ikke et spesielt blide på hvordan drømmedama skal se ut. Tvert imot. Når jeg har flørtekurs med guttekonfirmantene i kragerø, må alle si hva de liker med jenter.

Ingen nevner pupper, kroppen, sminken, klærne. De nevner smil, latter, personlighet. Vi ønsker jenter som har selvtillit, som trives i sin egen kropp. En som vet hun har "feil" men som driter langt faen i det og har selvironi.

Og DET, mine damer.. Er akkurat det vi burde gjøre :))

- Sara Careface

Nå som bloggen har fått en del oppmerksomhet de siste dagene, så må jeg bare si en ting..

Med oppmerksomhet kommer også ..sjalusi? Er det det jeg kan kalle det? Folk som kommenterer de mest usakelige tingene jeg noengang har lest. Jeg har fått høre at jeg er en skam, og ikke burde ha hund. At jeg lyver om hva leger sier. At jeg er 19 år, og absolutt ikke burde ha med pappaen min til tusenfryd, for det er jo bare sååå taper.

At jeg i det minste burde redigere trynet mitt da, om jeg først skal legge ut et bilde, hallo liksom! At jeg er feit. Ja, egentlig det meste som kan komme negativt ut av en kjeft!

Voe hadde 10000 ganger mer oppmerksomhet enn denne bloggen igjen. Tenk dere alt drittet hun måtte gjennom? Ja, det er kanskje lett å tenke "Hallo, det må du regne med." Men hvem skal egentlig trenge regne med daglig, at mennesker skal kritisere på den måten? 

Greeeit da, så er det sånn verden er. Men jeg kan se at det kan knekke en person, som Voe faktisk!

Så har jeg også fått en haug av flotte kommentarer, selvfølgelig. Og den støtten setter seg langt inn, folkens:) Jeg og Donna går nøye gjennom alle kommentarer, og godkjenner hver enkelt bare fordi vi vil lese alle:) Så takk!

Men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor mennesker kun leser en blogg for å slenge dritt, helt ærlig.

- Sara Careface

Btw, stooor takk til alle søte kommentarer her fra dere flotte lesere <3

Det er så utrolig mange jenter jeg vet om som er hekta på vekta si. Som prøver alle slags kurer, alt du får kjøpt på apoteket, fancy dietter osv.

Og jeg skjønner det jo, jeg er jente selv og ønsker som mange andre og holde formen. Men, jeg har aldri skjønt det der med å telle kalorier, passe på alle karbohydratene og henge seg helt opp i det.

Så jeg skal fortelle dere hvordan JEG gikk ned 15 kilo og hva som funket for meg. Sier ikke at det er slik det skal gjøres,men dette funket isåfall for meg.

Når ME-diagnosen min slo til på det værste, rørte jeg veldig lite på meg. Det ble mye senga, og lite aktivitet. Før jeg visste ordet av det gikk jeg opp 10kg, og ingen klær passet lengre!

Da formen kom seg, tok jeg tak i dette. Men ikke med noe fancy stuff, dette gjorde jeg:

- Drakk KUN vann! Jeg dropper juice, iste, brus, melk ALT. kun vann. Det gjør at du forbrenner raskere, og guess what? Det er kjempe bra for kroppen og tenner! I forhold til juice og slikt.

- Jeg droppet uvanene. For meg var det pizza og pølser. Nei, jeg spiste ikke salat hele tiden, faktisk ikke en gang. Men jeg holdt meg til kylling bla.

- Drit i søtsaker. Jeg spiste ikke godteri. OG, hvis det isåfall var slik at jeg var sugen, poppet jeg popcorn! Dette er nemmelig det sunne av det usunne. Så la oss bare si at det ble mye popcorn..

Og thats it. Droppet godteriet, drakk bare vann, og sluttet spise pølse og pizza. Dette gjorde jeg i 4 måneder ca, og da gikk jeg ned 15 kilo. Og jeg må bare si, det med å BARE drikke vann gjorde mye av det.

Så kanskje det funker for deg også?

- Sara

Idag er jeg i litt sånn dark corner. Som tidligere sagt, så har jeg ME-diagnosen og det har jeg hatt i 5 år nå. Dette er en utmattelsessykdom som gjør at jeg kan gjøre ekstremt lite til tider... I morgen skal jeg og Donna gå catwalk for Vero Moda, noe jeg har gledet meg helt enormt til. Men så kommer formen min idag, og er bånn dritt....

Et catwalkshow er ikke bare noe du dropper ut av, og jeg skal dit, og jeg skal gjøre mitt beste. Men stakkars Donna er jo helt i tusen fordi jeg så vidt sa "ja, jeg blir med".

Det er ikke enkelt for noen som helst rundt meg og forstå denne sykdommen.. Jeg kan være hoppendeglad og full av energi den ene delen av dagen, og helt ødelagt og sliten den neste. Selvfølgelig er det rart for mange, og få skjønner ikke hvor dårlig jeg er når jeg først er det. Det blir også ekstremt vanskelig å planlegge ting for meg, fordi jeg aldri vet hvilken form jeg våkner med.

Jeg savner de dagene jeg kunne gå på skolen, deretter dra videre til dansestudio og LIKEVEL med glede ta meg en joggetur på kvelden.

Men takk og lov så er det sommer og sol nå, og da fylles energien heldigvis mye raskere opp en den kalde mørke vinteren. 

Og enda bedre, formen har VIRKELIG kommet seg ut over dagen:) HURRA!

Måtte bare få ut litt!

- Sara Careface

Det er påske. Siden min religion er kristendom, så handler påsken for meg om dette. Men hvor mange tenker egentlig på hvorfor dette er helligdager? Hvor mange tenker lengre enn "Jess, ferie fra skolen"?

Idag er det langfredag, og for meg den største dagen. Idag døde Jesus på korset. På påskeleiren så vi på "Passion of the Christ" og jeg må si den virkelig traff meg.

Greit, filmen er en bra produksjon med gode skuespillere. Men det å se at en mann led på den måten, pisket til ribbeina var tydelig synlige, og spikret fast på et kors.. Jeg mener, det er sykt..

Uansett om du tro på Jesus eller ikke, så vet vi at dette skjedde. Om det var Guds sønn er opp til deg å tro. Men en mann led voldsomt på denne dagen for lenge siden, og det er verdt å respektere. 

Så det er virkelig noe å tenke på! Siden så mange lurer:)

Palmsesøndag - Jesus kom inn til Jerusalem. Navnet er pga de strødde palmegrener fordi de tilba han såpass høyt.

Skjærtorsdag - Var det det "skjærte seg". Nattverden, det siste måltidet tok sted, og Jesus ble sviktet av sin egen disipel.

Langfredag - Som sagt, Jesus blir hengt på korset

1.Påskedag - Jesus sto opp.

Hva tror du?

Ellers, en fortsatt god påske til alle:))

- Sara Careface

Barn som blir skutt. Sykdommer. Sult. Naturkatastrofer. massemord. ulykker. døden.

Hvorfor må man gå gjennom dette. Hvorfor får noen leve, og andre må dø. Hvorfor lever enkelte med røyksneip i handa, alkohol i den andre i  100 år, uten kreft, uten ulykker. Hvorfor har noen familie, et sunt liv, et lykkelig liv og dør?

Jeg er så forbanna. Så sur inni meg. Hvorfor i helvette er vi mennesker skapt til å oppleve sånne ting?! Hvorfor gjør vår egen rase vondt mot hverandre, hvorfor takler ikke kroppen vår alltid livet?

For et urettferdig liv ...

- Sara

Jeg er litt romantisk av meg, tror jeg. Her om dagen fant jeg ut at jeg ville lage en scrapbook av meg og Joakim. Til sommeren har vi vært sammen et år, og jeg tenkte.. La oss lage en scrapbook for hvert år! (Det er jo lov å håpe, selvom vi enda er unge?)

Så nå har jeg kommet godt igang med årets, og til sommeren, begynner jeg på "scrapbook år 2".. Ikke dumt!

I dyp konsentrasjon......

Og det var søren meg ikke lett. Vi har sikkert 200 bilder av oss sammen, og måtte sitte plukke ut de beste, når jeg liker absoultt alle ?! Seriøst.. 

Uansett, jeg er ganske fornøyd! Er endelig ferdig etter mange timer, og det er nok sider igjen til å fylle resten av året. Perfekt.

Har du scrapbooka før ?

- Sara Careface

     


Okei, det er kanskje ingen fasit. Men jeg må virkelig si at jeg har blitt litt klokere. For noen dager tilbake, skrev jeg et innlegg, der alle dere flotte lesere delte historier med meg, hvorfor det ble slutt, hvordan det ble slutt, og når. For jeg ville komme til bunns i alt dette, når er det en risiko for å miste kjæresten din? Når er den "harde tiden" mest vanlig?

Som sagt, så hadde jeg noen tanker om dette allerede. Og jeg fikk helt sjokk når jeg leste og noterte gjennom kommentarene, for jeg hadde søren meg rett.

Så nå går jeg ut i fra kommentarer, folk jeg har snakket med, og forhold jeg vet om de siste 5 årene.

Første bølge er 3 mnd

Det var mange som hadde gjort det slutt etter bare 3 måneder. Jeg tror dette er fordi at man da har fått nok tid til å finne ut om dette er riktig eller ikke. Kanskje var det bare en sommerflørt? 3 måneder er egentlig en perfekt tid, til å virkelig kunne dømme hverandre litt. Hvis han ikke var den du trodde, finner de fleste ut det rundt denne tiden.

Den største bølgen er 7/8 mnd

Det var her jeg satt og gapte. For jeg har fulgt med de siste årene, og det er så utrolig mange som gjør det slutt rundt denne tiden! Og nå fikk jeg det enda mer bekreftet. 7-8 måneder kan være den værste tiden i mange forhold. Fellesgrunn dere alle hadde her var fordi han tok dere forgitt. Eller omvendt. Man glemte å sette av tid til hverandre, man begynte krangle.

ALLE skrev at følelsene ble borte, det var krangler og ting ble tatt forgitt. Det er ganske rart å tenke på. Det var ikke utroskap, ikke at noen ble brukt. Det var krangling, og dritt kun mellom dere to.

Jeg tror at når man har nådd 7/8 mnd så dapper nyforelskelsen av. Her er første ordentlige steget, til å gå fra å leve på kyssing og kos, til noe litt mer ekte. Og det sier seg selv at man trenger jobbe for forholdet sitt i denne tiden.

Jenter har også en tedens til å kreve litt mer når vi kommer til denne tiden. "Jeg kunne ønske du var sånn som du var når vi møttes! Du er så care nå". Og vi har rett til det, føler jeg. For her kommer tiden inn der man må gi mye av seg selv. Og gutter har en tedens til å glemme dette, og vi jentene sitter der med tusen følelser.

Så da vet dere det, vær obs på 7/8 mnd, dette er et stort smell for mange. Og en heftig overgang.

1 år er brennepunkt

For de som klarer seg gjennom 7/8 mnd.. De som overlever kranglingen og følelsene, har fortsatt 1 års diskusjonene. Her var det igjen mange som velger gjøre det slutt.

Jeg tror rett og slett det er de som sitter igjen med 7/8 mnds krisen, og rett og slett har klart holde lengre enn andre. Mange grunnet avslutningen på forholdet "kjedsomhet". Og her var det BEGGE partene som gikk lei.

Grunnet at det ble for mye av kun sofa og film, og at man savnet den vanlige hverdagen. Så kommer dere til et år, så er det viktig og finne på litt ting. Et år går fort, og hvis du tenker tilbake på hva dere har brukt tiden deres til sammen, og kommer fram til at det har blitt enormt med film og potetgull, er det på tide og endre planene.

I alle våre lykkelige dager

Etter et år var det spredt... Og egentlig enormt få, desverre. Ulike grunner også. Så jeg personlig tror at hvis du kommer deg gjennom et år, så er du safe en god stund til. Et år er brennepunktet, etter det har du rett og slett vært gjennom mye av tingene. Deretter starter vel mange av fasene på nytt? Følelsene blir plutselig "nyforelsket igjen", deretter "lei" osv.. Og hvis du klarte det første gangen, vel... sett igang igjen!

Intressant jenter.....

60% av dere som kommenterte, hadde en form for anger. "Jeg tenker fortsatt på han", "Vi drev lenge i ettertid", "Jeg savner han veldig". 

Er det virkelig sånn? At vi aldri klarer unngå å tenke "Var han den rette, burde det gått anderledes?" Jeg tror det er veldig naturlig å tenke sånn i blandt, at man ikke helt klarer gå videre.

Men prøv å tenk på det sånn her: Kjærlighet er ikke kanskje. Kjærlighet er ja, eller nei. Og med mindre det var en helt tragisk grunn til at det ble slutt, hold deg unna. Det er rett og slett en grunn til at det ble slutt i første omgang, og selvom du tenker han har forandret seg, vil dere kræsje på et punkt...

Det beviste dere alle med å skrive at dere angret på at dere prøvde igjen....

Konklusjon

Kjærligheten er ikke en dans på roser. Det er tøft. Og hvis du vil leve med han/henne resten av livet, LOVER jeg deg at det likevel vil være mange dager du iblandt ønsker å bare gå! Men det er slik det skal være. Dere skal krangle, dere skal gå dritt lei. Men dere skal fortsatt elske hverandre når alt kommer til alt, og IKKE TA TING FORGITT. 

Man har vanskelige perioder. Og det kommer aldri til å gi seg. Dere kan gifte dere, flytte sammen, få barn. Dere kommer til å krangle på gamlehjemmet om 80 år. Vi krangler med foreldre, søsken, venner.. Hvorfor er det plutselig så fælt om vi gjør det med kjæresten?

Poenget mitt er at du ikke må stoppe å tro. Man må oppleve vondt for å få godt. Etter det har gått nedover, må du gå oppover. Som Haakon sa i kommentaren sin: Man lærer jo så lenge man lever.. og stadig prøve å snu det negative om til noe positivt..

Lykke til alle der ute, lovebirds!

Håper dette var litt til nytte:)))

- Sara Careface

Mange spør meg hvorfor jeg går under navnet Sara Careface.

Det passer meg egentlig ikke i det hele tatt. Jeg bryr meg veldig, jeg bryr meg alt for mye. Noenganger er det utrolig godt. Mange vet de kan komme snakke med meg. Noenganger er det udugelig, de gangene jeg MÅ bry meg, i krangler, drama. Jeg ender alltid i midten, dessverre.

Så hvorfor Careface? Det er jo det siste ordet noen ville brukt på meg.

Nettopp. For over et år siden, forelsket jeg meg i en gutt. En gutt jeg la sjela mi inn for, en jeg trodde skulle være hele verden min. Vel, så manipulert kan man bli. Han viste seg å være alt annet enn jeg hadde trodd, og jeg ble veldig såret. 

Jeg ble playet, brukt og virkelig såret. Jeg klarte ikke å forstå at mennesker kunne gjøre sånn mot andre,  at de kunne lyve så drøyt?

Jeg kan være det man kaller dumsnill til tider. Jeg ser det jeg vil se, jeg håper og lever i en drømmeverden. Jeg stoler alt for fort på mennesker, og jeg blir lett glad i alle.

Så i denne perioden, vile jeg være alt annet enn det jeg er. Jeg ville ikke bry meg, jeg ville gi faen. Jeg ville ikke gråte, for han fortjente ikke en tåre. Jeg ville ikke klage, for han fortjente ikke energi. Derfor kalte jeg meg careface på facebook.

Etter den gang, har det bare blitt slik. Jeg begynte putte det inn i filmene mine "Careface Production", jeg bruker det på bloggen og alle steder det går.

Jeg vet ikke hvorfor, men kanskje det er for å minne meg selv... på at ting skjer, og jeg må beskytte meg selv litt også. At verden har mye rart å by på, og den dagen det skjer.. Så kommer jeg til å takle det mye bedre, takket være Careface :)

- Sara CAREFACE <3

Sliter du gjennom hverdagen om dagen? Er ikke ting heelt som du ønsker, og enkelte dager har du bare lyst til å legge deg ned i senga og gråte?

Hvis du en slik periode, vil jeg bare gi deg et tips. Jeg selv har møtt på mange hindringer, og vært mye lei meg før. På ungdomsskolen var alt bare møkk(følte jeg) og jeg gikk rett og slett dritt lei mange ting. Jeg var så deppa.

Det er ikke lett, å gå rundt med en klump i halsen hele tiden, å tvinge tårene til å holde tilbake. Men jeg kommer aldri til å glemme den ene teorien jeg hadde, som hjalp meg gjennom alt.

1. Tenk deg at vi kan dele et år i 4. Vinter, vår, sommer og høst. Et år er altså 4 deler. Tenk deg at du lever... la oss si 90 år.

2. 90x4= 360 deler. Livet ditt består rett og slett av 360 deler. 360 deler er hele livet ditt.

3. Tenk deg nå at du har hatt det dritt i.. la oss si 2 år? Det er kun 8 av 360 deler av livet ditt! Det er rett og slett ingenting i forhold til alt. La oss si at du nå er 15 år, og har sliti hele livet. Det er fortsatt bare 60 av 300 deler..

Selvom de dagene/månedene/årene virker som om de aldri skal ta slutt... Selvom du aldri har følt deg mer livløs, mindre opplagt. 

Jeg sier ikke at fordi du har hatt det vanskelig i 2 år, så er det "ingenting". Jeg vet hvor tungt det er, hvor vanskelig ting kan være. Men når man er på et så mørkt sted, er det så lett å ikke klare å se fremover. Tro meg, jeg vet virkelig alt om det..

Men jeg anbefaler dere å prøve å se på hele bildet. Hele livet ditt. Hvor mange "deler" du har på å snu alt rundt!

Så skal du se, at mange av de delene kan bli virkelig herlige :))

- Sara Careface

Før i tiden bekymret norske barn seg over barbien sin, og andre usakelige ting. Ungdomen giftet seg tidlig, og slik var det bare. Og få barn rundt 18 års alderen var helt normalt. Utdanning kom ikke først. Livet og kjærligheten kom først. Tenk at 1/2 foreldre skiller seg nå?

Vi har fått en ny barnesykdom i dette landet her, og det kalles STRESS. Den berører barn helt ned til 5-års alderen, det er jeg sikker på. Årsakene til dette vil jeg påstå at er mange. Utrygghet, en hektisk hverdag hvor barna må tidlig opp for å nå barnehagen, foreldre jobber, tv, data, underholdningen i media.

Jeg sikter til en undersøkelse fra USA. Dette er hva lærerne har listet opp som problemer i skolen gjennom årene.

Det er en ganske stor forskjell, og det skremmer meg. Verden har selvfølgelig bedret seg på mange punkter også. Medisinsk, tenk deg hver gang du tar en antibiotika kur nå, hadde du dødd om du levde på 30-tallet. Rart å tenke på, for da har jeg dødd en god del ganger allerede. Sånn ... 4 ganger i året faktisk.

Men når jeg finner skremmende fakta som dette her, begynner man virkelig å stusse over ting. Hvorfor blir verden sett på som "mer slem" nå ? Alkoholkonsumet i Norge nå er det høyeste på 100 år!

Det har aldri vært så mange kvinner som må inn til pumping, drikkemønsteret vårt har endret seg totalt. 1.5 millioner nordmenn lider av alkoholmisbruk. 300 000 barn vokser opp med foreldrenes rusmisbruk. Tredje eller fjerde sykehus-innleggelse er alkoholrelatert.

I tillegg kommer alle kostnader knyttet til trygdeavgifter, rusomsorg, for å ikke glemme all menneskelig lidelse i form av skilsmisser, mishandling, vold og omsorgssvikt.

Så jeg spør dere, hva har skjedd med verden vi lever i?

Fedme, rus, overgrep, selvmordsforsøk. Hvorfor tar vi ikke mer vare på oss selv og kroppen vår?

- Sara Careface

Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. En god venn av meg og mange andre dro fra oss i høst. Han eksisterer ikke mer, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han. Jeg ber til han, snakker til han. Jeg savner han.

Og idag følte jeg han. Jeg er ikke av de mest overtroiske, men idag har jeg aldri vært mer troende. På vei hjem fra langkjøring passet han på meg. Jeg vil ikke gå i detaljer, ikke med det første. Men han var der, han var med meg. Det siste vi snakket om før han gikk bort, var oppkjøringen min. 

Ting satte seg ikke på plass før jeg faktisk var hjemme og tenkte over alt det syke som skjedde. Men det skjedde. Og der jeg satt i bilen, og var totalt sjokkert, kom denne sangen:

Hans Bollandås: moments....Bare hør på teksten.. Alt er så sykt, og jeg må bare la alt synke inn.. 

Har noen av dere noengang opplevd noe slikt?!

- Sara

Okei, jeg må virkelig le litt. Fikk tips om en mulig falsk profil av meg her om dagen på skybyen,...Og jadda, det stemte. Jeg heter tydeligvis Ida og har dialekt. For dere som ikke visste det. Jeg er også over en meter høy!

Hvem er det egentlig som gidder bruke tiden sin på det? Finne bilder av en annen, og utgi seg for å være noe man ikke er?

Hvis dere har sett noe av dette tidligere, eller gjør det i framtiden, plis si ifra. Jeg liker egentlig ikke skybyen og nettby opplegg, så har aldri vært medlem. Men nå måtte jeg altså registrere meg, så jeg heter saracareface på skybyen, og sara emilie careface tandberg på facebook. Ser dere noe andre steder, si ifra:)

- Sara Careface

Jeg vet ikke om det er en kjempe hemmelighet, halvparten av dere har sett det, halvparten har ikke. Men jeg snuser. Jeg har hele tiden tenkt at jeg IKKE skal dele det med dere, fordi det er en dårlig side av meg. Snus er jo ikke bra og det er ikke noe jeg går rundt å anbefaler. Dessuten har jeg flere ganger blitt kalt forbilde av dere lesere, og derfor beklager jeg.

(Uredigert: legg merke til brune tenner)

Jeg snuser. Men jeg har valgt å heller prøve bruke det til noe positivt. Jeg snuser pose og jeg snuser aktivt. Og jeg vil fortelle dere at dere virkelig ikke må ende sånn her.

Jeg startet for noen år tilbake. En snus her og der, no big deal. Slik alle starter. Du har ikke din egen boks, men du får en her og der. Kanskje mest på fest. Så kjøpte jeg min egen snusboks. Hadde ikke alltid snus, men det utviklet seg til at jeg begynte ha en snusboks fast.

Så hadde jeg det da. Snuste sikkert 3 snus daglig, tenkte hele tiden "Det finnes så mange værre, de som snuser HELE tiden" Lenge levde jeg på en snusboks i uka.

Men før jeg visste ordet av det, nå snuser jeg opp en boks på 2/3 dager gjennomsnittelig. Dvs 12 snus daglig! Det vil si i værste tilfelle at jeg bruker nesten 200 kr i UKA på snus. Altså 800 i mnd. og nesten 10 000 i året!

Jeg synes snus er kjempe stygt og jeg har prøvd slutte mange ganger. Men det blir som røyk, jeg legger faktisk på meg hver gang jeg prøver slutte. Det finnes mange værre ting enn å snuse, men det er fortsatt ikke ok.

Så plis, hvis du kjenner deg igjen. Hvis du er en av de som ikke snuser 12 snus daglig, stopp mens du kan. For selvom du tror du har selvkontroll, så kommer du til å komme til et punkt der du snuser konstant hele tiden, og bruker masse penger. Snus er ikke kult, snus er helt unødvendig. Hvorfor gidder man?

Jeg skjønner ikke åssen jeg eller noen andre begynner snuse. Jeg mener, de første 4-5 gangene du putter en snus i leppa blir man jo bare dårlig og kvalm. Hvorfor putte en ny en der etterpå da?

Så ja, jeg snuser. Og en dag skal jeg stoppe. Men jeg skriver dette fordi jeg vil vise hvor dumt det kan bli om du småsnuser nå. Seriøst, slutt før du ender sånn her!

Beklager hvis jeg skuffer noen.. Men bedre å være ærlig og heller skremme dere der ute litt!

Når det er sagt, så har jeg flyttet for meg selv nå, og snuser mye mindre, fordi jeg ikke har penger til det. Nå kan jeg gå en uke uten snus, og det går bra :-) Men for å si det sånn, det var et helvette og komme dit, og STOPP når dere kan. 

- Sara Careface

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler meg litt spøkelse. Eller jeg vet godt hvorfor, jeg bare vil ikke si alt til hele Norge. Men jeg føler meg tatt litt for gitt, jeg føler meg som den svake. Og det liker jeg ikke, i det hele tatt.

Jeg liker å ha kontroll. Sikkerhet. Jeg liker å vite hvordan alt er. Jeg trenger å høre det. Jeg trenger å vite at alt ordner seg, uansett hva. Og selvom jeg vet alt er bra, trenger jeg likevel bli påmindt om det.

- Sara

Jeg vet ikke hvorfor dette irriterer meg sånn. Men det går en status på facebook som lyder: Det hjelper INGEN å tenne stearinlys. Leger uten grenser er på plass i Japan og kontonummeret er 5010.05.47500.

På en side må jeg si det er godt sagt. Men likevel blir jeg litt lei meg.. Jeg har tent lys for mange i mitt liv. Ink alle i Japan. Og min personlige mening er at man kan gjøre begge deler. Både sende penger, og tenne lys.

Jeg syntes det er litt synd, at det er så mange som har mistet troen. For ja, for min del handler dette om tro. Jeg har vært vitne til SÅ mange mirakler, bare fordi vi har tent et lys, eller bedt for noen. Jeg har hørt om ting som er helt utenkelige, ting leger ikke kan forklare, fordi alle tente lys og ba.

Jeg syntes vi skal sende penger til Japan, fordi det virkelig trengs. Om alle hadde tent lys, og ikke gjort noe som helst, hadde ingenting skjedd. Jeg forstår jo det. Planker løfter seg ikke bort av seg selv.

Men jeg syntes også vi skal tenne lys. Og gi varme tanker til alle. For tro det eller ei, jeg tror på at det er noe mer der ute. Og jeg tror at varme tanker og lys, kan gi styrke til de som sitter alene, og savner hele familien sin.

Kall meg gal, men jeg tror det. Jeg tror de vil få styrke av både Leger uten Grenser, og tanker. For jeg har sett SÅ mange mirakler. En mann skulle dø, han var syk. Hele leiren ba for han. 1000 mennesker ba for han hver dag. Og uten at noen som helst kunne forklare det, ble han frisk. Alt forsvant.

Så plis send tanker, OG send penger. Ikke velg.

Hva mener du?

- Sara Careface

Denne kommentaren kom inn på bloggen idag etter jeg skrev et innlegg om at dagen min idag var bra:

for en utrolig dårlig tittel på innlegget. her dør folk av naturkatastrofer i japan, og du mener man ikke skal ta dagen forgitt fordi du fikk lov til å sladde og grisekjøre... fysj

Og det fikk meg virkelig til å tenke litt. Jeg tenker på alle i Japan, og jeg ber for de. Men er det virkelig sånn at vi ikke kan smile, fordi andre lider?

Kan ikke jeg smile, og si til folk: IKKE TA DAGEN FOR GITT. Sett pris på hva du har.. Fordi Japan har det jævlig?

Jeg føler det blir som å si "ikke nyt maten du spiser, tenk på de fattige barna i Afrika".

Jeg syntes det jeg sa, er AKKURAT hva man skal tenke på. Hvis du er en av de som sitter klager fordi du egentlig shoppet mer enn du skulle, er det akkurat slik vi skal tenke gjennom alt dette med Japan.

Jeg tenker "Shit. Tenk så bra vi har det. Tenk så fort alt kan snu.. Tenk om jeg hadde bodd i Japan nå". SLIK er det jeg vil vi skal tenke. Jeg tror ikke det hjelper en DRITT at vi skal sitte her å IKKE smile fordi andre lider. Hva godt gjør det?

Og jeg sender selvfølgelig varme tanker til Japan, og ber for situasjonen der nede, selvom jeg er fornøyd med dagen min!

- Sara Careface

Idag er jeg en kvinnelig versjon av Peter Pan. Jeg fyller 19 i år, og jeg har innsett at tiden med trutemunn, overdose av rosa og fjortissfylla er over.

Okei da, det har jeg innsett lenge. Men jeg savner tiden jeg trodde sminke var hele livet mitt. Jeg savner at det var sååååååååå kult å smake på øllen til han jeg var hemmelig forelsket i på klubben. Jeg savner å tro at hvis jeg fikk en kvise i panna, var livet ødelagt. Jeg savner at jeg trodde en gutt var HELE verden, og uten han måtte jeg dø. Jeg savner at det var enkelt.

Ungdomstiden er alt annet enn enkelt. Men likevel var den så simpel. Man så ikke hele verdensbilde, man trodde virkelig at gutter, sminke, mote.. Var kjempe viktig!

Nå må jeg sitte tenke på bilforsikring som må samle bonuspoeng til jeg blir eldre, betale reginger, spare opp penger til å faktisk KJØPE en leilighet en gang i tiden, betale skatt. Nå kan jeg ikke tro at alt ordner seg så lenge jeg har en bra hårdag.

Jeg har alltid elsket tanken på å vokse opp. Tanken på å flytte ut, og starte en familie. Dere vet, alle har fått spørsmålet : Hvor ser du deg selv om ti år? Mange svarer en god utdanning, penger, stort hus. Jeg har ALLTID sagt familie. Unger, barn. Jeg har alltid elsket tanken på å starte mitt eget liv og min egen familie.

Men nå, nå freaker jeg ut. Jeg er bare 19. Jeg er fortsatt ung, jeg vet. Det er lenge til ordet familie kommer inn i bildet, men det her er steg en. Steg en alene ut i verden. Jeg flytter ut til sommeren. Dette er starten. Og selvom jeg gleder meg enormt, er det skummelt.

Så plis si at noen har noen gode tips? Plis si at jeg kommer til å gjøre det fantastisk som en ansvarsfull voksen!

Før jeg setter meg i en krok og begynner leke med barbien min!

- Sara Careface

Life is like a hourglass.....

Eventually, everything hits the bottom.

And all you have to do is wait it out until someone comes along and turns it around.

- Sara Careface

Det er kanskje ikke så mange som vet det, men jeg har tidligere hatt en blogg. Den het Sara Makes A Difference, og besto kun av diskusjons temaer og andre saker jeg engasjerte meg i. Det var om ulike problemsstillinger, mye av det som skjedde på Hadeland.

Som feks at vi mangler lås på garderobene på skolen. Hvem som helst kan tusle gjennom mens vi står i dusjen. Dere vet, slike ting. Meningen med bloggen var at jeg skulle oppnå noe, gjøre en forskjell. Men det er ikke alltid det er like greit å stå alene med sterke meninger på videregående, og ting gikk veldig galt.

Første dagen i mitt andre år på Roa videregående, ble en gutt mobbet ut av skolen vår. En gutt som hadde sin første dag som vgs elev, sluttet etter kun tre timer på skolen fordi han ble mobbet. Han var homse, og han kledde seg anderledes. Etter hva jeg så med mine egne øyne, var det Idrettsklasser som mobbet ut denne gutten.

Jeg valgte derfor å skrive et innlegg om dette på bloggen, og overskriften var "Idrett, dere er faktisk ikke kule lenger". Hadde det var kokken som hadde mobbet gutten ut, hadde kokken vært overskriften. Men det var det ikke. Ikke som jeg så! Kan godt hende det var flere, men det var Idrett jeg "fersket" denne dagen.

Siden jeg ikke ville henge ut noen spesielle fra Idrett brukte jeg ord som "enkelte og noen". "Enkelte på denne skolen må virkelig ta tak i seg selv, og slutte tro de kan gjøre andre vondt".

Men nettopp fordi jeg ikke hang ut noen, følte alle at jeg dro de under en kam. Noe som ble en kjempe sak.

De hang opp plakater på skolen "HER sitter Idrett, hvis du ikke går på Idrett, kan du ikke sitte med oss". Bare for å "mobbe" denne saken. Det var selvironi, og ment som en spøk. Men ting gikk over styr.

Jeg skrev innlegget klart, men noen skumleste gjennom det og misforsto. Jeg fikk til og med drapstrusler og valgte til slutt og legge ned bloggen.

Drapstrusler altså.. "Ikke gå ut om kvelden alene du, hvis du har lyst til å leve mer", kommenterte anonyme mennesker. Noen kalte seg "Vi som sitter i kantina AKKURAT NÅ", og skrev frekke kommentarer, så jeg ikke turte gå ut.

Uansett om innlegget ble misstolket eller ikke. En gutt ble mobbet ut av skolen, og jeg står for det jeg sa. De menneskene som mobbet den gutten, burde ikke gjort det.

Når det er sagt, mange av menneskene beklaget seg til meg i ettertid, og etter jeg valgte slette bloggen, ble saken lagt død.

Men, dette er et godt eksempel på bloggverden den dag idag. Annonyme kommentarer som flyr inn av mennesker som lever på bekostning av en annen sitt liv. Som syntes ting som dette er underholdene. Jeg syntes synd på de menneskene.

- Sara Careface

Verden idag er preget av media. Det er ikke å se bort ifra. Jenter med langt silkehår, tynne kropper og store pupper. Vi leser om de, ser de overalt. På den røde løperen, i blader, på tv. Vi finner ulike programmer om hvordan vi skal se ut, hvordan vi kvinner skal komme oss i form. På nesten hvert eneste magasin finner du setningen "Hvordan få flat mage før sommeren" også videre. Og at noen blir påvirket er ikke så merkelig.

Men noe som har vokst med årene, og som enda vokser er guttas press i hverdagen. Det er ikke bare jenter som skal krige om skjønnheten lenger. Posenten på mannlige operasjoner har vokst enormt de siste årene, og vi hører om flere og flere "guttetriks". Boling hos gutter, har nå faktisk blitt et like stort problem som anoreksia hos jenter.

Media legger press på at gutta skal ha muskler, en veltrent kropp. Og et mer brukt ord blandt folket har nå blitt "meterofil". Kort forklart er dette en beskriving på gutter som pleier kropp og utseende på samme nivå som mange jenter. Hårkurer, ansiktsmasker, kremer og stæsj. Butikkene selger mer og mer kosemetikkvarer for menn, og trenden har blitt stor.

Og det er da jeg tenker litt på dette med dagens kjønnsroller. Vil vi komme til et punkt der det blir nøytralisert? Vil gutter bruke mer tid enn jentene på badet med tiden? Har mange av guttene blitt mer jålete enn jentene?

Jeg synes det er på tide og fokusere litt på guttas press også. Det er så ofte jenter klager over at vi alltid må sminke oss, og konstant se bra ut, hvis ikke føler vi oss ikke bra. Og nå har gutta like mye press. Det er trist og tenke på at boling har blitt et så stort problem. 

Hva skjer med verden? Hvorfor har media så stor makt at de kan fortelle så mange mennesker hva som er riktig og galt? Er modeller og kjendiser definisjonen på ordet "pen"? Jeg ber dere alle gå inn i dere selv, se dere i speilet og spørre: Hva synes JEG er pent? Uten å tenke på hva media mener.

- Sara Careface