I morgen skal jeg gjøre noe jeg har snakket om 3 uker i strekk nå, minst. Egentlig har jeg snakket om dette i 4 år. Det er nemlig 4 år siden ME-diagnosen slo såpass til at jeg måtte slutte med trening. For meg var trene en måte å uttrykke meg på, få den ekstremt deilige følelsen, få ut sinne, bare storkose deg å vite du gjør noe sunt.
Jeg gikk fra å danse flere ganger i uka, joggeturer, og ulike aktiviteter til og omtrent bli sengeliggende. Dette var selvfølgelig ekstremt tungt, og jeg kan på mange måter si at jeg har vært fengslet i min egen kropp. Jeg har alltid sagt at hvis det er en ting jeg skal gjøre når formen blir bedre, så er det å trene igjen.
Min gode periode har nå vart en god stund, og selvom det er skummelt å prøve seg ute i den "store verden" igjen, har jeg bestemt meg for å ta skrittet. Jeg skal på treningssenter. Hvordan det går? Vel, jeg kan ende opp med å bli dårlig, få en sliten periode, ikke klare alt. Men det kan også gå bra. Det viktigste er at jeg er klar nok til å prøve, og så lenge jeg ikke presser kroppen, og vet det kan gå begge veier, skal det gå bra uansett.
Dere aner ikke hvordan det føles for meg. Og kunne ta dette skrittet, prøve å trene. Jeg er på ingen måte frisk enda, og jeg vet at jeg må ta korte økter, og mest sannsynlig kun trene styrke og unngå kondis. Jeg er langt ifra et normalt treningsliv, men dette er første steget mot det...
Og det, det varmer sinnsykt. Så i morgen, skal jeg til Avancia treningssenter i Gran, og kjøpe meg månedeskort. Wiii.
- Sara Careface
