donnaogsara

Dagens diskusjonstema: Kan egentlig gutter og jenter være venner, uten at det ligger noe mer bak? Dette spørsmålet er vel stilt mange ganger, og jeg må innrømme at det første jeg tenkte var: JA, selvfølgelig! Helt til jeg så denne videoen.... Døde litt inni  meg av latter da merket jeg, hahah.

Hva mener dere? Går det ann?

- Sara Careface

Gud så mange patetiske diskusjoner som foregår på Facebook for tiden. Jeg blir utrolig provosert..

Kan vi ikke bare akseptere at vi er alle foskjellige? Vi liker forskjellige ting og har forskjellig smak. Hvorfor rakke ned på jenter med litt ekstra kjøtt på kroppen? Helt ærlig.. det er jo ikke rart mange av oss sliter med dårlig selvtillitt, når det er så mange dumme og overfladiske mennesker der ute som er blitt helt hjernevaska av media. Du SKAL ha en fin kropp, du SKAL være tynn, du SKAL være veltrent..

Difinisjonen av en "fin kropp" betyr ikke alltid en syltynn kropp. Fint kan være mye, og det kommer helt ann på hva en person liker. Er du en gutt og liker tynne jenter, finn deg en tynn jente. Er du en jente og liker veltrente gutter, finn deg en veltrent gutt. Er du en gutt og liker bedre "normale" jenter, finn deg ei slik jente.

Vi er heldigvis mange nok her i verden, og heldigvis unike alle sammen. Det finnes noen der ute for alle, både i form av kropp og personlighet. Hva er vitsen med å sette en så idiotisk "regel" og så mye press rundt dette med at man SKAL være tynn? Hvorfor ikke bare godta seg selv og hvordan andre ser ut? Ærlig talt.

Det er fint at mange tar vare på kroppen sin. Trener og er stolte, for ja.. det har de all grunn til å være. Men jenter med former kommer alltid til å være det aller fineste. Alltid.

Det er dessuten sunnere å ha litt ekstra fett på kroppen enn å være syltynn. La aldri slankepresset fra media gå inn på deg og gi deg et dårlig selvbilde. La ingen fortelle deg hvordan du "burde" se ut, det er deres problem.

Lær å like kroppen din, for du er virkelig nydelig som du er. Og om du så har litt ekstra rundt magen, vil jeg gjerne påstå at du er absolutt perfekt. ♥

PS! Wææ, jeg mente IKKE at de som er født tynne eller har høy forbrenning er stygge på noen som helst vis. Dette innlegget var kanskje mer rettet til jenter med litt ekstra rundt magen som ikke klarer å like eller bli fornøyd med kroppen sin! Jeg skjønner at de som er tynne ikke kan noe for det, og jeg sier det igjen, absolutt ALLE er vakre på hver sin måte. Så jeg beklager hvis noen tolket innlegget feil.

- Donna <3

Det er så ofte jeg tenker på hvor kompliserte vi jenter egentlig er. Vi kan være så urimlige og urettferdige vi. En gutt kan si en setning til oss, og vi kan formulere den setningen til hva vi vil. Han kan si "den sofaen er rød" og hvis vi vil, kan vi lage en krangel ut av dette. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke være en komplisert kjæreste. Ikke bli sur over småting, ikke henge meg opp i noe. For jeg syntes det er så teit.

Likevel, så er det nødt til å ligge i vår natur. Jeg fatter ingenting annet. Noenganger, blir jeg så sinna jeg, også må jeg bare le etterpå. For herregud, det var i grunn ingenting å være sinna over i det hele tatt. Men likevel, vi frøkner er født med mange hormoner.

Så jeg vil vel på en måte påstå at det ligger litt i vår natur og kunne være litt vanskelige i forhold til det motsatte kjønn. Men fy søren gutter, det kan ikke alltid være like enkelt å like oss jenter. Nå føler ikke jeg at jeg er den værste på denne fronten, men jeg innrømmer selv at jeg kan være ganske komplisert til tider.

Og jeg tipper det er mange som kan si seg enig. Det er så mange ganger jeg har kranglet over unødvendige ting, som selvfølgelig skal bli snakket om, men kanskje på en litt mindre hissig måte? Haha.

En annen ting vi jenter er fryktelig dårlig på, er å se det fra andre siden. Hvis du feks er sur over gutten din for noe han har gjort. Og lager en sak ut av dette, og det blir en krangel. Om det hadde vært omvendt, hadde kjæresten din kjeftet like mye på deg da? Nei, rart er det. 

Har du en tedens til å blåse opp ting?

- Sara Careface

Okei, jeg føler ikke at dette er noe som kommer til å bli glemt med det første uansett, så da kan vi heller lage en liten diskusjon ut av det :-) For dere som ikke fikk med dere liveshowet, ble dette tema tatt opp: Hva syntes dere om at folk går toppløs på stranda i syden?

Donna svarte raskt NOO. Mens jeg hadde et litt annet synspunkt. Sist gang jeg var i Hellas med familien, så solte jeg meg toppløs. Selvom jeg ligger på ryggen. Jeg har tenkt at det er syden, og at 50 % av resten av stranda gjør det, så hvorfor ikke? Da slipper man jo skille, og det er tross alt bare pupper.

Selvfølgelig er det en privat del, og ikke noe man skal flashe. Men jeg syntes det er to helt forskjellige ting å ligge på stranda å sole seg toppløs, enn å vise seg toppløs i et magasin. Det kunne jeg feks aldri gjort. Jeg føler at når du ligger på stranda i bar overkropp på den måten, gjør du ikke det for å vise noe som helst. Og jeg hadde jo aldri gjort det om stranda var proppfull. Så fort jeg reiser meg opp eller skal bade, kler jeg på meg.

Det ble jo diskusjon, og mange mente dette var unaturlig. Dere vet at når våre foreldre var unge, var det unaturlig å bruke bikinioverdel? Det er som regel de over 40 som fortsatt soler seg toppløs i syden. Jeg skjønner jo at mange reagerte, men jeg ser helt ærlig ikke problemet med å sole seg toppløs som ungdom. Man kjenner jo ingen der uansett?

Det kommer vel heller ann på at mange føler seg ubehagelig når de ligger der uten noe forran brystet. Men det blir jo en helt annen diskusjon. Hvis du personlig ikke går toppløs, så betyr vel ikke det at du ser ned på de som gjør det?

Nei, gjør meg gjerne klok på denne. 50% av befolkningen har pupper uansett, jeg skjønner ikke helt problemet.. Som sagt, så er det STOR forskjell å flashe puppene for oppmerksomhet, og det å ligge på en strand og sove sminkeløs og med ipod litt for seg selv.

Hva syntes dere?

Obs! Dette er jo snakk om når du ligger flatt ut på stranden, ikke når du sitter opp osv. Så med mindre du velger å se, så ser du det jo egentlig ikke...

- Sara Careface

I dag fikk jeg en kommentar om at en annen blogger har kopiert ett av mine innlegg og lagt ut på sin egen blogg. For min del så bryr jeg meg ekstremt lite om sånt. Liker de det jeg skriver og vil dele det videre med sine lesere, synes jeg det bare er koselig.

Selvfølgelig er det litt dumt at andre skal ta creds for mine tekster, men slike ting skjer jo stadig vekk med våre innlegg.. og jeg har ikke tenkt å "ta" hver og eneste person som gjør det. Jeg tar det heller som et kompliment!

Uansett. Jeg kikket innom denne jentas blogg og så innlegget mitt. Leser gjennom kommentarene hennes, og får helt bakoversveis. Bare se her:

Altså, seriøst? Har noen et så stort behov for å skrive såpass drøye ting som dette her til noen andre? Hvorfor det? Hva får de ut av det? Jeg fikk rett og slett litt vondt, og jeg aldri aldri aldri vært borti så frekke og direkte stygge kommentarer før. Det virker som om de begge er skrevet av samme person, som lider av en eller annen psykisk oppmerksomhetssykdom. Good luck.

Stakkars jente, og stakkars alle de som må være så uheldige og få slike kommentarer slengt over nett. Det er utrolig synd at noen skal kunne gjemme seg bak en skjerm og et anonymt navn, og skrive så mye dritt til andre. 

Dere må gjerne lese innlegget hennes og se flere av disse kommentarene her. PS! Jeg har fått en personlig melding av denne jenta som beklaget seg for kopiering av innlegget. Så det er ingen vits i å dra denne saken noe lenger. :-)

- Donna <3

Nå ligger jeg en dag etter, men det skjedde så mye igår og jeg rakk aldri uttale meg ordentlig om dette. Mange av dere spurte oss på liveshowet, hva synspunktet vårt var på dette om at Plumbo ga en ny betydning til "møkkamann" nemlig "moccaman".

Jeg vil bare først og fremst si at JA, plumbo var utrolig dum å uttalte seg på den måten, og var uheldig med å dra en dårlig spøk, uten å tenke seg om. Men ærlig talt, hvor mange av oss har ikke opplevd å si noe som kommer ut feil? Noe som detter ut uten at vi rekker tenke over det?

Forskjellen er bare at dette skjedde på en live stor sending. Hva om han var nervøs? Måten madcon taklet det på derimot.. MADcon fikk nå en ny mening for meg. Å uttale seg på en så barnslig måte, "fuck han", " Jeg planlegger å kaste drinken min i trynet på han" og han brukte faktisk ordet FITTEHULL. Og komme med trusler syntes jeg ble for drøyt. Plumbo la seg flat så fort han skjønte dette var dumt sagt, likevel klarte ikke de andre og reagere på en voksen måte, noe jeg syntes de burde.

Det at Kaizers Terje heldte drinken over han, syntes jeg ikke gjorde ting et eneste hakk bedre. Okei, så sa Plumbo Lars Erik noe utrolig unødvendig. Men å synke ned på hans nivå eller lengre ned, syntes jeg blir for dumt.

Da mistet jeg respekten for alle. Heldigvis er dette ordnet opp igjen fra alle parter, men jeg ble sjokkert over hvor ekstremt barnlige en gjeng med voksne mannfolk kan være. Jesus. Så da har dere hva jeg syntes.

Hva syntes dere om saken?

- Sara Careface

Alle har ett mål med livet sitt, og alle har noe de vil oppnå. Noe de brenner for. Men samtidig har vi alle noe vi vil at andre skal kunne se og huske oss for. Har dere noen gang tenkt på det?

Jeg for eksempel har lyst til å bli husket som en sprudlende jente med store drømmer og ambisjoner. Jeg vil bli husket som den jenta som trodde på seg selv, og drømmene sine. Jeg vil være en inspirasjon for mange andre unge jenter med store drømmer. At de skal kunne se opp til meg, og ha tro på seg selv og drømmene sine.

Men det er så mye man kan bli husket for, og det kommer jo helt ann på personene. Det er ikke alle som kan huske deg for det samme, noen husker deg som den jenta de møtte på en fest, den jenta de gikk i samme klasse som eller bare ei de leste bloggen til, hun bloggeren. 

Det er så rart det der. Jeg skulle ønske jeg kunne vite hva andre husket meg for når jeg døde, jeg skulle ønske jeg kunne komme tilbake til jorden bare for å høre hva de sier. Hva de tenker. Hva de husker best med meg. Om det er ambisjonene mine, noe jeg sa eller gjorde.. det er så merkelig å tenke på hvordan verden ser på bittelille deg.

Hva vil dere bli husket for? Og hva ville dere evt. husket meg for? :-)

- Donna <3

Har dere noengang tenkt på at de voksne ikke sover hos hverandre? Når er det sist gang mammaen din hadde jentekveld og sov hos en annen veninne? 

Jeg mener, vi er jo i den alderen der det er veldig normalt å sove hos hverandre. Hos veninner, ha jentekvelder, skravle hele natten. For meg er det 100% naturlig, og om jeg kunne valgt, ville jeg hatt en veninne her hver eneste kveld/natt.

Så tanken på å ikke kunne ha sleepovers hos hverandre mer, er utrolig rar, er den ikke? Jeg mener. Jeg antar det skjer når du flytter inn med en gutt. Når alle veninnene dine rundt deg sover i seng med en mann. Når man gifter seg. Det er da fryktelig unaturlig å kaste ut ektemannen sin fordi besteveninnen kommer og sover over... Haha.

Selvom jeg gleder meg enormt til den dagen kommer, der man flytter inn med motsatt kjønn og skaper en framtid sammen. Gruer jeg meg virkelig til den delen, der det plutselig skal bli unaturlig å sove hos hverandre som veninner. 

Jeg tenkte først, lol det skjer jo ikke. Jeg kommer alltid til å sove med jentene mine og ha kosekvelder. Men når man har barn og mann, så gjør man jo ikke det? What?

Det er mye som forandrer seg når man vokser opp, men denne delen er heldigvis litt unaturlig å tenke på enda. Likevel er det rart å tenke på at disse overnattingene skal ta slutt. 

Eller hva?

- Sara Careface

Haha, jeg følte meg truffet. Jeg vet at enhver jente har sine egne rare vaner når hun er forelsket, og spesielt når personen hun er forelsket i er i nærheten. Samme med meg. Burde jeg sende han en sms eller ikke? Snakker jeg for mye? Synes han jeg er irriterende? Men igjen, hvis jeg holder tilbake legger han kanskje ikke merke til at jeg liker han..

Hvordan er dere når dere er forelsket? Fortell meg!!

- Donna <3

Jeg fant en utrolig morsom og spennende dokumentar på NRK igår, om alkoholens skyggesider og hvorfor vi drikker. Gjennom årene har forholdet til alkohol forandret seg, og spesielt for jenter.

Denne dokumentaren gikk ut på at hun som var programlederen, drakk med 7 forskjellige "stadier" i livet, alt fra mindreårige til pensjonister for å prøve forstå hvorfor vi gjør det?

Det var morsomt å se på, for alle var tross alt fulle hele tiden. Men samtidig så var det utrolig interessant og se hvor grensene til folk går. Vi fokuserer så mye på narkotika og piller, men det vi egentlig burde være redde for er alkohol.

Det mest vanligste i spesielt ungdomsmiljø. Og med årene, så er det kvinner/jenter som har blitt samfunnets problem når det kommer til drikking. Forskningen viser at 60% av de mellom 18-25 drikker kun for å bli drita.

Dette var en britisk dokumentar, og der har de "fylle-sykebiler" som de kaller det. Sykebiler som kun har ansvar for overdrikking i helgene. De redder livet til de som drikker seg for fulle, og utrolig nok er 90% av "kudene" hunnkjønn.

At alkoholen har blitt værre og værre med generasjoner er ikke å legge skjul på. Ja, selvfølgelig hadde vi hippietiden og alt det der, men jeg merker selv at vi jenter spesielt, drikker like mye og kanskje mer enn gutta. Det er ikke uvanlig for oss å ta en øl, eller drikke sprit rett fra flaska. Slik gjorde ikke jenter før.

I dokumentaren testet de blandt annet en kvinne og en mann av samme alder, høyde og vekt. For å se om det var noe forskjell. De drakk like mye, men gutten vant likevel overlegent. Han var ikke halvparten så full som henne.

Jeg syntes det er helt i orden og kunne feste og drikke, men det er det å kunne kjenne grensene sine og si stopp når det holder. 

Uansett, hvis dere har lyst på god underholdning OG lære litt så syntes jeg dere skal ta en titt på dokumentaren. Den varer ca 45 minutter og finnes HER. Men 26.desember vil den ikke være tilgjenglig på nett lengre, så dere må se den i nærmeste framtid :-)

Jeg syntes egentlig dette er et tema som er litt viktig og ta opp, så jeg håper vi kan lære litt. Det er rart å tenke på at vi kaster i oss alkohol, bruker bla mange timer på å fikse oss, for å så se helt forferdelig ut... For å ikke snakke om alle de dumme tingene man kan gjøre. Alt man angrer på dagen etter... 

Så jeg spør dere, hvorfor gjør man det? 

- Sara Careface

LINK TIL VIDEOEN HER.

Igår når jeg gikk på bussen, var den proppet full av ukjente mennesker. En haug av randome mennesker, som jeg aldri hadde sett før. Siden bussen var så full, var det ingen 2-mans sete ledig, og jeg måtte sette meg ved siden av en. Jeg tittet meg rundt, det var mange seter ledig ved siden av andre mennesker. Og jeg fant meg en plass.

Så begynte jeg tenke... Hvorfor satt jeg meg akkurat her? Hvorfor ikke hos den lille gutten med gameboy, eller den typiske "kjekkasen"? Hvorfor ikke hos hun damen, eller hun han som sover? Jeg satt meg altså hos en gammel mann, hvorfor?

Kanskje fordi han så hyggelig ut. Eller fordi jeg ikke gadd gå lengre inn i bussen? Men jeg tror egentlig det ligger litt dypere enn det. Jeg tror det ligger litt i innstinktet vårt, hvor vi velger å sette oss. 

Og nå snakker jeg ikke bare om en busstur. Jeg snakker generelt. Vi stoler på andre mennesker hele tiden, uten å egentlig tenke over det. Vi velger det ut ifra enkelte ting. Når jeg først tenkte over det, så pleier jeg som regel alltid å sette meg hos de eldre! Er det fordi jeg vet de er hyggelige? Og ikke er typen som tar noe ut av veska mi?

Utrolig rart når du først begynner tenke på dette egentlig. Han satt stille, sa ingenting, hørte ikke på musikk. Perfekt for meg som bare ville ha en rolig tur hjem igjen. 

Hvorfor velger vi de menneskene vi velger? Det går jo tross alt ikke på personlighet, eller fordi vi vet de har lik hobby som oss. Det er jo helt ukjent. Selvom vi kanskje ikke tenker over det, så er det jo instinktet vårt, som trekker oss mot å sitte akkurat på den plassen.

Skjønner dere hva jeg mener, eller er det virkelig bare tilfeldig?

- Sara Careface

Helt ærlig. Det er ikke for å sette oss i sånn supergodt lys og rakke ned på de andre, men det er en ting som skuffer meg enormt i år når det kommer til toppbloggere. Er vi de eneste på topp 40 som har julekalender?

Det har vært mye styr. Man må kontakte alle sponsorer, sende mail fram og tilbake. Planlegge hvilke dager som passer til hva, lage bilder, sende enda mer mail. Men det er da ikke så vanskelig. Vi som ligger så langt nede på listen har klart å lage en fin julekalender her på bloggen, hvorfor klarer ikke topp 10 det da?

Egentlig litt skuffende. For de hadde absolutt hatt muligheten, jeg vet ikke om de er for late eller om de bare ikke vil at bloggen skal ha det. Ingenting er vel bedre enn å kunne dele ut gaver til leserne sine hver dag, så jeg henger egentlig ikke helt med på dette...

Hva syntes dere?

- Sara Careface

Denne videoen ga meg hakeslep lenge! Det er helt sykt faktisk, hva en jente kan få til med sminke. Litt dårlig gjort også. Tenker på de stakkars gutta, som ikke bare kan skjule alle sine "mørke sider" med brunkrem osv. 

Legger ut denne fordi det er villt, og fordi at jeg vet mange sliter med uren hud. Hun har isåfall mange tips!

Har du ikke tid til å se hele, spol isåfall fram til 01:10 ...

Hva syntes dere?

- Sara Careface

Jeg klarer ikke dy meg skrive noe om denne mannen, så mye styr det har vært i det siste. Det store spørsmålet står enda, hva skjer med Breivik nå?

Facebook var proppet full av irriterte folk som ikke likte rettspyskiaterne sin mening om at han burde taes inn til tvungen psykisk behandling. 

Jeg personlig ser på dette som en enormt bra løsning. Nå har det seg slik at rettssystemet i Norge er så idiotisk som det er, og livstid her er ikke mer enn 21 år(ja, jeg vet han kan få lengre) men poenget er at fengsel i Norge har playstation, treningsstudio, you name it. I en tvungen psykisk behandling kan de holde han der livet ut, og han trenger ikke få så mange frie tøyler som folk skal ha det til. Dessuten kan han også gå i fengsel etter denne behandlingen(som kan da mange mange år) og poenget er at straffen blir lengre.

Breivik, som ser på seg selv som en helt, en som mener at han står for landet sitt og mener at han er så flink og klok. Hva tror dere han tenker om psykisk behandling? For han er jo dettemer katastrofe enn fengsel, og det beviser han jo med at han nå sier at rettspsykriatene står på dødslisten hans.

Det vil si at han er sterkt missfornøyd med denne mulige dommen, og da unner det meg enda mer å gi den til han. Fengsel høres jo  så logisk ut, og det er nok nettopp dette Breivik har sett for seg. 

Hva er vel bedre enn å gjøre det på en måte han ikke hadde sett for seg?

Hva mener dere?

- Sara Careface

Julen er familietid for meg. Der vi alle setter oss ned lille julaften for å se på Grevinnen og Hovmestern, drikker litt gløgg, litt vin. Spiser nøtter og julemarsipan. Der vi alle samles for den magiske tiden, og deler gleden med hverandre.

Julaften betyr mye for oss alle. Det skal være en glad tid, en minneverdig tid. Mange tradisjoner er satt, og som alle ser fram til hvert år. En av disse tradisjonene er alkohol. Akevitt, vin, juleøl, gløgg osv. Litt før maten mens man venter. Litt mens man lager maten. Litt for å slukke tørsten når du spiser. Og mens du venter på at alle skal åpne julegavene.

Jeg personlig har aldri opplevd en voksen på min julaften som har tatt en dram for mye. Men det er da likevel ekstremt lett at det skjer? Jeg mener, det har jo blitt en tradisjon her i Norge med alkohol på julaften. Hvor mange blir egentlig påvirket av det?

Nå snakker jeg i utgangspunktet om voksne mennesker. Foreldre, besteforeldre. Helt ærlig, det dummeste fyllet jeg noengang har vært borti, er når jeg var i lag med voksne som drakk seg så kanon at det ikke var mulig. De gjør jo ikke som oss ungdom, og reiser ut flere ganger i året. Plutselig sitter de der med alkoholen på julaften, og litt blir til mye.

Det er sikkert mange som opplever julen slik. Med foreldre påvirket av alkohol. Julen, som skal være så magisk. Som skal være så minneverdig. Også blir den drukket bort? Det samme med nyttårsaften egentlig. Der er vel tradisjonen enda større for alle aldre. Hva er kult med å drikke seg til søvns før klokken i det hele tatt er 12?

Det er synd å tenke på. Klarer man holde seg til en fornuftig dose, syntes jeg selvfølgelig alkohol i bildet kan være greit. Men det er julaften det er snakk om, ville dere tatt sjansen? 

Hva mener dere? Skal barn skånes for alkoholiserte foreldre, eller er dette en tradisjon som er viktig å ta vare på?

- Sara Careface

Jeg ble på en måte litt sjokkert, men samtidig forundrer det meg ikke. På ti år har Norges befolkning blitt 66% feitere. I følge en artikkel i VG vil det si at hver 10.voksne person i Norge sliter med overvekt.

Likevel er vi høyt oppe på listen over land med lite overvekt. USA slår oss selvfølgelig, pluss mange andre land og vi er på 2.plass over Europas "slankeste land" Men det er fortsatt litt sykt å tenke på at det har stiget såpass mye. Det er for det meste kvinner i følge statistikken...

Det forundrer meg på en måte ikke, med tanke på hvor enormt mye tilgang nordmenn har til mat. Vi propper jo i oss mye, nettopp fordi vi har råd til det. 

Er det noen som har sett filmen wall-e? Jeg har alltid syntes konseptet på det store romskipet er så morsomt. "Menneskenes utvikling", at fler og fler bein har forsvunnet i kroppen, og at de har blitt superfeite.

Vil det skje? Det er definitivt en økning i alle rike land, når det kommer til overvekt. Hva om dette fortsetter? Hvor idiotisk er det ikke å tenke på at mange kan dø av å ha spist for mye. At det sitter mange med hjerteproblemer, fordi de har dyttet i seg sukkerdrit.

Rart å tenke på, for en vill verden vi lever i. I u-land dør fattige syke barn av sult, mens her og mange andre steder er saken helt omvendt.

Hva tenker du?

- Sara Careface 

Det er mange som tenker  "Når kommer jeg til å bruke dette senere i livet?" når vi er på skolen. Men er det en ting jeg alltid har syntes tatt kaka, så er det nynorsk. Når jeg har spurt læreren min hvorfor vi må lære nynorsk har svaret vært "Vel, det er ofte man får brev på nynorsk". Seriøst? Jeg har forresten heller aldri fått en brev på nynorsk.

Jeg er virkelig sterkt i mot at vi skal bruke timene på dette. Jeg fatter faktisk ikke hvorfor vi må lære nynorsk. Det er jo ikke stor del av skolen, men det er likevel en egen karakter, og mye tid satt av. Greit nok at vi kan ha kjennskap til det, men å måtte skrive 10 sider lange stiler på nynorsk, syntes jeg blir for dumt.

Tenk om vi kunne brukt denne tiden til noe annet viktig? Det er så mye annet skolemessig vi kunne brukt den tiden på. Jeg føler at den eneste grunnen til at vi har nynorsk på skolen, er fordi de rett og slett er for late til å stryke det bort. Så verdiløst er det for meg. Jeg klarer faktisk ikke finne en viktig nok grunn for at vi skal kunne dette så godt som de skal ha det til.

Vi lever faktisk i 2011. Og selvom jeg ikke hadde hatt nynorsk på skolen, hadde jeg nok klart å tolke det ganske så bra likevel. Alle skjønner at eg er jeg. Og at likar er liker. Er virkelig all den tiden vi legger i gramatikk så utrolig viktig da? Som om ikke folk sliter nok med motivasjon på skolen fra før av...

Hva syntes dere?

- Sara Careface

Nå som jeg har jobbet i klesbutikk en stund lærer jeg mer og mer om klær, blant annet ting som vi omtrent aldri tenker på ellers. Som f.eks det at nye klær er noen av de verste bakteriebombene.

Jeg vet ikke med dere men jeg vasker aldri de nyeste klærne jeg kjøper, det er ikke akkurat sånn at jeg tømmer hele posen i vaskemaskinen før bruk. Da føler jeg ikke at plagget er nytt lenger, hvis dere skjønner? 

Av og til går jeg rett i prøverommet og bytter om, bare fordi jeg vil ha noe annet enn det jeg allerede har på meg. 

Men tenk dere da. Det kommer en person, rett fra trening, svett og ekkel og prøver en topp han/ hun liker men kjøper den ikke. Så kommer den andre personen, rett fra toalettet, uten å ha vasket hendene kanskje og prøver den samme toppen.

Så kommer den tredje personen, med en eller annen smittsom sykdom eller allergi, og prøver men kjøper heller ikke toppen. Også kommer du, som er den fjerde personen og skal ta med deg alle disse bakteriene, svetten, hudceller osv. og ha dem på deg. Ekkelt, ikke sant? 

Samme gjelder om du bare tar på klærne. Det er mest sannsynligvis hundrevis av andre personer som har tatt på dem. Jeg må ihverfall ta på alt, spesielt på vei ut av butikken.. noen som kjenner seg igjen? :-)

Jeg mener, det er jo ikke rart vi blir syke. Får virus og infeksjoner hele tiden. Fordi vi tar det for gitt, vi tenker sjeldent over det, at vi kanskje burde være litt mer forsiktige og faktisk vaske klærne før vi bruker dem.

Da synes jeg helt ærlig de burde komme med en antibacspray, som man sprayer på klærne før man bruker dem. At man f.eks kan kjøpe en slik spray i butikken? Woah, nå følte jeg meg litt genial! Haha..

Pleier dere å vaske de nyeste klærne før dere bruker dem? :-) 

- Donna <3

Et tema jeg aldri har tatt opp før, men som likevel er utrolig viktig er ungdom og spiseforstyrrelser. Slik samfunnet er i dag, er ordet "perfekt" desverre dannet rundt det å være tynn. Man skal være veltrent, ha flat mage og store pupper. Isåfall er det mange som kunne ønske seg det.

Jeg skal ikke nekte at jeg selv er påvirket. Selvfølgelig vil jeg ha flat mage osv. Før var jeg veldig veltrent, men etter jeg fikk diagnosen ME føler jeg at kroppen min har "forfalt" veldig. Jeg er ikke den eneste som tenker over kroppen min, det er jeg sikker på.

Men idag vil jeg nevne jentene som gjør drastiske tiltak for å bli "picture perfect". De som skammer seg så over kroppen sin, at de velger unngå spise. De som har anoreksi, eller bulumi. De som kaster opp, og ødelegger seg selv på grunn av vekta. Det er virkelig vondt å tenke på.

At det er noen der ute som er så nedfor, at de velger å gjøre det på denne måten. Jeg har selv aldri hatt spiseforstyrrelser. Men jeg har vært så dårlig i formen at jeg ikke har fått i meg mat. Da har jeg blitt innlagt på sykehus og fått sukkervann osv gjennom intravernøs. Forskjellen er der likevel, for jeg ligger der, sikler etter en stor BIg Mac, men kroppen min vil bare ikke ta det.

Mens de som har spiseforstyrrelser, har en kropp som egentlig kan fordøye, men hjernen sier nei. Når jeg var i Oslo engang, møtte jeg på en jente med nettopp dette. Det bilde har brent seg fast for resten av livet. Jeg fatter enda ikke at hun i det hele tatt klarte å gå. Hun var så tynn! Ryggraden hennes, halebeinet, alt bare stakk ut. Armene var tynnere enn et spebarn sitt.

Mange med spiseforstyrrelser trenger ikke være superduper tynne. De kan ha holdt på lenge, uten at man ser ut som jenta i Oslo. De er ikke noe mindre offer fordeom. Har du en veninne som ikke spiser, plis si ifra.

Jeg forstår ikke at folk gjør dette frivillig. Slutter å spise. Man mister mensen, mister hår. Blir blå under øynene, ser gammel ut. Og alle vet jo at når du ikke gir kroppen næring, ødelegger du også fordøyelsessystemet ditt.

Når disse jentene begynner spise igjen, er ikke kroppen vandt med å fordøye mat lengre. Og de fleste som sliter med spiseforstyrrelser i ung alder, blir veldig overvektige som eldre. Nettopp fordi du har ødelagt kroppen din fullstendig.

Så jeg håper at hvis det er noen der ute, som kjenner seg igjen i hva jeg skriver. Plis tenk over hva du gjør. Har du det vondt og er missfornøyd, greit nok. Men man løser  ikke problemer på denne måten. Det er vanskelig å se selv, men det er virkelig ikke den rette måten å "straffe" seg selv på..

Alle er vakre på hver sin måte, alle er født forskjellig. Noen har vekten i gener. Alle er født med ulikt fordøyelsessystem. Man skal være den man er, og være stolt av det. Om man har noen ekstra kilo på kroppen så skal det være vakkert. Vi er kvinner, vi skal føde. Vi skal ikke se ut som noen tømmerstokker.

Hva er din formening om spiseforstyrrelser?

- Sara Careface

Jeg så akkurat en ganske spennende dokumentar på TLC. Den handlet om utroskap, og skilsmisser. Jeg vil påstå at utroskap er noe av det værste som kan skje når man gifter seg og tenker man skal leve lykkelig i alle sine dager. Skape et liv sammen, bygge opp noe felles.

Også er den ene parten utro. Denne dokumentaren kom med veldig mange sjokkerende fakta, som jeg virkelig ikke visste om.

- 75 % av de som får barn med spesielle behov skiller seg.

- 56% av alle skilsmisser er grunnet pornoavhengighet. 

- Nesten 50% er utro...

- 28% av de over 50 er utro, men kun 24% av de mellom 18-34 år gjør det.

Det er ganske sykt å tenke på. Er det rart det er et tema og at vi er litt redde?

Etter å ha sett denne dokumentaren, tror jeg ikke det gitt ...

- Sara Careface

Slapp av, det er ikke meg det er snakk om. Hva tror dere?! Men vi alle har hørt skrekk historiene, om kvinner som føder på toalettet. Aldri engang merket at det var et liv i magen. De som ikke vet at de er gravide, før babyen skal ut.

Det er sykt å tenke på, når man tenker på hvor stor magen blir, og hvor mange som merker det så utrolig godt. At noen faktisk ikke vet om det, at kroppen ikke sier ifra. At mensen ikke slutter, at ingen tegn kommer fram. Det er utrolig!

Dokumentaren jeg så på denne gangen, het "ups, jeg er gravid". Det handlet om nettop dette. Kvinner som ikke er klar over fødsel før det skjer.

Det var bla en dame som hadde spontanabort og mistet ungen sin. Hun var på utskrapning og alt. 5 måneder senere, fødte hun likevel. Det viste seg at hun hadde bært tvillinger, og hun holdt på å miste livet sitt.

Hun andre, hadde allerede fått to barn, der graviditeten var helt normal. Hun hadde magen og alt. Hun jobbet til og med på en klinikk.. Hun tok også test, som var negativ. Rett før fødsel, gikk hun også ned 14 kilo. En kveld fikk hun kjempe kramper i magen, store smerter og satt seg på do. Hun skrek at hun følte noe kom ut av henne, og mannen tittet etter. Der var det et babyhode! Hun fødte på badet, og ble senere fraktet til sykehuset. Det gikk bra, men fy søren...

Det er virkelig drøyt å tenke på at noen går gjennom dette. Det må være ubeskrivelig vondt, å få et liv til verden på denne måten. Mange av gangene går det jo heller ikke bra. 

Det eneste jeg klarer å tenke på, er at jeg håper virkelig ikke dette skjer med meg! æææ!

Har dere hørt om dette før?

- Sara Careface

Jeg skjønner ikke gutter som player. Ikke jenter i grunn heller, men med tanke på at jeg er ei jente selv, så kommer jeg i dette innlegget til å sikte mot gutter. Jeg har en superduper kjæreste, som aldri kunne playet meg. Men jeg vil likevel ta opp dette, det å playe noen.

Det høres ekstremt dumt ut. Leke med noen, direkte oversatt. Leke med noen sine følelser. Hvordan klarer man det? Hvordan klarer en gutt å snakke med 15 jenter på engang, og lure alle til å tro at hun er den eneste?

Jeg tipper det er mange som kjenner seg igjen. Vi jenter har vel alle opplevd å riste på hodet og tenkt "Så dum jeg var". "Så dum jeg var som lot han såre meg". Likevel, faller vi i fella. De som player, har jo som regel gode sider til å playe med.

Sjarmerende, kjekke gutter som klarer å få deg i senk... Jeg har alltid vært en kjærestejente, og har virkelig aldri skjønt poenget med å ha 15 stykker på engang. Hva er så bra med det? Oppmerksomheten? Føler man seg populær, kul?

Er det kult å lyve til folk, såre andre? Det kan da umulig være det. Jeg fatter ikke hva folk vil oppnå med det. 

Jeg forstår meg ikke på playere...

- Sara Careface

Overskriften syntes jeg forklarer poenget mitt veldig godt. Jeg er absolutt en av de, som ikke lever, men overlever. Vi har alle hørt "Lev hver dag som om det skulle vært din siste" .. Men hvormange gjør egentlig det? Jeg føler at jeg fokuserer mer på å komme meg gjennom uka, enn å nyte den fullt ut.

Det er ganske synd, at det er slike menneskehjernen fungerer. Jeg missunner virkelig de som bare tar ting på sparket, og ikke er redd for dagen etter. Men igjen, så er det jo viktig og overleve også?

Hva gjør du? lever eller overlever?

Å gjøre feil ligger i vår natur, og utroskap er heller ikke til å unngå. De fleste ser veldig ned på utroskap, og det er uten tvil den eneste grunnen man trenger for å gjøre det slutt. Miste respekten for en person og aldri ville prate med dem igjen. 

Hvis utroskap er en av mange feil vi gjør, hvorfor er denne feilen så utilgivelig? Hvorfor gjør det så vondt? 

Jeg tror grunnen til at vi er utro mot den personen vi er sammen med, er usikkerhet. Man trives ikke i forholdet. Man elsker ikke hverandre, men likevel er de sammen. Hvorfor det? Kan man ikke bare gjøre det slutt også kan man være med hvem man vil, uten å måtte ha dårlig samvittighet? Så enkelt er det ikke.

Ingen kan nekte for at de tenker eller fantaserer om andre mennesker, selvom de er i ett godt forhold. Sikkert noen i større grad enn andre, men det er helt naturlig, og menneskelig. Likevel velger noen av oss å ta disse "fantasiene" videre i praksis. Man blir besatt, kanskje? Bare må. Skal! Til slutt ender man opp helt alene i ett hjørne, med dårlig samvittighet. Noe vi kanskje visste kom til å skje, men likevel tok vi utfordringen. Vi var utro.

Jeg har opplevd utroskap, bak min rygg. Enda vet jeg ikke 100% hva som har skjedd, og personen nekter for det. Hva er verre da, at noen har vært utro eller at de lyver opp i ansiktet ditt og nekter for det?

Siden vi er inne på det, her kommer tre "myter" som avslører om din kjæreste er utro:

Myte 1 - Plutselige endringer i vaner.

- Har kjæresten din plutselig begynt å jobbe mye overtid? Oftere enn h*n pleier? Dersom han/ hun ikke bryr seg noe særlig om utseendet sitt, kan de plutselig begynne å bruke mye tid på badet, kle seg fint, pynte seg eller trene. Ikke vær redd for å følge magefølelsen dersom du mistenker noe, den er som regel riktig. 

Myte 2 - Ikke tilgjengelig på telefon eller sms.

- Enda mer mistenksomt er det dersom det plutselig blir vanskelig å nå kjæresten din på telefon eller sms. Er kjæresten din i tillegg "fraværende" og "langt borte" når dere snakker sammen, så er dette mulige tegn på utroskap.

Myte 3 - Hvis kjæresten din lyver om å være ett sted man ikke er.

- Det er aldri ett godt tegn hvis kjæresten din lyver til deg, spesielt hvis det gjelder om hvor han skal eller har vært. Da er det noe han/ hun skjuler.

Har dere opplevd utroskap? Hva er deres mening, kutte ut eller tilgi? 

- Donna <3

Som alle har fått med seg, har de siste helgene vært tragiske for bla Oslo. Mange voldtekter har skjedd, og hittil i år har det vært 48 stykker i byen. Ifjor var det 24. I tillegg til dette, er det kun de som har blitt anmeldt. Veldig mange velger å ikke gå videre med dette.

Mange av voldtektene skjer av utlandsk kultur. Dette er ikke rasistisk, dette er fakta. 65% av voldtekterne i 2010 kommer  fra en som ikke er fra Norge.

Mange legger vekt på det at de kommer fra en helt annen kultur, der kvinner går i hijab, og er det stikk motsatte av mange norske jenter. Vi kler oss i korte kjoler, høye hæler, ertende antrekk for å tiltrekke menn.

Det betyr fortsatt på ingen måte at man skal bli voldtatt. Hvis det er grunnen, er et ingen grunn. Vi burde kunne gå nakene midt i Karl Johan tre om natten uten at noen har rett til å ta på oss.

Lille Norge som alltid har vært så trygt, har plutselig oppdaget hvor skummel verden kan være. Og jeg føler dette er en liten bølge. Når først mediene blåser det opp, skriver om voldtektene, gir det tanker til andre. Og har jeg en følelse av at dette ikke er slutt med det første...

Så jeg ber dere være forsiktig om dere skal ut idag. Aldri gå alene, og aldri forlat glasset ditt. Uansett om du bor midt i Oslo, eller langt ute på bygda. 

Joakim og jeg kom i en diskusjon igår om dette. Han hadde diskutert på skolen at det værste av alt, er at når en innvandrer først voldtar noen, blir de ikke sendt hjem pga tro. I deres land, blir dette satt som en veldig stort brudd, å ha sex med en jente som er "uren". Det går i mot deres etiske regler. og kommer de tilbake til landet sitt på grunn av en voldtekt, kan det gå så ille at de blir steinet til døde.

Med andre ord, om en asylsøker feks får avslag på å bo her, kan de voldta noen, og Norge får større problem med å sende de ut. Har du voldtatt noen, kan du ta konsekvensene av det, i ditt eget land, mener nå jeg. Eller i det minste få hjelp her! Men desverre fungerer ikke Norge helt sånn, vi er rett og slett for snille og burde snart åpne øynene.

Når det er sagt, håper jeg ikke dere tar alle innvandrere under en kam, til tross for at de 90% av voldtektene skjer av de. Det er igjen en liten prosent av alle de som er her, og jeg kjenner mange flotte også.

Det er bare det at jeg kunne ønske Norge var litt strengere på dette...

Hva syntes du om saken?

- Sara Careface

Gingers have no soul.  En setning som har blitt missbrukt verden over. Lenge har dette vært et tema, at rødhårede mennesker blir sett ned på og mobbet, pga hårfargen sin. Jeg tror i utgangspunktet det startet med teorien om at dette er innavl. For at mennesker skal få rødt hår, må det finnes et recissivt gen (som vil si at mor og far har veldig like gener) men jeg vil likevel ikke kalle det noe slikt. Dette kan ligge langt langt bak i slekt, og er ikke den eneste grunnen til rødt hår.

Det å ha et recisivt gen på den måten ser mange på som "svakt". Disse genene bestemmer genetiske sykdommer, som kreft, hjertesvikt osv. De med rødt hår har også feil i hud-pigmentet, noe som vi si at de sliter med å få farge. Og jeg tror i utgangspunktet alle disse faktaene gjør at mange ser ned på gingere.

Så mange teorier ligger bak, og dette er absolutt ikke en lett sak for mange. Blå øyer feks er også recissivt og svakt, men hvem mobber det? Ingen.

Folk hang seg opp i dette, og vitsene om rødhårede spredde seg raskt. Det gikk så langt, at "kick a ginger day" ble oppdrettet. Det spredde seg verden over, og folk tok det faktisk seriøst.

I slutten av november hørte vi skrekkhistoriene fra alle kanter. Mennesker fulle av blåmerker, skader, brukket bein osv, bare fordi de hadde rødt hår? Mobbeoffer så nedfor, at de har tatt sitt eget liv. Pga en hårfarge?

Det er i grunn sykt å tenke på hvordan mange har hengt seg opp i dette. Det kunne like gjerne vært blondiner og brunetter. Men bare fordi det er et fåtall av de rødhårede, ja da gjør vi det til et offer! JOHO. 

Jeg fatter det virkelig ikke. Rødt hår er så nydelig, og så unikt! Kler du rødt hår, er du virkelig heldig! At noen har klart å starte dette til en så stor sak, er virkelig trist å tenke på. Seriøst.

Jeg ber dere stoppe bruke setningen "gingers have no soul". Ja, så har dere kanskje en venn som er rødhåret som dere vet det går ann å tulle med. Men det ligger så mye smerte bak den setningen, så mye vondt. Og ved å fortsette bruke det på tull, vil andre fortsette bruke det på vondt.

Hva syntes du om saken?

- Sara Careface

Rykter. Noe vi aldri helt kan unngå, eller hva? Jeg vet ikke helt hvorfor det skjer, men man får vel vite en ting som er litt morsomt. Og før du sjekker fakta, så snubler du over noen andre som bringer det videre osv osv. Også vet plutselig alle det!

Det er forskjell på rykter og fakta. Rykter, er som oftes noe man ikke kan bekrefte, men har hørt og da tydeligvis bare velger å tro på det. Også sier du det til en annen, som sier det til tre andre og det fortsetter. Det er utrolig morsomt å tenke på hvor mange rykter som er ute å går. Man hører så mye rart!

Jeg bor på et lite sted, som selvfølgelig kryr av rykter. Om det er fordi folk har lite å gjøre, eller om de bare er dumme vet jeg ikke. Men her på Hadeland, vet plutselig folk mer om deg, enn du vet om deg selv.

Det er ikke en spesiel grunn for at jeg nevner dette nå, bare diskuterte det med en bloggleser her, og har en litt morsom historie.

Det sykeste ryktet mitt, må ha vært når jeg gikk i 10.klasse. Var var da sammen min kjæreste jeg hadde på den tiden, og så på film. Plutselig popper det opp en melding på hans mobil. "Vet du egentlig at Sara er lesbe?"

Så bare for å virkelig utdype. Der sitter jeg med min kjæreste, som har en dingeling mellom beina. Og han kjente meg bedre enn noen andre på den tiden. Så får han spørsmål, om han vet at sin egen kjæreste er lesbe? Det gir jo fryktelig god mening?

Hvor det kom fra vet jeg helt ærlig ikke. For jeg er jo så hetrofil som det går ann. Ikke at det å like samme kjønn er feil, men den legningen har bare ikke jeg. Det er poenget. Men tydeligvis, VISSTE noen andre der ute, at jo, det har jeg! Hah.

Rykter ødelegger også mange mennesker. Det finnes værre, det finnes onde ord som blir sagt. Ord som ikke er sanne, fordi folk ikke har sjekket fakta. Jeg har hørt mange historier om rykter som har ødelagt en person totalt.

Så plis folkens, hvis dere hører noe tvilsomt sladder, hvis dere hører sladder i det hele tatt. Ta det opp med personen, er det så vanskelig? Det finnes alltid flere sider av en sak. Og tro det eller ei, man kjenner seg selv best.

Har du hatt et rykte på deg?

- Sara Careface

Jeg beundrer og ser virkelig opp til mennesker med store drømmer og ambisjoner. Mennesker som tar alle sjanser de får, og lever livet fult ut uten å være redd for å tape eller bli såret. Mennesker som går all inn, og gjør alt som må til for å nå målene sine. 

Jeg vil med stolthet påstå at jeg er en slik person. Jeg lever for drømmene mine, og jeg jobber hele tiden med å oppfylle dem. Veldig mange lurer på hvordan jeg klarer det, ha tre jobber og likevel få tid til alt annet, som sosiale aktiviteter, blogging mm. Og likevel ha en viljestyrke som aldri svikter.

Det sies at du kan få til alt, om du bare vil.

Problemet til veldig mange som faktisk har en drøm om å gjøre noe stort, er at de ikke tror. De tror ikke på drømmene sine, de tror ikke på at de kan få det til. Men gjett hva? Det kan de. Det kan du også. Hvis du har noe du ønsker å oppnå, fortell deg selv at "Det er min drøm, og det skal jeg jobbe for. Jeg skal få det til". 

Det gjelder å være bevisst, målrettet og ta små skritt på veien. En mulighet her og en mulighet der. Å være en pyse er ikke veien til suksess. Våg å tape, for det blir aldri noe av det du ikke prøver på.

Jeg ønsker å inspirere andre menensker å velge den veien de vil, uansett hva andre mener. Du skal kjenne hva du drømmer om, og tørre å følge drømmene dine. Da må man tørre å tråkke nye stier. 

- Donna <3

Jeg får så noia av å se alle de stygge kommentarene som flyter rundt på nett. Alle de inndirekte, ironiske frekke ordene som popper opp. Hvordan klarer folk? Hvordan klarer de å slenge så mye slemt til noen? Det kan være så random, og teit. Men likevel kan det bety så mye for en annen.

Helt siden vi var små, har vi hørt om risikoen rundt mobbing. Vi har blitt opplest de tragiske hendelsene der unge har avsluttet livet sitt etter mobbing. Vi har alle fått med oss hva det gjør med en person. Jeg tror neppe at en mobber ikke har i bakhodet hva han/hun egentlig holder på med.

Jeg får så mange flotte mail av dere lesere, og mye av det gjelder nettop dette. Det at de ikke har det bra, fordi andre mennesker hakker på dem. Hva er det man vil oppnå? Få en person til å gråte? Få en person til å kutte seg? Hva er det mobber vil?

Jeg fikk en mail der jeg ble fortalt en historie om en gutt under 12 år som tok sitt eget liv pga nettop dette. 12 år! Han hadde ikke startet livet sitt engang. Tenk om det var lillebroren din som døde av noen andres bekostning?

Jeg vet selv at det kan være lett å slenge en kommentar her og der. Men tenk over hvor mye det ødelegger, tenk hvor vondt det gjør for personen som sitter å tar alt imot.

Ingen fortjener et slikt liv. INGEN. Og jeg håper at hvis du er en av de som vitner noe slikt, ta det opp med en voksen. Eller hvis du selv blir mobbet, gå videre med det. Politiet tar faktisk nettmobbing utrolig alvorlig, og disse som sitter der og er noen tøffinger bak pcskjermen.. De stopper virkelig ikke før noen sier stopp.

Jeg syntes synd på mennesker som har behov for å rakke ned på andre. De må virkelig ikke ha det godt med seg selv. De jentene som samler seg i gjenger, og ler av en annen. Eller guttene som mener en i klassen er taper, bare fordi han ikke dusjer etter gymmen. Jeg håper virkelig alle mobbere får hjelp, de har tross alt store problemer.

STOPP MOBBING.

Har dere noen historier dere vil dele, gjør det gjerne så folk kan sette seg inn i dette og forstå.

- Sara Careface

Jeg kom i diskusjon med noen Stavanger-gutter som vi møtte ute på byen igår (haha, tragisk at jeg skriver om dette...) Men diskusjonen var jo i bunn og grunn ganske interessant, dermed vil jeg gjerne skrive litt om dette og høre deres meninger om saken.

Jeg er personlig 100% imot dødsstraff. Hvordan skal du da bevise til en person som har drept en annen - at det er galt å drepe, ved å faktsk drepe denne personen? Da har du jo nettopp gjort det samme selv?

Mennesker kan gjøre forferdelige ting, men det finnes andre måter å straffe dem på enn drap. Vi skal ikke vende det andre kinnet til, men nye drap er ikke løsningen. 

Ta hendelsen fra Utøya den 22.07.2011 f.eks, han drepte mange uskyldige mennesker, unge mennesker. Jeg tenker.. hva fikk han til å gjøre? Hvor ille skal livet til en person være før han bestemmer seg for å gjennomføre noe så sykt som det han gjorde?

Han er et monster, han har det ikke helt godt med seg selv. Likevel er ikke dødsstraff løsningen, det vil det aldri være.

Noe jeg synes er mye bedre derimot, for slike psykopater, er livstidsdom. I en celle. Da får de sin lærepenge, ikke i noen få år men hele livet.  

De fleste som får livstidsdom tar som regel sitt eget liv etter noen år. Og bra er det. Jeg hørtes sikkert veldig ond ut nå, men er det da ikke bedre at disse personene straffer seg selv for det de har gjort? 

Det synes jeg. Hva mener dere? 

- Donna <3

Jorda. Verden. Planeten vår.  Noenganger føler jeg det som at vi bare er en stor mauertue. Det er så rart å tenke på, åssen ting har utviklet seg, hvordan vi eksisterer. Hvordan alt startet. 

Desperat gjennom årene spør mange seg selv: Finnes det noen andre der ute? Er vi alene?

I vårt solsystem finnes det åtte planeter, om jeg ikke husker feil. Men i universet? Vi oppdager gjennomsnittlig 25 planeter hvert år. Det må være milliarder av planeter der ute.

Hvor rart er det ikke om bare vi er den eneste planeten med fungrende liv? At vi er den eneste rasen med hjernekapasitet? Kanskje vi bare er små maur for noen andre...

Det er fryktelig rart å tenke på. For meg, blir det nesten litt dumt å si vi er alene. Vi er kanskje alene på jordkloden, men vi kan da umulig være den eneste planeten med liv?

Area 51. Noen som har hørt om det? Hvorfor er det et sted, langt ute i ingensteder, som har lisens til å DREPE hvem enn som nærmer seg? De drepte de mennene i helikopteret den gangen, som skulle filme. Hva skjuler de der?

Åh, det er så mange spørsmål. Og så lite svar. Bare meninger.

Så hva tror dere?

Jeg er i tenkehumør idag gitt...

- Sara Careface

Jeg kom over en facebookstatus igår som virkelig fikk meg til å tenke litt. På livet mitt. De valgene jeg har tatt. Ting jeg angrer på, ting jeg egentlig helst ikke burde ha gjort. 

"Better safe than sorry."

Jeg mener at man burde leve livet sitt slik man vil. Ta de valgene man føler selv er riktig for seg. Uten press, uten andres bedre alternativer. Slik at man kan sitte igjen med følelsen av at man har gjort sitt beste hele veien, og ikke angre på hendelser som har skjedd i livet. Det kommer erfaringer av alt, man blir smartere for hver gang man feiler. Sterkere. Og man kjenner seg selv bedre og bedre. 

Likevel liker jeg denne setningen. Better safe then sorry. Det får deg til å tenke, plutselig får man ett nytt perpektiv på ting. Det hindrer en fra å gjøre dumme ting, føler jeg. Ting du kanskje vet du vil angre på senere, men likevel er litt for fristende i øyeblikket. 

Et godt motto i hverdagen, synes ikke dere? Det er jo egentlig ganske surt noen ganger, når man ser tilbake på ting man har vært gjennom, situasjoner man har vært i, og tenker "Hvorfor i all verden gjorde jeg ikke det?" 

Sånn sett synes jeg dette mottoet kan hindre deg fra å "leve" slik du vil. Men det er som sagt, hvis jeg skal sitere etter den, ganske.. safe!

Vi kan lage en deal, alle setter denne på facebookstatusen sin og prøver å tenke litt etter den? Kanskje hindrer den oss fra å gjøre dumme ting fremover.. vi får se :-)

- Donna <3

Jeg og Joakim kom inn i en liten diskusjon igår. Jeg sa: "Åh, jeg kunne ønske vi hadde skoleuniformer", mens han kunne virkelig aldri tenkt seg det.

Hvorfor ikke? Jeg mener.. Det er både positive og negative sider ved det. Men jeg tror faktisk miljøet kunne blitt bedre. For det finnes faktisk bedritende mennesker der ute, som mobber andre. De mobber andre for åssen de ser ut, hvordan de kler seg. 

Hvis vi hadde hatt skoleuniformer, tenker jeg at isåfall noe av dette hadde dabbet av. Alle hadde blitt mer "ett". Men samtidig blir det å ta vekk identiteten til folk, stilen til alle, og si at "Sånn, nå kommer de til å like deg bedre". Så det blir jo feil det og. Men jeg tror det kunne hjulpet til en viss grad. At folk ikke dømte så på klær og utseende.

Men tenk så deilig da, det hadde vært så sluppet måtte tenke på hva man skal ha på seg hver dag! Hah! Og tenk så mange penger vi hadde spart på klær? Jeg tror kanskje skoleuniformer ville gjort det litt lettere. Også kan man jo bruke hva man vil på fritiden?

Noen skoleuniformer er jo faktisk fine! Tenk da, hvis de hadde lagt ut 10 forskjellige type skoleuniformer, så måtte elevene/skolene stemme. Så vi kunne bestemt litt selv også, hvilken "drakt" som flest hadde hatt lyst på. Og den uniformen med flest stemmer fra hele landet, blir da den alle bruker feks. Eller en uniform for hvert fylke/linje. Something!

Det er bare en tanke, og jeg vet ikke helt om jeg er enig med meg selv engang. 

Hva syntes dere, kunne skoleuniformer i norske skoler vært noe?

- Sara Careface

Sommeren er så kort. Vet dere hvorfor? Det er fordi vi ser på høsten, vinteren og våren som ett. Vi slår sammen tre årstider og forbinder dem med én ting.. kulde.

Det er ikke rart sommeren flyr forbi oss, og vi er hele tiden så opptatt med å få det beste ut av det at vi helt glemmer å slappe av, nyte ferien, solvarmen. Og så fort det er over, klager vi. Vi vil ha mer.

Men høsten da dere, den er da så vakker. Bare gå ut døren, uansett hvor du er. Titt ut vinduet, det er så nydelig ute. Gule blader og grå himmel. Rødt, grønt, brunt.. alle de nydelige fargene, overalt. Om bare trærne kunne sett slik ut om sommeren, tenk så vakker sommeren hadde vært da. 

Men gleden må fordeles litt utover hele året. Vinteren har sin sjarm med snø og koselige hjemmekvelder ved peisen. Juletiden. 

Så har vi våren. Blomstene titter frem, snøen forsvinner sakte men sikkert, det blir grønt overalt. Man er så mye gladere om våren, for da er det ikke lenge til sommeren. Sol. Planlegging av ferier, kick i magen. Lykke.

Det er på denne tiden vi blir deprimerte. Alle. Noen i større grad enn andre, men høsten er trist og grå. Man gråter så mye lettere. Stresset i hverdagen er plutselig tilbake. Man føler seg ensom, alene. Av og til. 

- Donna <3

flykræsj   å drukne   terrorister    eksamener    trange rom  å bli gammel   å se noen dø       lyn og torden
    trafikkulykker    å brenne inne   oslo s på natten          å ende opp alene           alle slags insekter        å knuse hjertet mitt     å sitte fast i en heis    å bli begravd levende   å få en alvorlig sykdom      hvordan det føles å dø
            mennesker med våpen     at noen jeg er glad i dør       å få øyelokkene sydd fast          å få nåler i øynene
  å falle utfor en stor høyde         å bli dratt inn i menneskehandel     å være alene i en skog midt på natten

// nettenestea

Har du noen spesielle ting du frykter? Noen fobier? Hemmer det deg i hverdagen, eller må du tenke nøye etter for å finne ut hva som faktisk skremmer deg? Hva med sjalusi (?), det er jo en slags frykt for å bli erstattet?

Jeg har veldig ofte mareritt, drømmer ofte at jeg eller familien min blir utsatt for drap, at jeg blir innestengt i et brennende hus, eller rett og slett faller utfor en stor høyde. Jeg HATER den drømmen jeg faller og faller og så BOOM- våkner jeg akkurat når jeg treffer bakken. Eller hva med den når det kommer en tiger/skummel voldtektsmann løpende etter deg, og du såvidt klarer å bevege beina!? Du prøver så hardt du kan å flytte føttene fremover, men det går kjeeeeempesakte.

Frykt er en sterk følelse. Men uansett hva det er man frykter, så må man huske at å leve i frykt er det motsatte av å leve. Det er ofte irrasjonelt. Fakta er at det vi ikke kan beskytte oss mot skremmer oss.

- Donna <3

I ganske lang tid, så har jeg hatt søvnproblemer. Det er sikkert flere som kjenner følelsen av å være helt død om dagen, kjempe sliten og trøtt, den følelsen der du virkelig gleder deg til du kan legge deg i senga. Så gjør du det, og hva skjer? Du kommer til senga, som du har drømt om hele dagen. Men får ikke sove.

Så jeg tenkte jeg kunne dele litt egne erfaringer med dere, hva jeg syntes funker best. Søvn er jo så viktig!

1. Dont do it!

- Det er sånne småting man ikke tenker over. Alle vet at kaffe er fyfy. Men brus, cola, mye mat i magen, sukker.. Slike ting gjør at du mister søvnen. Pass på å spis lett, og en stund før du skal legge deg. Unngå også drikke med kofein i, eller mye sukker.

2. Stå opp igjen!

- Det sies faktisk at hvis du ligger i senga mer enn 30 minutter, er det bedre å stå opp igjen, drive med pc eller les litt i en bok i 15 minutter, før du prøver igjen. Og ligge 2 timer der du bare snur deg hit og dit tar mye energi av kroppen. Tenk på det som 30minutters intervaller!

3. Legg det vekk

- Det sier seg selv, men det er isåfall noe jeg må bli flinkere på. De 30 minuttene du ligger der, ikke sjekk mobilen, ikke se på klokken, ikke driv med noe. Tell sauer, drøm deg bort i en annen verden. Jeg pleier å forestille meg et kaldt hotellrom i syden, der de hvite gardinene blafrer i vinduet og solen står svakt på himmelen. Eller et hytterom med gnist fra peisen.

4. Forbred deg

- Bekymringer er et stort problem. Få isåfall unna de lette tankene! "Hva skal jeg ha på meg i morgen?" "Husket jeg å sjekke ......." slike ting kan du få unnagjort før du legger deg, så er isåfall det i boks. Jeg pleier som oftes ligge stusse over om jeg husket å skru av ovnen, alle lysene, blabla, håpløst!

5. Ikke dupp

- Jeg syntes isåfall ikke det hjelper i det hele tatt, og ta seg 2 timer søvn midt på dagen, fordi du er så sliten etter lite søvn om natten. Da kommer du inn i en ond sirkel, og sliter på kvelden igjen. Hold deg våken til klokken blir slik at du kan sove helt til neste morgen. Dette er jo litt smak og behag, men for meg fungerer det best med å sove en gang på 24 timer, og det er når man skal.

Så jeg håper dere har disse 5 tipsene i bakhodet neste gang, det pleier isåfall å hjelpe meg litt :-)! Når ting blir alt for ille, slik at du faktisk ikke klarer sove uansett hva, eller er helt utmattet, selvom du prøver. Så anbefaler jeg faktisk å gå til fastlegen og få sovepiller. Jeg har det her, men bruker det veldig sjeldent. Bare hvis jeg virkelig må, men da får jeg isåfall døgnrytmen på plass igjen :-)

- Sara Careface

En ting jeg har stusset litt over om dagen er unge mennesker som forlover seg. Når jeg sier unge, snakker jeg om folk under 20 år. Jeg vet om flere som har forlovet seg i en alder av 16 år osv, og jeg skjønner det helt ærlig ikke helt.

På en måte så finner jeg det inspirerende, at de er så sikre og villige til å la seg forlove i en så ung alder. Jeg respekterer det, og man må jo gjøre hva man selv føler er riktig. Men samtidig tenker jeg: Hvis man er så sikker, hvorfor kan man ikke vente?

Å forlove seg er en stor avgjørelse. Om man bryter en forlovelse, syntes jeg det er ti ganger værre enn å bare gjøre det slutt som kjærestepar. Da har man jo tross alt en ring på fingeren, som sier at du skal være sammen med denne personen for resten av livet? 

Jeg tror på at man kan møtes unge, og være sammen for resten av livet. Selvfølgelig kan det skje. Men hvorfor ta en så stor avgjørelse før du i det hele tatt har prøvd å bodd med personen, før man har gjort alle de andre stegene. 

Jeg bare skjønner ikke hvorfor man skal stresse med det. Hvis man er så sikker, så kan man vel gjøre det om noen år. Jeg føler nesten at det kan bli litt missbrukt. Som at man sier "jeg elsker deg" alt for tidlig. Når vi er sammen noen, så håper vi jo alle på det samme.

At det skal vare livet ut. Men jeg bare føler at å putte en ring på fingeren i en så ung alder.. Blir litt rart. Man skal jo erfare et forhold på godt og vondt, man skal klare bo sammen, klare hverdagslivet sammen. Å forlove seg, betyr jo faktisk at man skal gifte seg og kanskje få barn, skape et liv sammen.

Hvorfor ikke vente, hvis man er så sikker? Hva mener dere?

- Sara Careface

Innvandring blir aldri et kjedelig tema for meg. Det er ikke å legge skjul på at det er mange utlendinger her i Norge. Jeg var i konfirmasjon forrige helg, og der var det en gutt som går på videregående skole i Oslo. De var type 2 norske i hele klassen hans. Resten var fra andre kanter.

Det er heller ikke å legge skjul på at mange er i mot det. Når jeg søkte utlendinger på google nå, var dette det første som kom opp: Kriminelle utlendinger må utvises!

Det er jo litt sykt å tenke på. Men jeg sier ikke at jeg er i mot det på noe måte. En ting jeg har iritert meg over derimot, er at de ikke integrerer seg. Jeg har helt ærlig fælt at det kommer så mange til landet vårt, og tror at de kan bo her uten å lære seg språket, uten å lære seg kulturen, uten å forstå seg på landet.

Og det syntes jeg personlig er litt feil. At innvandrere skal komme til Norge, syntes jeg er greit. Men at de ikke lærer seg norsk eller engelsk, eller prøver skaffe seg jobb, prøver lage et liv, har irritert meg hardt.

Når jeg høre om utlendinger som har bodd her i 10 år, og enda ikke kan et norskt ord, da blir jeg faktisk sur. I følge Statistisk Sentralbyrå så vil Nordmenn være i fåtall i Norge innen århundre er omme, om masseinnvandringen fortsetter. Hva syntes dere om det?

Uansett. Isabelle har vært hos meg i helgen, og hun kom jo til Norge med familien sin for 6 år siden. Etter noen tøffe år på asylmottak, og det siste året ble en tøff periode der de ble sendt hjem igjen, er de nå i Norge med oppholdstillatelse.

Og nå prøver de integrere seg. For de er en familie som faktisk ønsker det. De snakker norsk, de er verdens herligste personer, og det er i Norge de vil bo.

Men så må jeg si at Norge gjør det ikke så lett gitt. De jobber, leier hus og prøver få et normalt liv. Fordi de ikke har hatt lov til å jobbe før oppholdstillatelsen, får ikke Isabelle abonnement på mobilen sin. De får heller ikke kjøpt møbler på delbetaling, fordi de ikke har hatt inntekt tidligere på mange år.

Faren, som har hatt lappen siden han var 18 år, får plutselig ikke lov til å ha førerkort og må gå ALT opp igjen. Inkludert teorikurs!

Så jeg må innrømme at jeg syntes Norge går litt mot seg selv.. Vi skal ta i mot så mange invandrere, men vi skal ikke la de få en sjans før statsborgerskap som tar 5 år?

Jeg kunne ønske at feks det var et krav, at hvis du kom her i landet, må man gå norskkurs, og skaffe seg jobb innen et år etter asyl eller noe!

Hva syntes du om saken?

- Sara Careface

Fy søren og frysninger jeg fikk når siste deltager fra Idol innkom scenen idag fra Trondheim. Den lille gutten, på 15 år! I tillegg til det, så han i grunn ut som en 12 åring. Og der kommer han inn, og bare har verdens herligste stemme. Jeg ble rett og slett sjokkert

Fy søren for et talent. Det eneste jeg klarte å si når jeg så det på tv, var: WOW, her har vi den norske versjonen av Justin Bieber!!! haahaa...

Hva tror du ?

- Sara Careface

Den store ulempen med å ha en kjæreste som er intet mer enn 5cm høyere enn deg, er at du aldri får brukt noe særlig høye heler. Sukk. Det er en utrolig kjip situasjon for meg som elsker ekstremt høye, spesielle sko. 

z

Men jeg takler ikke den "høye kvinner og lave menn" .. tingen. Gutten må være høyere, slik at jeg kan føle meg liten, yndig og feminin og at han kan forsvare meg fra slagbjørner, skumle edderkopper og andre potensielle farer.. liksom! Samme med yngre gutter, da får man en litt sånn mammarolle i forholdet?

Det ser rett og slett ikke bra ut, ikke i mine øyne. Jeg vet at kjærligheten ikke kjenner grenser, alder eller høyde, men jeg tror de fleste av dere kan være enige med meg når jeg sier at en gutt bør være høyere enn kjæresten sin. Jeg er nok litt shallow jeg vet dere, men jeg blir bare ikke tiltrukket av lavere gutter. Da tenker jeg nok bare "Nyh, for en søt, liten bamsemums." 

Uansett er det jo tross alt helt andre egenskaper som er mye, mye viktigere! Hva tenker dere? 

- Donna <3

Jeg må helt ærlig innrømme å si at jeg er skuffet over de voksne menneskene bak rattet. Jeg mener, her er jeg, en jente på 19 år som kjører rundt. En ungdom. Fartsgrensa er 80, og jeg holder den! Til og med litt over, 85 km/t... (ops) LIKEVEL, kjører nesten hver eneste bil forbi meg.

De holder rundt 110 km/t i en 80-sone. Og det gjelder ikke bare en bil, men omtrent 90% av bilene jeg møter gjør dette. De kjører forbi meg, selvom jeg kjører litt OVER fartsgrensen..

Og nei, det er ikke ungdom som kjører forbi meg. Det er voksne mennesker! Noen av de har til og med familien sin med, barna sine i baksetet.

Jeg vet dette er lett for meg og si, fordi jeg akkurat har fått lappen.. Men det er nettopp derfor jeg også vil si det, fordi de som kanskje har kjørt en stund tar veien litt forgjeves. "Alle kjører jo for fort, da er det jo greit".

Nei, det er ikke det. Hvor ofte hører vi ikke om ulykker, ser reklame, ulike oppslag på hvor stor forskjell bare 10 km over fartsgrensa gjør? Hva skjer med de som holder 30 km/t over da ?

Jeg vil at alle skal se alvoret! Det er ikke OK å kjøre for fort, og jeg håper jeg aldri blir en av de som råkjører på den måten. Jeg har selv erfart bare etter en månede med lappen, hvor fristende det er å bare kjøre på. Det er en følelse ulik noen annen! Men man bare skal ikke. Man skal ikke kjøre for fort.

Ungdommen blir sett på som grisekjørere. Men jeg har faktisk erfart flere voksne familiemennesker som kanskje ikke kjører i 180 km/t som vi hører en ungdom har gjort. Men 110 km/t i en 80-sone. Om du først møter en hindring i veien, så er det gjort.

Samme for meg om disse voksne folkene har hatt lappen i 30 år. Det spiller ingen rolle om man føler man har kontroll. På veien er det en haug av alle andre, som kanskje ikke har det. Du må faktisk stole på hver eneste bil du møter, om at den bilen vet hva den skal og ikke skal.

Jeg tar til og med foreldrene mine i dette. Snakke i mobilen mens de kjører, osv. Alle gjør det jo på en måte. Men det er så feil! Hjelp meg å stoppe det!

Har du noengang tenkt over dette?

- Sara Careface

Hva er livet uten venner? Hva er livet uten minner? Hva er livet uten store bursdagspresanger? 

I dagens samfunn handler alt om penger, og penger forandrer mennesker. Det er helt sykt å tenke på hvor egoistiske og gjerrige vi er blitt med årene. Noen av oss er såpass gjerrige, at ikke engang det å gi et kronestykke eller to til en hjemmeløs person er lenger aktuelt. Og de fleste av oss, gjør ikke lenger hyggelige ting mot hverandre uten å kreve eller forvente noe tilbake. 

Jeg er vokst med den moralen at jeg aldri kun skal tenke på meg selv. For meg er det ingen krise å spandere middag på ei venninne, å betale for en film vi skal leie, å gi henne litt penger hvis hun trenger det. I de fleste tilfeller ville noen sagt "Du skylder meg for den gangen jeg betalte for deg".. og nettopp det synes jeg er helt feil. Du blir ikke en av de fattigste i verden om du så bruker 200 kr på en person som betyr noe for deg? De pengene ville du jo kanskje brukt på en eller annen helt usaklig måte, og likevel.. brukt det? 

De fleste bruker "sparing" som sin beste unnskyldning, og den kan jeg støtte til en viss grad. Men si at du har en jobb og tjener helt ok med penger så du både klarer deg og kan spare litt. Ville du da spandert noe på noen du er glad i? Helt ærlig, uten å mene at du da "fortjener" noe tilbake?

Noen ja, de fleste - mest sannsynligvis ikke!

Minner koster penger, alt koster penger. Om vi bare kan slutte å være så gjerrige, så blir kanskje verden ett bedre sted en dag. Gud for en klisjé. Jaja, dere skjønner nok hva jeg mener. Dere egoistiske, gjerrige jævler.

Apropos gjerrige jævler..  her om dagen vet dere.

Det kom to personer på jobben, de var tydeligvis på deres første date (jeg overhørte litt av samtalen, høhø), også kommer MANNEN til kassa og sier at de skal betale hver for seg.. OMG, JEG KLIKKER I ALLE VINKLER. Hahaha.. neida, ikke så ille. Men skjønner dere greia? Hvilken idiot! 

Så ja, det er helt idiotisk å tenke på hvor gjerrige folk er. Wæk.. æsj.. kvalmt! Rett og slett.

Enige eller uenige? Jeg vil høre deres mening om dette, kanskje dere er noe gjerrige jævler dere? 

- Donna <3

Jeg og Hilde hadde en stooor diskusjon igår. Hun mener nemlig at ekteskap og unger er noe dritt.. det blir plutselig veldig en spennende diskusjon når jeg mener det stikk motsatte.

Uten å gifte seg og få seg en familie, mener jeg helt ærlig at livet er meningsløst. Jeg vil gjerne leve etter de gamle "livsreglene". Du går på skole, utdanner deg, får deg en bra jobb, har en flott kjæreste du har det kjempebra sammen med, dere flytter sammen, gifter dere, får barn, vokser og blir eldre sammen. Jeg mener, det er jo drømmen, er det ikke? 

Det har kanskje veldig mye med tradisjonene i min familie å gjøre, men jeg kan aldri skjønne at noen faktisk ikke vil alt dette. Jeg skjønner jo at det er personer som vil leve livet sitt og kose seg, reise verden rundt uten noen bekymringer.. og jeg må ærlig innrømme at Hilde hadde et poeng når hun sa at: Jeg vil reise til Afghanistan, du kan ikke ta med deg en liten drittunge til Afghanistan. Haha!

Det er selvfølgelig opp til hver enkelt hva de vil gjøre og hvordan de vil leve livet sitt. Man må uansett respektere andres valg, enten man er enig eller ikke. Men jeg kunne for min del aldri forestilt meg et liv uten en ektemann og uten barn. Det virker så meningsløst, og det er kanskje ikke noe man tenker med det første.. men hva sitter jeg igjen med når jeg blir 60-70år? Ingen "egen" familie, ingen barn eller barnebarn, hey I want all this!

Og hvis man er sammen med en person man elsker, å gifte seg med han/ henne betyr for min del at det forsterker alt mellom dere to. Det vil knytte ett tettere bånd mellom dere to. Det betyr at du virkelig elsker personen og er villig tilbringe resten av ditt liv med han/ henne. Det i seg selv, synes jeg er utrolig vakkert! 

Jeg vil høre hva dere tenker. Er det noen som er enig/ uenig?

- Donna <3

Jeg har sagt det mange ganger før, jeg elsker gutter med "det lille ekstra". Gutter som ikke bare bruker de kjedelige, standard t-skjortene og shortsene. Gutter som tør å skeie ut litt og bruke klær ikke alle andre bruker. Gutter som tør å eksperimentere litt med plaggene slik som vi jenter gjør. Sette sammen og kombinere forskjellige klær, lage antrekk som ikke er av de vanligste. Grr, wæ..

Gutter som tør å bruke smykker, eller ha en fancy hårfrisyre. Gutter som tør å bruke farger, som blant annet rosa! Det synes jeg er utrolig tøft, så lenge man selvfølgelig ikke overdriver.

Gutter med den fargerike klesstilen skiller seg spesielt godt ut hos meg. Man skal selvfølgelig ikke se ut som en klovn, men litt farger er faktisk dødsnice!

Denne t-skjorten fra Stayhard f.eks synes jeg er så utrolig fin. Den kunne jeg uten tvilt kjøpt til kjæresten min, utfordringen er - vil han bruke den? Tviler.. 

Når jenter blir spurt om hva de først legger merke til ved en gutt, svarer de fleste øynene, håret.. osv. For meg er det uten tvil stilen det første jeg legger merke til. Jeg eeeeeeeeeeeeelsker gutter med stil, og det har vi altfor få av.

Classy og helt fantastisk antrekk.

En ting er helt sikkert, når jeg og Qendrim drar på shopping, er det jeg som er sjefen. Det er ikke alltid han er like fornøyd med innkjøpene, men pytt pytt.. Stakkars gutt.. :-)

Flere enn meg som liker stilfulle gutter? 

- Donna <3

Oioioioi, jeg datt nesten ned fra stolen her. I kveld får vi alle se hvem som vinner Paradise Hotel 2011. MEN, igår leste jeg nemmelig at en av de fire som står i finalen har jukset under oppholdet, og juryen må da bestemme om han/ fortjener finaleplassen eller ikke.

Denne artikkelen sa også at juksen besto av at den personen hadde et hemmelig oppdrag han/hun hadde fått hjelp til. Og da driter de seg egentlig ut, for den eneste av de fire som står i den finalen som har fått en hemmelig oppdrag er nemmelig KIM!

Og hva har vi sett fra dagens episode? Heidi som gråter, og Ole som sier "Jeg holder på en stor hemmelighet".

Så jeg la rett og slett 2+2 sammen, og tenkte: AHA! Kim jukset når han måtte få Heidi til å sende han hjem, og fikk med Ole til å stelle seg bak Heidi! 

Så hvis dette stemmer, får Heidi lov til å finne seg en ny partner som hun kan stå i finalen med.. Tviler på at det blir Ole, som sladret.. hohoho!

Tror dere jeg er inne på noe? OG, hvem velger evt Heidi da? Artikkelen kan dere lese HER.

- Sara Careface

Noe som sjokkerer meg gang etter gang, er disse små jentene som oppdretter blogger, og ikke helt forstår konseptet. Da snakker jeg om jenter som "ølløvjenta" og den type ting. For dere som fikk med dere den korte karrieren som endte igår fort BurcuFromNorway jenta aka "hun som klikket fullstendig i videoer" så gikk grensen for meg.

Unge jenter som ikke forstår media godt nok, som ikke skjønner konsekvensene av å si og gjøre ting såpass offentlig på nett. Hvor er foreldrene? Jeg er i en alder av 18 år, og mamma passer på både bloggen og facebooken min. Ofte kommer hun med innslag og hun har til og med sagt "Det der er ikke lurt" og hjulpet meg. Og jeg er 18!!

Så har vi jenter på 10 år, som ikke har en slik oppfølging. Som sitter der med 600 ufyslige stygge kommentarer fra alle de tusen menneskene som sitter ler av disse små. Jeg forstår at det er lett å le av de. De driter seg jo totalt ut, og det er underholdning, greit nok.

Men store deler av meg får bare en klump i halsen. For alle som syntes dette er patetisk, hvorfor skal de si det på en useriøs og udugelig måte? Som "DU er en drittunge, forstå det da din fuckings lille shit, du burde ikke hatt blogg horeunge". Hva slags visdomsord er dette?

Hvis du ser en slik ung jente som bokstavlig talt driter seg ut på bloggen sin, PLIS få fornuft i henne. På en måte som hun forstår. For det mange ikke ser, er at disse små jentene vet ikke bedre. De aner ikke hva de utsetter seg selv for! Og siden ikke foreldrene klarer ta ansvar, så skader det ikke om vi gjør det. Og forklare de små jentene på en respektfull og sakelig måte kan gjøre så enormt mye!

På en måte kunne jeg ønske at blogg.no og andre bloggkonsepter hadde en aldersgrense. Men samtidig vet jeg om blogger som er mennesker på alt fra 10-40 år som ikke forstår at alt folk gjør er å le av de.. Så jeg vet ikke, syntes dere det burde finnes en aldersgrense på det?

- Sara Careface

Jeg blir så utrolig provosert av å lese noen av kommentarene på Paradise Hotel deltakernes blogger. Det er så utrolig mye unødvendig dritt som er ute og går.. hvordan er det mulig å bære så mye hat med seg? Virkelig?

Jeg synes Kine ble fremstilt på en utrolig dårlig måte. TV3 driter seg loddrett ut, dere så når Kine gikk og la seg så tidlig fordi hun er så "kjedelig"? Rett etterpå starter festen og hun sitter der sammen med resten av gjengen og har det veldig gøy, virket det som. Veldig proft redigering TV3, creds til dere!

Her er noen av kommentarene jeg fant på hennes blogg, legg gjerne merke til anonym!

Altså, trenger jeg å si noe mer? Stakkars jente! Noe så usaklig, dumt og unødvendig har jeg ikke vært borti på lenge!

Men lets face it. Kine er en flott jente, med en utrolig bra personlighet. Hun tør å stå frem med sine meninger og sier ting akkurat som de er. Med at hun har så bein i nesa, tror jeg helt ærlig at TV3 har spilt det klippet litt for mange ganger nå.. eller hva?

- Donna <3

Jeg må si jeg ble enormt skuffet over Bik Bok på CC Gjøvik igår. Midt i alt tullet vi drev med på, var det et bord med masse klær på som så slik ut:

Jeg ble rett og slett satt ut. Bik Bok som er en så stor kjede med et så godt rykte. Bik Bok er en av mine favoritt butikker, men jeg mener de burde holde en viss standard. Dette har ikke skjedd på 5 minutter, slik må ha klærne vært en stund. Og tror de virkelig folk kommer til å kjøpe det sånn?

Når jeg så disse klærne, så jeg opp i taket for å se hvor det kom fra. Og seriøst, det var så mye støv! Overalt.. Dette er helseskadelig! Støv kan øke muligheten for utvikling av allergi og sykdom i luftveiene.. Jeg kjenner mange med støvallergi, det kan umulig være behagelig for de å besøke denne butikken?

I tillegg til dette er det faktisk en arbeidsmiljøLOV som stiller krav til at forurensning i arbeidsatmosfæren skal begrenses med tekniske og organisatoriske tiltak. Det stilles også krav til lagring og avhending av visse typer støv.

Ansatte på Bik Bok, jeg er dypt skuffet!

Ekkelt, ikke sant?

- Sara Careface

Dette syntes jeg er en UTROLIG interessant tema. For dere som ikke vet det, så mener Mayane(et folkeslag) at dette er verdens undergang. 21.12.2012 vil planeten vår gå under. Dere har kanskje sett filmen som gikk på kino ifjor?

Saken er den at planetene vil stå på rekke, noe de ikke har gjort på LEEENGE, og ting vil skje. En ting de mener vil skje, er blandt annet at sol aktiviteten vil øke så mye, at batterier vil stoppe funke. Dvs telefoner, bilder, ALT. At solaktiviteten øker, er det ingen tvil om. Jeg var på solobservatoriet ifjor og diskuterte dette. Det er allerede en liten by i Frankrike der biler stoppet opp i noen timer nettopp på grunn av dette.

Hittil har jeg kommet med fakta for dere.(Jeg er ingen ekspert, men det er hva jeg har skjønt hittil). MEN, det er veldig forskjell på hva jeg HÅPER KOMMER TIL Å SKJE, og hva jeg TROR KOMMER TIL Å SKJE.

Noen vil syntes jeg mener TOTALT feil. Men dette er isåfall hva jeg håper på.. Vi ødelegger planeten vår, dere vet det? Vi ødelegger den, forurenser og skitner den totalt til. Menneskepopulasjonen øker også for hvert år. Hvis vi fortsetter slik, vil vi om veldig mange år ha ødelagt planeten vår. Menneskene vil dø ut..

SÅ JEG HÅPER, at dette er naturens gang. Ja, jeg håper vi alle dør i 2012. Fordi vi ødelegger planeten vår. Det er bevvist at det har vært noen her LENGE før vår tid. Tenk om jordkloden har gjort dette før? Hver gang ting går overkant, og vi dreper planeten, nullstiller den seg, utsletter alt og begynner på nytt? naturens gang. Men jeg tror ikke dette kommer til å skje... Men jeg håper isåfall at NOE skjer, noe som gir oss en "wake up call" til å gjøre ting anderledes.

DET JEG TROR kommer til å skje, er småting. Planetene vil tross alt stå på rekke, solaktiviteten vil øke, noe vil skje. Hva, det aner jeg ikke. Og jeg tror ikke det vil skje KUN den datoen, det vil bli framover fra den dag. Eller rundt denne datoen. Det tror jeg. For jeg mener at noe må gjøres, vi kan ikke fortsette slik...

Når det er sagt, jeg fant et UTROLIG spennende brev på nyhetsspeilet.no. De har mange morsome teorier, artig side. En norsk politiker ved navn Khaqan Khanf er en status person som har møtt mange "viktige mennesker" og vært mye "inside" skriver dette:

"The Norwegian government is building more and more underground bases and bunkers. When asked, they simply say that it is for the protection of the people of Norway. When I enquire when they are due to be finished, they reply ?before 2011?.Israel is also doing the same and many other countries too."

"Planet X is coming, and Norway has begun with storage of food and seeds in the Svalbard area and in the arctic north with the help of the US and EU and all around in Norway. They will only save those that are in the elite of power and those that can build up again: doctors, scientists, and so on."

If they tell anyone, they are dead for sure. But I don?t care any more about myself. Mankind must survive and the species must survive. People must know this.

All the governments in the world are aware of this and they just say it is going to happen. For those of the people that can save themselves I can only say reach for higher ground and find caves up in the high places where you can have a food storage for at least five years with canned food and water to last for a while. Radiation pills and biosuits are also advisable if your budget allows it.

Tilslutt skriver han dette:

For the last time I say may God help us all... but God will not help us I know. Only each person individually can make a difference. Wake up, please...!

Du kan lese hele brevet HER. Om man skal tro på noe av det som blir sagt... veeeel... Jeg vet ikke, jeg tviler. Men må innrømme at jeg isåfall ble litt paff!! Artikkelen som linker til brevet kan du lese HER.

Hva tror du på?

- Sara Careface

Ikke at slike kommentarer ikke har vært en standard i alle år, men i det siste har jeg merket at vi får stadig flere av den "Fin blogg, kommentere min?" typen og HE-RE-GUD hvor hardt jeg irriterer meg over slike mennesker!

Vil du ha en tiltrekkende blogg som folk liker og vil følge videre, må personen bak bloggen fremstå som noe annet enn superdesperat.

Jeg antar vel at dere som legger slike kommentarer på andres blogger ikke har helt peil. på blogging i det hele tatt. Å lese en blogg handler jo om at en person vil følge deg og din hverdag, kanskje fordi han/hun synes den er spennende, interessant eller rett og slett kjenner seg igjen i det du skriver.  

Å reklamere for sin blogg kan man gjøre på andre måter, enn å legge en og samme kommentar til alle du klikker deg gjennom. Det gir deg ingenting, tvert imot. For oss er det bare irriterende, og jeg klikker meg mer enn gjerne innom blogger som kommenterer hos oss, men dette gjelder kun saklige kommentarer som er rettet mot innlegget som er skrevet. Ikke mot din blogg, det har jeg null interesse av, med mindre jeg på en eller annen måte har spurt om det.

Det aller verste og latterligste av alt er de "Elsker bloggen DIN. Jeg elsker hvordan DU skriver. Fast leser av bloggen DIN helt sin DU begynte å blogge." 

Ærlig talt?? Er det virkelig så vanskelig å se at denne bloggen skrives av to personer? 

Jada, vi vet at det er oppmerksomhet dere vil ha, og som dere kanskje også har skjønt så nytter det ikke å skaffe seg det på den måten. Tiltrekk oppmerksomhet via skriving av gode innlegg, via fine bilder på bloggen, ta opp viktige temaer, fortell om dine følelser for din eks eller nåværende kjæreste. For Gudsskyld, alt annet enn "Fin blogg, kommentere tilbake?" 

- Donna <3

Et stort diskusjonstema lenge har vært dette med andre flagg på 17.mai. At vårt flotte flerkulturelle land som ønsker flertallet av innflyttere velkommen, skal også gjøre det på nasjonaldagen. At vår kjære grunnlovsdag skal bli feiret med ikke bare rødt hvit og blått. Men alle andre farger andre land har og by på..

IKKE FAEN! Jeg blir så irritert bare av denne tanken. Mange utlendinger er sure fordi de føler seg glemt på nasjonaldagen vår. De syntes det er feil at kun norske flagg skal reises denne dagen, og de syntes de burde heise sine flagg også.

17.mai feires fordi Norge fikk grunnloven. 17.mai er for å hylle landet Norge. NORGE NORGE NORGE. Har alle fått med seg det da? NORGE!!

At utledinger skal komme her og vifte med sine flagg på denne dagen, skjønner jeg ikke at i det hele tatt er et diskusjonstema. Hvem vurderer i det hele tatt dette? Jeg mener, vi feirer NORGE i rødt hvitt og blått. 

Om en pakistaner som bare har bodd her i et halvt år og ikke engang kan språket vårt, vil gå i tog og vifte med vårt flagg, så syntes jeg det er helt greit. Jeg mener, om de vil feire landet vårt med oss, syntes jeg de er velkommen til det.

Men å komme her med sitt eget flagg, og feire hva? Sitt eget land da? Det er jo bare helt patetisk. Da har de ikke skjønt hva 17.mai er og feires for!

Hvis det er så mange innvandrere/utlendiger som føler seg glemt, så syntes jeg vi heller kan ha en egen kulturelldag. Der alle kan ta fram sitt eget flagg, sin egen nasjon og vifte med sitt flagg. Der alle drar fram typiske tradisjoner, og viser stolthet til sitt eget land. Jeg sier ikke nei takk til litt kebab/gyros eller mexicansk taco jeg! At vi heller setter en helt egen dag til dette, der alle kan delta med sin nasjon rett og slett.

Men hvis man skal dra fram et flagg på 17.mai som ikke er norsk.. Da kan man heller gå å henge seg i flaggstanga! ARG!

Hva syntes du?

- Sara Careface 

Jeg har så lyst til å bare legge fra meg alt av kommunikasjonsmidler vi har idag. Slette facebook, kaste mobilen, fjerne både tv og pc. Enkelte dager er jeg bare så lei det hele, hvor mye tid alt tar fra oss.

"Neei, det er jo ganske opp til deg selv da" tenker sikkert mange. Men nei, det er i grunn ikke det. Uten facebook, mobil, internett og kanaler idag, hadde enormt store deler av sosiallivet mitt blitt borte. Det er ikke noe å diskutere engang! Jeg kan jo ikke være den eneste som sletter alt. Da sitter jeg alene i en boble da, mens alt annet fortsetter, bare uten meg.

Vi er NØDT til å ha mobil. Mestparten er også NØDT til å ha facebook. Gjennom facebooken min, kom alle lekser og beskjeder fra skolen feks, når jeg gikk der. Vi er nødt.

Idag har man liksom "god kontakt" og føler man kjenner hverandre, uten at man i det hele tatt har møttes. Jeg har mange jeg snakker ofte med, men egentlig aldri i person. "jaja, hun kjenner jeg kjempe godt". Men det gjør jeg jo ikke. Jeg kjenner henne digitalt. Det er så sykt.

Hvordan blir alt dette om ti år? Hvordan kommer barna mine til å bli kjent med andre? På lekeplassen eller på facebook?

Har du dager der du bare har lyst til å legge bort alt?

- Sara Careface

Vi har Top Model og en rekke andre veldig spennende programmer her i Norge, hvor fine, tynne jenter konkurrerer mot hverandre og vinner kule premier som bl. annet det å være forsidemodell for en eller annen superfancy magasin.

Hver gang jeg ser at forskjellige tvprogrammer ser etter nye deltagere blir jeg veldig fristet til å søke, men føler ikke at det ville vært noe for meg.. Top Model, f.eks. Da måtte jeg bokstavelig talt krympet sammen i fettet mitt. Det er jo helt uaktuelt. 

Jeg synes det hadde vært så utrolig kult om de hadde startet et program der de ser etter vanlige jenter, med litt ekstra fett rundt magen og litt ekstra kiloer, som har en modelldrøm og er villige til å gjøre alt for å få drømmekroppen!

Ta disse jentene med på en "reise" der målet er: Masse trening, gå ned i vekt, lære de om motivasjon, sunt kosthold, oppmuntre osv. og til slutt kåre en vinner - altså den som har hatt størst viljestyrke og gitt alt hele veien, og gitt henne en knallpremie, som shopping for mange tusen kroner, modellkontrakt eller ett eller annet superfancy! Det hadde jo vært helt rått, jeg hadde vært den første til å melde meg på! 

Nesten ett sånt "The Biggest Looser" konsept. Det tror jeg hadde vært til stor hjelp og motivasjon for mange av oss andre som sliter med å finne motivasjonen og komme i gang selv. 

Seriøst.. lurer på om jeg skal kontakte en eller annen kjent person og virkelig sparke i gang denne geniale idéen min? :-) Flere som kunne tenkt seg det? 

- Donna <3

Det var en av dere lesere som spurte om min mening på unge mødre. Og det syntes jeg i grunn var et litt spennende tema og ta opp, og har tenkt mye på det i ettertid.

Unge mødre, da vil jeg først og fremst si at jeg tenker på alle som fortsatt er tenåring. Altså under 20 år. Det er vanskelig å ikke dra alle under en smekk, men jeg skal prøve å fortelle litt om hva jeg personlig mener om dette.

Forhåpentligvis, hvis en jente på 16 år blir gravid, er det ikke planlagt. Hvis det er tilfelle, støtter jeg det på ingen måte. Som 16 åring har man ikke kapasitet til å ta vare på en baby like godt som en 25 åring, så å planlegge noe slikt vil jeg si at jeg er sterkt imot.

Men hvis det skjer, vil jeg absolutt ikke si at man derfor er dømt til å bli en dårlig tenårings mor. Tvert imot. Ei jente som velger å beholde barnet sitt, ei jente som tar den avgjørelsen, har nok tenkt godt gjennom det.

Jeg kjenner flere under 20 som har babyer, og de alle er fantastiske mødre. Om det er vanskeligere, definitivt. Du har ikke pengene du kunne ønske du hadde, du må mest sannsynlig stoppe utdanning. Du har ikke et like stabilt forhold som et ekteskap eller samboerskap. Om du i det hele tatt har en ung far ved din side!!!

Men jeg tviler ikke på at det er mange der ute som kan takle en baby i ung alder. Likevel, vil jeg også påstå at det er mange som ikke hadde klart det. Det er en veldig induviduell avgjørelse og ta. Så for meg, så er det vanskelig å bestemme så enkelt som ja eller nei til unge mødre.

Jeg mener det kommer veldig ann på situasjonen, og den kommende moren som person. At man faktisk innser at Du betyr ingenting før babyen din. Jeg kjenner flere tenåringsmødre som sagt, som gjør en fantastisk jobb. 

Hva syntes du om unge mødre?

- Sara Careface

Edit: Mange av dere spurte meg om denne setningen:  Som 16 åring har man ikke kapasitet til å ta vare på en baby like godt som en 25 åring. Som mamma sa til meg: Det er utrolig mye lettere for oss å gi Lukas(min lillebror) det han ønsker og vil ha, enn det det var for 20 år siden når jeg var gravid med Julia(min storesøster) Som 16 åring har man mest sannsynlig ikke en fast jobb engang, eller rukket spart opp noe form for penger i forhold til en i eldre alder. I tillegg er hormonene dine mer stabile som 25 åring, og du har allerede fått en smak av voksenlivet.

Men jeg sier IKKE at 16 åringer er fyfy mammaer. Det forklarer jeg jo ganske så klart i dette innlegget. Men det sier egentlig seg selv at ting mest sannsynlig er ENKLERE for en 25 åring enn 16 åring:))

For alle dere der ute som ser på Paradise, er jeg ganske så sikker på at dere alle har en form for forhold til Maren. Hun har tross alt tatt mye plass og er ikke ei jente man glemmer lett.

Jeg ser mange kommentarer "Åh hun er så stokkdum", "Så teit hun er", "løstøs" og ja, jeg var delvis enig før. Jeg syntes hun var vulgær, virket dum og var billig. Hun har blitt veldig stemplet.  Men det har helt ærlig forandret seg veldig.

Og jeg syntes synd på henne faktisk, fordi så mange feiltolker henne. Hun roter det til selv, det skal jeg si meg enig i. Men hun sa det selv, hun har aldri vært forelsket før feks. i en så voksen alder? Noe sier meg at hun er veldig innslutta person som ikke liker åpne seg i det hele tatt. Og rett og slett har et skall utenpå som er slik hun framstilles på tv iblandt.

Jeg liker Maren, og håper hun vinner hele dritten. Jeg er lei av at jenter som Heidi skal bare flyte over alt og bære kronen, søt jente utenpå, men ikke søren om hun bare er hyggelig. Hun snakker stygt om alle jentene, og da snakker vi klesstil, håret, usakelige ting..

GO MAREN!!!

Hvem heier du på?

- Sara Careface 

Det beste med å ha bursdag er alle de fine gavene, alle de fine gratulasjonene, de koselige ordene og oppmerksomheten vi får. 

Bursdager blir mer og mer glemt. De blir rett og slett tatt for gitt. Det har blitt bare en "Facebook-greie" og vi glemmer helt at dette er en spesiell dag for en person og det betyr faktisk veldig mye for han/henne. 

Flere av oss blir skuffet på vår egen bursdag. Vi er forventningsfulle og ønsker at dette skal bli den beste dagen i året, men hvorfor gjør den ikke det? Fordi våre gode venner, til og med bestevenner har gratulert oss med dagen på Facebook eller over SMS og de føler de er ferdige. That's it. Ha en fin dag.. du liksom!

Jeg vil gjerne inkludere meg selv i denne saken, jeg har blitt så dårlig på dette og dermed gjør meg det til en dårlig venn. 

Hvor blir det av gavene? De fine festene og overraskelsesfestene? Hvorfor tar vi oss ikke lenger tid for å glede en spesiell person på dagen deres?

Slike spørsmål har vandret rundt i hodet mitt i hele dag, og jeg vil gjerne påstå at samvittigheten ikke blir noe bedre. Vi lever i 2011 og en elektronisk gratulasjon skal liksom være nok til at personen som har bursdag skal bli fornøyd.. og det er helt feil. Vi glemmer iblandt verdien til en bursdag, og ingenting kan glede et bursdagsbarn mer enn en fin gave eller en fin tanke fra en god venn. 

Så husk dette neste gang, og vit at en Facebook-hilsen ikke er nok. Vær en god venn, og gled et bursdagsbarn på dagen deres! For det sies jo at god karma gjør livet mye bedre, what goes around comes around, så er det bare å glede seg til sin egen bursdag :-)

- Donna <3

Det er egentlig litt morsomt at Donna akkurat postet et innlegg om dette. For jeg har nemmelig et lite prosjekt på gang!

Man blir kjærester, fordi man liker hverandre, fordi man tiltrekkes av hverandre. Også kommer det en dag, der alt plutselig er borte. Verden du var i, verden som nesten var for godt til å være sant, viste seg å være akkurat det.

Så som sagt, jeg har et prosjekt på gang. Jeg vil finne kjernen, jeg vil finne ut av når forholdet er mest utsatt, når man burde være obs. Jeg har allerede sett mye på det.. men trenger mer!

Vil dere hjelpe meg? Dette kan bli noe spennende resultater. Jeg har allerede noen tanker om forhold, men trenger deres hjelp.

Så hvis du har en eks, eller flere, skriv her hvor lenge dere var sammen. (Altså om det ble slutt etter 5 mnd, 1 mnd osv)

Og hvis du har lyst, evt hvorfor det ble slutt mellom dere.

Så skal vi nok finne ut av når nyforelskelsen går over, når man går lei, og når det er game over.

Med andre ord, dette innlegget vil bli fulgt opp av et epic ett...Er dere med meg?

- Sara Careface

Dere er forelsket, alt er så bra! En måned, åtte måneder.. ett år. Flere år. Så er det slutt.. 

Plutselig er det en annen jente i bildet. Plutselig skal hun få alt som er ditt, din gutt, ditt liv. Plassene dere var på, tingene dere gjorde sammen.. gjør han med henne isteden. Kjærligheten du fikk, klemmene hans, kyssene hans, det søte smilet, alt han gjorde for deg, alle de søte tingene, alle de fine gavene, alle de fine overraskelsene.. får hun. Alt du får er ignorering og en "Hvem er du? Jeg har aldri kjent deg" - følelse.

Du er erstattet. Bare sånn.. enkelt og greit. Mens du ligger i sengen flere netter, i flere uker og måneder og gråter. Hva tenkte du på? Hvor forelsket, hvor blind var du egentlig?

- Donna <3

Det er så mye som omhandler det å være lykkelig. Det er det vi alle håper på, hver dag. Hvis vi bare kunne vært enda mer lykkelig. Jeg mener, alle vil jo være det. Alle vil ha et problemfritt liv. Men det vi gjør feil folkens, det er at vi definerer lykken feil.

Lykke er ikke en handling. Er du en av de som tenker "Hvis jeg bare får meg kjæreste, da blir alt bra" - "Hvis jeg går ned 5kg, da vil jeg ha det fint" - "Hvis jeg bare får den jobben, så ordner alt seg"?

Det er ikke en destinasjon.. "En dag vil jeg bli lykkelig" - "Når jeg begynner på videregående, da blir ALT så mye bedre" - "Bare jeg får den bilen". Det er ikke slik det fungerer. Store deler av livet mitt har jeg ventet på at lykken skal komme. På grunn av noe som skjer.

Men lykke er en tilstand. En følelse, ikke en handling. Den kommer og går. Det er som når du er sulten, eller trøtt. Det er ikke varig. Og jeg tror hvis flere tenkte på det den måten, ville man kanskje funnet lykken oftere.

Selvfølgelig hjelper det med jobb, kjæreste, ny skole. Men man kan ikke sitte og vente på at store ting i livet skal skje for å ha det bra. Det er hva du selv gjør det til. Det er hva du selv velger å stille deg inn på. DET kalles lykke. Alt det andre, vel, det er bare en bonus.

Så gled deg over småtingene i livet isteden. At du sov godt, at det er sol på himmelen. Sett pris på det lille du glemmer i hverdagen, så skal jeg love deg at en følelse av lykke vil komme tilslutt. Uten at du trenger vente.

- Sara Careface

Utroskap. Det ordet dreper meg litt hver gang jeg tenker på det. Hvordan klarer vi det? Det ene øyeblikket elsker vi noen overalt på jorden. Neste øyeblikk sitter vi der, alene. Eller med en ny en. Jeg har vært utro, og jeg har blitt bedratt.

Jeg hadde helt ærlig ikke forventet at folk skulle klikke i vinkel fordi jeg synes Chris Medina var irriterende å høre på. Haha, jeg mener.. vi er da alle forskjellige og må få lov til å ha forskjellige meninger og smak?

Jeg er enig at sykt irriterende var litt å ta i, men fortsatt.. selve stemmen hans på audition synes jeg ikke var noe sånn "slå deg i bakken" opplegg. Den var helt ok, jeg mener, se det på den måten da.. Hadde han ikke hatt med den historien om kjæresten hans, ulykken og forlovelsen bak det hele og gått på audition bare for å synge fordi han likte å det, så er det nok mange andre som er tusen ganger flinkere.

Jeg blir rørt av historien, og er helt enig i at det han gjør er utrolig inspirerende for veldig mange. Verden trenger definitivt flere med et slikt hjerte som ikke kun tenker på seg selv.

Men for all del, bli sure og skriv de aller styggeste kommentarene og drapstruslene (lol) til meg, men det vil ikke forandre noe.

Denne sangen derimot synes jeg han klarer mye bedre. Og ja, jeg liker det!

- Donna <3

Jeg og mamma diskuterte litt gutteting i dag, blant annet krangler og diskusjoner som oppstår i ett forhold. Som f.eks det at ei jente skal alltid gi seg i en diskusjon med en gutt, spesielt kjæresten.

Mamma mener at en gutt er en vegg man ikke kan dytte, så man bør bare gi seg ..

Jeg: Jammen, det trenger jo ikke være sånn?
Mamma: Kan du dytte en vegg?
Jeg: Eh, nei?
Mamma: Uansett hvor hardt du dytter?
Jeg: Nei????
Mamma: Nettopp.

Mamma har ett helt sykt syn på ting..

Jeg: Kan ikke jeg være den veggen han prøver å dytte da?

Haha, men helt ærlig. Jeg mener, hvorfor skal jeg ikke heve stemmen min og få sagt det jeg vil si? Hvis det er noe man ikke liker med kjæresten så mener jeg man burde si ifra, enten du er gutten eller jenta. Det er jo viktig, det forbedrer hele forholdet. Spesielt i diskusjoner, bør man være litt sta og stå på sitt. Men i følge mamma er dette fyfy, jeg bør bare si "Ja, kjære!" og la det ligge..

HALLO?? Det skjer ikke! I like the sound of my own voice... :)

- Donna <3

Jeg får like vondt inni meg for hver gang jeg ser unge jenter som er dekket til fra topp til tå. Jeg føler meg plutselig veldig naken og en følelse av  .. hat rett og slett rammer over meg.

Jeg mener ikke noe sånt at jeg misliker disse jentene eller måten de er kledd på, men det er som om vi kommer fra to helt forskjellige planeter.Av en eller annen merkelig grunn tror jeg ikke noe på at de velger dette selv. Eller, noen av dem gjør kanskje det. Selvfølgelig er jeg klar over religionen og kulturen deres, at dette er noe de er født med og vil eller ikke - må de dekke seg, ellers brenner de i helvette. Det er virkelig noe av det dummeste.. ja, jeg tror på Gud, jeg er en veldig religiøs person selv men sånne ting mener jeg bare er for drøye. Noe mennesker selv har funnet opp.

I ett land som Norge er det så klart opp til hver enkelt hva man vil eller velger å gå med, og det er ingen hemmelighet at veldig mange av oss er veldig glad i klær og liker å prøve ut forskjellige stiler. Men hva med disse jentene? Jeg tenker, når de er omringet av "pynta" jenter overalt, butikker med mange mange fine klær, får ikke de lyst til å kle seg som oss og være like avhengige og selvstendige som oss?

Jeg får rett og slett vondt, og hver gang jeg ser ei slik jente har jeg bare lyst til å gå bort, rive av hijaben og si:
Du er fri, ha på deg det du har lyst til. Lev livet ditt på dine egne betignelser!

Jeg mener, har dere sett ansiktene deres og hvor triste de ser ut.. konstant? Stakkars jenter!

- Donna

Jeg vil bare understreke at dette innlegget er rettet mot jenter som ikke har ett valg og kanskje blir tvunget til å dekke seg. De som gjør det frivillig derimot - all respekt til dem.

En jente må ta store konsekvenser når hun ligger med noen tilfeldig. Jeg skal si ting direkte, om en jente knuller randoms, blir det konsekvenser. Hun er løs, oppbrukt og billig. Hun blir visst hore.

En gutt må ta store konsekvenser når han ligger med noen tilfeldig. Han må få high fives av alle kameratene, passe på å holde på ryktet sitt og passe på at han ikke gir kjønnssykdommen sin videre nok en gang.

Okei da, det var å ta i litt. Men hvorfor er det slik at en jente skal bli så dømt, og ikke en gutt? Ja, vi jenter blir ikke akkurat sjarmert av en player. Men jentene får større konsekvenser, det er mer feil for en jente.

Det er isåfall slik jeg har forstått det. Så hvorfor? Hvorfor er det så mye verre at en jente har et one night stand i forhold til en gutt?

Jeg hører ofte jenter bli kalt løs, hore, billig. Men jeg tror jeg aldri har hørt noen kalle en gutt manns hore.

Hvorfor slipper guttene så lett unna?

Obs! Jeg sier ikke at dette er min mening. Men det er slik jeg har oppfattet det, og syntes det er...rart.

- Sara Careface

De fleste av oss har det vanskelig i hverdagen og det er ikke alltid det er like lett å møte en ny dag med et smil rundt munnen.

Noen har kjærlighetssorg, noen familieproblemer. Noen av oss sliter på skolen, jobben eller har sosiale vansker. Å være en ungdom er ikke lett og utfordringene blir større for hver dag som går.

Ofte er det veldig hjelpsomt å sette seg ned og tenke over de dyrebare tingene man har i livet sitt og er takknemlig for. Enten det er en bestevenninne, en mor, far, en jobb, en egenskap, en mulighet,eller noe så enkelt som mat på bordet, et eget hjem eller for å være i livet.

Jeg tenkte å starte en sånn greie på bloggen hver måned, hvor vi deler med dere og dere med oss ting vi er takknemlige for. Vi sprer litt glede i hverdagen og får samtidig minnet oss selv på at alt ikke er så ille som vi skal ha det til.

Tre ting jeg er takknemlig for.

1. Jeg er takknemlig for lønning og shopping, can't help it!

2. Jeg er takknemlig for alle godene denne bloggen har gitt oss. Jeg snakker ikke bare om materielle goder og oppmerksomhet, men også alle de herlige folkene vi har fått blitt kjent med via bloggen.

3. Jeg er takknemlig for Sara, og det mener jeg virkelig! Bedre jente skal du lenge lete etter!

Hahaha.. hey hey brownies!

Nevn en, to eller tre ting du er takknemlig for. :-) En takknemlig leser får en søt premie i posten!

- Donna

Mobbing er overalt. Du finner det på festen du skal på. Skolen du går på. Gaten du bor i. Landet du skal på ferie til. Det er ikke til å unngå.

Baksnakking, dilemmaer, sladder. Hvorfor har så mange en så stor trang til å rakke ned på andre? Har ikke vi som individer nok med å passe på oss selv? Jeg har hørt om mennesker som har mistet livet sitt på grunn av mobbing. Og det har sikkert dere og.

De siste årene har mobbingen utviklet seg. Vi har nå et helt nytt nettsamfunn, og alt foregår "online". Bare ta f.eks blogger. Her har dere mulighet til å være komplett anonyme, og si akkurat hva dere mener og vil. Dere kan kommentere det styggeste hodet klarer å tenke seg til meg, akkurat her og nå.

Jeg ser inndirekte facebookstatuser, ekle blunketegn(OMFG, jeg hater blunketegn!!!), hvisking blandt jentegjengen.

Har dere noen gang tenkt på hvor utrolig feige mobbere er? Jeg mener.. De klarer ikke takle en situasjon de finner forvirrende. De klarer ikke snakke som ordentige mennesker. Lurer på hvordan de egentlig har blitt oppdratt hjemme?

Jeg har alltid lurt litt på.. Om de som er så barnslige og kommenterer stygge ting, de som er med på å la andre føle seg crap, jeg lurer på om de egentlig virkelig smiler av det. Om de virkelig får bedre selvtillit av det. Innerst inne tror jeg ikke det. Håper ikke det!

Stopp mobbing. Seriøst, nå høres jeg ut som MISS NORGE 2011. Dere vet, krig og fred og sånn.. Men jeg får ikke sagt det nok, STOPP MOBBING. Bland dere inn om dere kommer over noe, støtt personer som trenger det. Hvis noe plager deg, gå direkte til den personen og snakk, og ikke blås det opp til one big drama.

OKEI? Er dere med meg, skal vi ut og være litt superhelter de neste dagene?

- Sara Careface

Slapp av. Jeg er IKKE gravid. Men jeg ønsker gjerne å diskutere dette tema med dere. Abort. Personlig så er jeg veldig i mot det. Og det har jeg alltid sagt. Hadde jeg fått bolle i ovnen som 15 åring, hadde jeg IKKE klart å ta abort.

Uansett om jeg hadde fått vite det etter 3 uker. Da det bare er et "frø". Jeg hadde rett og slett ikke klart det, med tanke på at dette er noe som skal utvikle seg, til en del av meg. "Så egoistisk" er det sikkert mange som tenker..

Selvfølgelig, kanskje. Men til og med om jeg hadde hatt null penger, ingen jobb, ingen framtid for den saks skyld, hadde jeg ikke klart det. Da hadde jeg heller fått ungen, og gitt den til en familie som sliter med befruktning selv.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror rett og slett jeg hadde blitt utrolig ulykkelig hvis jeg hadde gjort det. Jeg hadde ikke klart å leve med det.

Når det er sagt, så respekterer jeg de som velger å gjøre det. Deres valg, og hvis de mener det er best, så respekterer jeg det. Men jeg som individ, hadde ikke klart det. Dere som leser bloggen er +/- vår alder....

Hva hadde du gjort?

- Sara Careface

Mens jeg var i syden hadde jeg og søstreren min en heftig situasjon på hva som er OK å dele med andre på Facebook. Hun er 3 år eldre enn meg.

Jeg mener at en status som "Skal se film med kjæresten min" er helt harmløst, mens min søster mener at dette blir for drøyt å dele. Jeg prøvde sammenligne dette som at det er AKKURAT det samme som å skrive "Skal se film med Ida". Men i følge henne, så ble det veldig mer privat når det gjaldt kjæreste.

Jeg begynte stusse litt over dette. Personlig syntes jeg ikke det er drøyt i det hele tatt å kunne skrive en status om kjæresten sin. Dette har jo blitt mye snakk om, alle disse "klisse-statusene". Selvfølgelig, om man skriver 40 statuser i uken, er jeg enig i at det er litt... eller nei, egentlig ikke!

Jeg mener.. kan ikke folk få skrive hva de vil? Åssen person er man hvis man irriterer seg over statuser fra en annen person? Gjør ikke det deg til en dårlig person?

Greit, personer som skriver "Takk for i natt, jeg er kåt" opplegg, det er for drøyt. Det syntes jeg kan gå gjennom innboks eller meldinger. Men igjen, hvis dette er det folk vil dele med verden, la de nå gjøre det da! Hvem bryr seg?

Hvor mener DU at grensa på facebook går?

- Sara Careface

Jeg ble litt inspirert her om dagen til å skrive litt om oss jenter. For det er ingen tvil om at vi er litt avanserte. Vi jenter er fylt opp med følelser, og det skal ikke mye til før det sier "KLIKK".

Jeg bor på et veldig lite sted, og som alle andre små steder, får ryktene i ETT.

Jeg kommer egentlig fra Oslo, og er det en ting jeg har sett forskjell på når det gjelder Hadeland og Oslo, så er det alt sladderet. Antar det er flere som kjenner seg igjen.

Her på Hadeland har jeg til og med fått høre at jeg er lesbe! Så flott da, da lærte jeg en ny ting om meg selv? Hehe.. jeg har også fått høre at jeg er veldig flink til å ri i senga, noe jeg tydeligvis har forklart selv. Verden er gal folkens, gal!

Det er selvfølgelig ikke kun jenter og småsteder som klarer sette ut rykter. Overalt hører jeg de. Overalt hører jeg jenter som baksnakker og slenger ut ting som ikke er sant. Hvorfor? Jeg er faktisk litt usikker. Jeg sier ikke at jeg er ren, at jeg aldri har vært sladdrete av meg. Men jeg har isåfall aldri funnet på et rykte! Og hvis jeg hører noe, tar jeg det opp med personen det gjelder, og ikke alle andre.

Jenter, bare stopp! Stopp med inndirekte statuser på facebook, stopp med å få med de 5 andre i jentegjengen for å "Ta hun ene bitchen". Skjerp dere!

Så jeg har vært hardcore lesbe i følge Hadeland. Åssen rykte har DU hatt?

- Sara Careface

Jeg tenker ofte på alt dette vi går gjennom i vår tid, alle opplevelsene, ønskene og drømmene som går i oppfyllelse og alle sånne slags ting som gjør livet bedre og verdt å leve. Allikevel er det alltid noe som mangler og skulle blitt gjort annerledes.

Seriøst, så spennende! Er det flere som har hørt dagens store nyhet? Flere tusen døde fugler faller ned fra himmelen i både Sverige, USA og Arkansas. Bare sånn, helt uten videre. Det regner døde fugler! Det er også flere tusen fisk i USA som har flytt opp døde fra havet..

Og det morsomste av alt er at regjeringen skylder på nyttårsrakettene. De sier de døde av stress! Hallo, etter forbudet er det mindre raketter nå, enn noengang. De sier det skyldes kulden, i USA er det ikke ordentlig kaldt nå!

VG: Det har vært veldig kaldt og lite mat, samtidig som nyttårsraketter kan ha skremt fuglene, sier han.

Det kan hende det kanskje er en veldig logisk forklaring på alt, men når de kommer med så dumme utsagn, tyder det bare mer på at de har noe å skjule, mener jeg.

Det har kommet mange teorier om fuglene, mange gode. Men det forklarer ikke fiskene eller at det skjedde i 3 så forskjellige land.

Litt morsomt at Bibelen sier følgende: Fugler skal falle fra himmelen, havet skal blø, jorden skal brenne og himmelen skal åpne seg for oss..

Haha.. Jeg personlig tror på kollektivt selvmord i en eller annen fugle/fiske sekt. Fæle greier!

Hva tror du?

- Sara Careface

Jeg vedder på at det er fler enn meg der ute som tenker på dette. Hva vil skje med oss når vi dør? Når livsenergien vår renner ut, når vi blir "borte". Finnes det en himmel? Vil vil leve videre? Eller er alle teorier bare bullshit, og det finnes virkelig ikke mer? Er det virkelig slutten?

Tusen forskjellige tanker treffer meg hver gang jeg skal begynne å tenke på dette. Så jeg søkte litt rundt, googlet det. Har dere noen gang gjort det? Man får enormt mange historier fra mennesker som har vært nær døden. De som har vært døde, i noen sekunder. De som har stått mellom liv og død.

Og jeg må bare si, at jeg finner det utrolig interessant. Visste dere at 90% av de som er nærme døden, ser livet sitt passere forbi? Fordi hjernen "tømmes" når en dør? Dette er fakta, ikke tro.

Jeg er kristen. Og jeg burde kanskje si rett ut at jeg tror at det kun finnes himmel og helvette.

Men min teori er ikke slik. Når en dør, så lever sjelen videre. Det er tankene dine som står igjen, energien din. Og jeg tror derfor, at det du tror kommer til å skje etter døden mens du lever, det vil skje. For det er tankene dine!

Så hvis man tror på himmelen, hvis man tror på at man kommer til paradis, skjer det. For da har du rett og slett plantet den ideen i hodet ditt, i tankene og sjelen din.

Så tror du på at det ikke skjer en dritt.. At alt er idiotisk, og at det blir svart, at kista er siste stoppested.. Så vil det bli svart.

Det er isåfall min teori.. Hva tror dere på ?

- Sara Careface

Er det noe jeg frykter mest av alt - er det solsenger!

Ikke at jeg lar meg hindres av det for jeg tar jo sol i ny og ne, men jeg får en klump i halsen og helt ærlig.. pusteproblemer hver gang jeg legger meg i en solseng. Det er som om ett eller annet kommer til å gå galt og den vil sprenges i lufta.. med meg inni.

Denne frykten kommer av en film jeg så da jeg var litt yngre, nemlig Final Destination 3. Noen som har sett den?

Der er det en scene med to jenter som ligger og skal sole seg, så går det ene og det andre galt og vips ser man begge to brenne inne i solariumet. Bare se her.

NB! Anbefaler dere ikke å se denne dersom dere er som meg og tror på alt som skjer i filmer.

Det er seriøst helt grusomt, og jeg tenker på det hver eneste gang jeg er i solarium. Selvom jeg vet at det er ganske trygt og sjansene for at noe som helst vil skje er minimale, er det forstatt noe jeg er redd for og kan aldri slappe helt av og kose meg.

Jeg ligger alltid med hånda klar til å løfte opp lokket og rømme unna! Haha.. er jeg litt rar? Kanskje litt, men dette er helt ærlig min største og verste frykt.

- Donna

Når jeg først hørte nyheten om at Emilie Nereng, Voe slutter å blogge, begynte jeg å lure om det var januar eller april vi var i.. er dette en slags dårlig oppmerksomhetsspøk?

Men nei, etter å ha vært inne på bloggen hennes og lest innlegget fikk jeg ikke annet enn vondt inni meg. Jeg synes faktisk virkelig synd på den lille jenta som har kommet så langt og ingen klarer å unne henne noe godt lenger. Fordi hun har klart å beholde plassen sin såpass lenge og det ligger jo egentlig i vår menneskelige natur, vi klarer ikke å se opp til en person og beundre dem lenge nok, før vi snur ryggen mot dem og hater dem av hele vårt hjerte.. stakkars!

Jeg har personlig ikke lest bloggen til Voe noe særlig, hun er ei kjempesøt jente og utrolig flink blogger, men jeg har for min del aldri fått noe ut av bloggen hennes. Det har kanskje noe med aldersforskjellen og sånn, men uansett da.. det har jo sikkert mange mange andre gjort.

Jeg tviler, og vedder med min sjel (ok, neida.. kanskje ikke så ille) på at Voe ikke slutter helt. Blogging er jo en avhengighetssykdom og man klarer aldri holde seg unna, så hun kommer nok tilbake dere.

Men da lar vi Voe få være i fred, også gleder jeg meg til å se hvordan rekkefølgen på blogg.no topplisten blir etterhvert!

Hva synes dere om denne saken?

Jeeez, nå overtar vi første plassen liksom. Haha.. or næt :-)

- Donna

2010 er et år som har gått utrolig fort og før man vet ordet av det er vi plutselig i 2011. Det nye året har tatt oss alle med storm og vi er helt klare til å gjøre noe nytt og noe annerledes med livene våre.

Det er ihvertfall jeg, det er så mye jeg har i vente og som jeg gleder meg til i 2011 så jeg gleder meg veldig mye!

Men det er ikke dette jeg vil snakke om. Først og fremst, vil jeg sende en varm hilsen og en stor klem til alle de som kanskje ikke hadde en fult så hyggelig nyttårsaften. De som kanskje ikke fikk feiret det nye året med sine nærmeste, de som savner en nær eller kjær og hadde det småkjipt generelt.

Jeg, for min del har ikke feiret nyttår med min far i hele 12 år. Først igår slo det meg og den ene natten jeg egentlig burde feire, danse og kose meg mer enn noengang, druknet jeg i tårer og gikk og la meg i det klokken slo 01:00.

Jeg prøver ikke å få noens sympati, misforstå meg rett. Jeg har hatt en utrolig bra kveld og kost meg veldig mye med resten av familien min, men jeg kan jo ikke noe for at jeg savner pappaen min og skulle ønske han var her istedenfor den unødvendige "erstatningen" han har fått.. hadde virkelig klart oss uten, men livet er urettferdig og ofte lite vi får gjort med det.

Gud, som jeg gleder meg til å flytte til Trondheim i år!

Jeg mistet kanskje poenget mitt litt, men husk at det ordner seg som regel til slutt, og uansett hvor kjipt ting kan virke for øyeblikket, vil det alltid ordne seg. Neste år skal jeg feire nyttår med pappa, jeg skal jeg skal jeg skal!

Ønsker dere det aller beste. Stor klem, Donna!

Avstandsforhold kan både være en god og en dårlig ting. Jeg har selv bodd over 40 mil fra kjæresten min, så jeg vet at savnet kan være så stort at det føles ut som hjertet blør. Likevel vil jeg påstå at savn til tider er en god ting, for det betyr jo bare at du elsker med hele ditt hjerte.

Skal man overleve i et avstandsforhold er nøkkelordet tillit. Du er nødt til å stole på kjæresten din for at forholdet skal fungere, eller så vil sjalusien ta overhånd. Det er også viktig at man holder jevnlig kontakt og forteller hverandre om dagens store og små øyeblikk. Er det noe jeg savner fra tiden da jeg var i et avstandsforhold, så er det nettopp de elskelige nattameldingene som tikket inn på mobilen hver kveld før jeg skulle sove.

Kjærestepar som omgås hver dag kan fort ta hverandre for gitt. Dette er en av de tingene som er bra med et avstandsforhold, man setter så utrolig stor pris på å se hverandre igjen. Og når man først er sammen, så er man virkelig sammen. Tiden flyr og kjærligheten er det eneste som betyr noe i hele verden.

Er kjærligheten sterk nok kan den overleve det meste sies det. Men det er viktig at man pleier kjærligheten selv om man ikke er sammen fysisk. Send brev, se hverandre på webcam, snakk om følelser, overrask hverandre og avtal neste møte. Det er også en god idé å diskutere fremtiden og vite at snart vil dere ikke lenger være i et avstandsforhold. Dere vil være sammen. Sammen uten avstand.

Har du vært i et avstandsforhold?

- Donna

Dette er et gjesteinnlegg skrevet av Charlotte på den gamle bloggen min (Donna) !

photos priv. //

Jeg må snart lære altså..

- Donna

Vi jenter kan være så onde mot hverandre. Vi kan le av, vi kan såre og vi kan ødelegge mange liv.. faktisk, selvom vi er helt klare over det.

Noen mennesker her i verden er skapt for å lage drama, de er skapt for å lage problemer og ødelegge mellom gode venner, venninner, kjærester og til og med familiemedlemmer. Her spiller man på sitt ego og sitt eget beste.. og dessverre er det ikke alltid man rekker å stoppe disse menneskene før det er for sent.

Utrolig og kjipt nok klarer mange av oss å la oss rive med og blir ofte 'med på morroa', vi er rett og slett med og ødelegger fremtiden til mange andre, gjerne unge mennesker der ute som blir mobbet, baksnakket og skjelt ut av felleskapet.

Hvorfor gjør vi dette? Hvorfor blir vi så svake og klarer nesten aldri å ta mot til å si ifra?

Jo, fordi vi selv er redd for å bli de neste ofrene. Når du kjenner gjengen din såpass godt, at du vet det øyeblikket du vil komme med din egen ærlige mening om en sak og kanskje snu din rygg, vil drittsnakk og rykter om deg starte med en gang. Da kan du spørre deg selv.. er dette dine ekte venner?

Og trist nok er baksnakking og mobbing av andre som liker å skille seg ut blitt en slags form for noe "kult". Det er jo så spennende å snakke dritt om andre som ikke har gjort deg en dritt, du vil føle deg mye bedre selv.. ikke sant?

Eneste grunnen til at man baksnakker og sprer rykter om andre er fordi man har dårlig selvtillit og et helt ræva selvbilde.. og mest sannsynligvis ren sjalusi!

Her er et lite eksempel, tenk litt over dette neste gang du er 'med' og snakker dritt om andre.

Tenk at du sitter sammen med noen gode venner, og det blir snakket dritt om en person. Hva tror du skjer dersom du retter deg mot personen som snakker og sier: "Er du så mye bedre selv da?" Ville du gjort det?

Jeg gleder meg til neste gang jeg hører noen snakke dritt om andre, for DA skal jeg søren meg gå i krig mot denne berømte drittslengern, om det er det som skal til!

- Donna

Følg gjerne denne bloggen via bloglovin' dersom du liker det du leser.

Jeg hater den tankegangen! Mer enn noen annen. Når du elsker noen så høyt, og setter såå pris på de, så blir du automatisk livredd for miste personen. Kjæresten din er liksom livet ditt. Det blir jo litt sånn! Selvom du har en mor og far, besteveninne.. Så blir liksom kjæresten veldig nærme deg! For den type kjærlighet er jo veldig veldig sterk. Og det er skummelt, utrolig skummelt. Man vet jo at familien alltid vil være hos deg så lenge de lever, de er i blodet ditt.

Men en kjæreste, det er skummelt. For så unge som vi er.. kjæresten vet man aldri 100% sikkert med.

Ikke missforstå, jeg og Joakim har det så utrolig bra! Jeg nyter å være kjæresten hans, og han er alt jeg noengang har drømt om. Han stopper aldri og overraske meg, og er en virkelig fantastisk person!

Men det gjør det jo vanskelig. Jente som jeg er, klarer jeg ikke helt den derre "leve i nuet, ta en dag av gangen". En gang i blandt, får jeg en klump i halsen, uansett hvor bra vi har det! Og klumpen hvisker til meg "tenk om jeg mister han".

Kjærligheten gir ingen garanti. Jeg ser mennesker som har vært gift i 30 år som skiller jeg! man vet aldri 100% sikkert, for følelser er tross alt ikke noe man kan styre..

Vi har det så bra, men når du har noe, som betyr så mye, selvfølgelig følger tankene på å miste han, med! Det er som Ying og Yang, eller hva man sier ?

Jeg liker det IKKE. Jeg kunne ønske jeg kunne få en garanti NÅ, at jeg ikke skal bli såret. At vi skal leve gamle sammen. Vi sier det jo, men vi vet da ikke hva som skjer om et år fra denne dag? Ingen vet det!

Men det er sånn kjærligheten er, avansert. Og det har den alltid vært. Mamma og pappa, hvorfor satt dere bare ikke opp et arrangert ekteskap så jeg slapp tenke så langt ?!?!?! haha, NEIDA!

Men seriøst, det er skummelt altså! Tanken på å miste en person som betyr så mye for deg. Men heldigvis! Man kan få en LITEN garanti. Jeg vet jo at slikt ikke skjer med det første!! Så bra som vi har det! Men hvem vet, om noen år... SKUMMELT!

Så rare vi mennesker er, som setter oss ut i en slik situasjon, så sårbare..

Elsker deg gutten min!

Noen som har samme tanker? Flere der ute som er redde?

- Sara Careface

// www.norskehemmeligheter.no

Btw. Vi har vært veeldig dårlige og late bloggere i det siste. Det er vel det som skjer når privatlivet tar over.. er ikke det de sier a? Så pardon the mess - enn så lenge! Vi setter pris på alle dere som fortsatt følger oss, really! Thank you!

Hva synes du om bildene? Noen favs?

- Donna Louise

For meg er det å ha fantastiske mennesker rundt meg som er glad i meg og vil kun mitt beste. Å reise, langt vekk fra alle problemer og bekymringer. Nyte friheten. Sol, varme og kjærlighet. Det er å jobbe hardt med noe og bli fornøyd med resultatet. Det er tanken på at jeg en dag skal gifte meg og få barn. Det er å høre en vakker sang som gir meg frysninger. Det er å le. Lenge og mye. Det er å se et gammelt ektepar i parken og håpe at jeg får oppleve livslang kjærlighet. Det er en lang telefonsamtale med en av mine beste venner. Det er å danse hele natten med alkohol i blodet. Det er å glede andre. Det er å gråte av en fin kjærlighetsfilm. Det er å vite at jeg ikke kunne hatt en mer omsorgsfull familie som er glad i meg. Det er mye? Og inneholder ikke klær, penger eller ting.

- Hva gjør deg glad?

For første gang på flere måneder kjenner jeg følelsen av å være lykkelig. Så lykkelig at jeg bare får lyst til å gråte. Sara sitt innlegg under her fikk meg til å tenke litt og innse lykken min. Jeg har ingen grunn til å ha det kjipt, jeg har ingen grunn til å sitte hjemme og synes synd på meg selv. Valgene man tar i livet må man kunne stå for - og det gjør jeg. Det er tross alt de som har ført meg hit jeg står i dag.

Og her jeg står idag - kunne aldri ønsket meg noe annet!

Jeg har mange gode venner, og er flink til å kvitte meg med de dårlige. Jeg har et varmt hjerte og er glad i alle som er glade i meg. Jeg har masse kjærlighet å gi - og det gjør jeg. Til folk jeg vet fortjener den.

Jeg har en fantastisk familie og en fantastisk bra kjæreste. Jeg er kanskje litt dum og blind til tider, men finner alltid min vei til slutt.

Jeg gir alle en ny, men aldri en tredje sjanse. Jeg tilgir ikke lett, de som bevisst gjør meg noe vondt får ikke lov til å gjøre det igjen.

Jeg tror på lykken. Jeg tror at man kan gjøre seg selv glad og lykkelig. Det hele kommer ann på din egen innstilling og perspektiv på livet. Det er hva du velger å se og gå etter.

Du er den viktigste personen i ditt liv. Gjør deg selv lykkelig og minn deg selv på alt du har fått. Ikke motsatt.

Se deg selv i speilet og si "Jeg er helt fantastisk, jeg er lykkelig!" Bare vær lykkelig.

- Donna Louise